Åpenhet

Bibliotekene som uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Åpenhet; Publisert onsdag 10. desember 2014 04:13

Professor Ragnar Audunson ved Høgskolen i Oslo og Akershus om hvorvidt Deichmanske bibliotek bør låne ut lokalene til aktører som er rasistiske og bedriver hatpropaganda. Begge "sider" tar feil, sier han.

"Bibliotekenes rolle som uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale er åpenbart ikke så enkel å håndtere. Det er behov for prinsipielle og begrepsmessige avklaringer med hensyn til hva denne rollen egentlig skal bety og hva som skal være bibliotekenes særlige ansvar med i arbeidet for å etablere en bærekraftig offentlig sfære. Det siste eksemplet i så måte er debatten i forbindelse med Lars Vilks foredrag på Deichmanske bibliotek.

Deichmanske biblioteks nye sjef Kristin Danielsen kom som vi husker i hardt vær i slutten av oktober fordi biblioteket leide ut lokaler til Document no. Document.no hadde engasjert Lars Vilks til å holde et foredrag om Dan Parks – en kunstner som mange vil hevde er rasistisk og bedriver hatpropaganda.

Utgangspunktet for debatten var biblioteklovens reviderte formålsparagraf. Danielsens kritikere mener åpenbart at ved å slippe til Vilks og Document.no, framstår ikke Deichmanske bibliotek som en nøytral og uavhengig debattarena. Danielsen argumenterer for at det nettopp er i samsvar med det nye samfunnsoppdraget å slippe alle syn til – også Vilks’ og Document.no sitt syn," skriver professor Ragnar Audunson ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Men begge parter i debatten tar feil, hevder han, i det som er en viktig prinsipiell debatt. Les hele hans artikkel nedenfor.

Hva betyr det å være uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale?

Av Ragnar Audunson, professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Bibliotekenes rolle som uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale er åpenbart ikke så enkel å håndtere. Det er behov for prinsipielle og begrepsmessige avklaringer med hensyn til hva denne rollen egentlig skal bety og hva som skal være bibliotekenes særlige ansvar med i arbeidet for å etablere en bærekraftig offentlig sfære. Det siste eksemplet i så måte er debatten i forbindelse med Lars Vilks foredrag på Deichmanske bibliotek.

Men begge parter i debatten tar feil; begge bygger etter min vurdering på en ikke helt gjennomtenkt av hva den nye samfunnsrollen innebærer Foredraget til Lars Vilks var ikke en del av et program biblioteket hadde redigert for å bidra til en felles offentlig samtale. Derfor var ikke arrangementet en del av bibliotekets nye rolle. De leide ut lokalene til en annen aktør som så fylte lokalene med det innholdet han ønsket uten at biblioteket hadde noe med det å gjøre.

Det kan lignes med en avis som selger annonseplass eller legger ved et annonsebilag. Når Aftenposten hver morgen legger tykke og irriterende annonsebilag fra Elkjøp og Skeidar på dørmatten min sammen med dagens avis eller når Dagbladet nå skal sette i gang med oppdragsjournalistikk, er det naturligvis ikke en del av avisenes samfunnsoppdrag. Det kan være nødvendig for å finansiere oppdraget, men en del av samfunnsoppdraget er det definitivt ikke. Her kan annonsørene skrive det de vil så sant det er innenfor norsk lov, og Expert og Ikea kan ikke rope opp og forlange å få presentere sine produkter og synspunkter i de samme annonsebilagene i ytringsfrihetens og den offentlige samtalens navn. Redaktøren er ansvarlig for at det som står på trykk i avisen – også på annonseplass som andre aktører har kjøpt – er innenfor lovens og anstendighetens rammer. Og er annonsørens budskap for langt unna avisens verdisyn, kan det kanskje hende redaktøren sier nei til å trykke den. Men at annonsene ikke er en del av samfunnsoppdraget som arena for offentlig debatt, står fast.

Eller en annen parallell: Når Den norske opera leier ut sine lokaler til NHOs årskonferanse, er ikke det en del av operaens samfunnsoppdrag som kulturformidler.

På samme vis er det når biblioteket leier ut lokaler til et arrangement der det ellers ikke har noe med innholdet å gjøre. Hadde derimot biblioteket selv programmert et arrangement med Lars Vilks som innleder uten at motstemmer ble invitert, ville det vært kritikkverdig. Før Høyres stortingsgruppe torpederte Gerhard Heibergs og OL-etatens drømmer om OL i Oslo i 2022, kunne man godt tenke seg at de leide Deichmanske biblioteks foredragssal til et møte som ellers var fullt og helt i Heibergs og OL-komiteens regi. Det ville være salg av annonseplass. Men dersom Kristin Danielsen i sin rolle som leder for en institusjon som skal fremme offentlig debatt, ville arrangere et møte om OL og bare inviterte Gerhard Heiberg, ja da hadde det vært høyst kritikkverdig.

I mars i år gjennomførte min kollega Sunniva Evjen og jeg en surveyundersøkelse blant alle landets kommunale biblioteksjefer der vi forsøkte å kartlegge bibliotekledernes holdning til en del viktige spørsmål knyttet til rollen som arena for offentlig samtale. Ett av spørsmålene vi stilte var: Hvem synes du bibliotekaren som skal legge til rette for offentlig samtale ligner mest på: Redaktøren som redigerer sin avis etter redaktørplakaten og som i sin redaksjonelle virksomhet ikke lar seg styre av eierne? Informasjonsmedarbeideren som formidler informasjon på vegne av sin eier eller oppdragsgiver? Eller er bibliotekaren mer å sammenligne med en som legger til rette for offentlig debatt ved å stille lokaler til disposisjon for andre aktører, og der det er disse andre – leierne – som har ansvaret for innholdet?

Et klart flertall er av den oppfatning at det er den uavhengige redaktøren bibliotekaren har mest til felles med. Men vi fant en helt klar og kan hende litt pussig sammenheng: Andelen redaktørtilhengere øker jevnt med økende innbyggertall. I de minste kommunene er det et flertall som mener at bibliotekarens rolle først og fremst er å stille en infrastruktur for offentlig debatt i form av lokaler til disposisjon for andre aktører og arrangører. Bare 29 prosent av biblioteksjefene i kommuner med under 5000 innbyggere mener bibliotekaren har en redaktørrolle, mens 60 prosent mener oppgaven er å stille lokaler til disposisjon. I de mellomstore kommunene – fra 10000 opp til 20000 innbyggere – er det 64 prosent som er tilhengere av redaktørrollen, mens 17prosent mener utleierrollen er den mest dekkende for bibliotekarens oppgaver. Og i de aller største kommunene er det over 90 prosent som mener at bibliotekaren har et selvstendig redaktøransvar – det vil si et ansvar for å redigere og moderere samtale og debatt.

Den opplyste offentlige samtalen utfordres fra mange kanter og det er dermed ulike utfordringer biblioteket kan gripe fatt i. Enhver som har vært inne på kommentarfeltene på nettet vet at sivil dannelse og borgerferdigheter er én slik utfordring. Det griper den finske bibliotekloven fatt i når den i sin formålsparagraf slår fast at bibliotekene skal fremme borgerferdigheter. Den nye svenske bibliotekloven slår fast at bibliotekene skal fremme demokrati og fri meningsdanning gjennom kunnskapsformidling. Her er det samtidig formulert et mål - demokrati og fri meningsdanning - og pekt på et virkemiddel - kunnskapsformidling. Gjennom kunnskapsformidling skal bibliotekene bidra til at vi har velinformerte og myndige borgere som på fritt grunnlag kan danne seg en mening. Det er et virkemiddel som ligger tett opp til bibliotekenes tradisjonelle rolle som folkeopplyser, og det er en del av vår profesjonelle arv som den reviderte formålsparagrafen gir fornyet aktualitet. Og så kan naturligvis biblioteket være den arenaen der debatten faktisk utspiller seg.

Sannsynligvis er det det vi tenker på når vi er opptatt av bibliotekenes funksjon som litteraturhus. Blant de norske biblioteksjefene er det den siste oppgaven som flest – nesten 90 prosent – synes er viktig eller svært viktig. På andre plass kommer formidling av informasjon som man trenger for å være en aktiv samfunnsborger. Det svarer om lag 78 prosent at de synes er viktig eller svært viktig. Utvikling av borgerferdigheter, derimot, sees som mindre viktig. 29 prosent mener dette er en viktig eller svært viktig oppgave når det gjelder tradisjonelle kanaler og medier, mens i underkant av 40 prosent mener bibliotekene her har en jobb å gjøre når det gjelder digitale kanaler og medier.

I hvilken grad opplever biblioteksjefene at de har den kompetansen som kreves for å løse de nye oppgave? Sånn passe, åpenbart. Omtrent 80 prosent mener at de i noen grad har den kompetansen som kreves, mens 10 prosent på hver side av dette middelpunktet som enten mener at man i liten grad har den nødvendige kompetansen eller at man i høy grad er i besittelse av den. Det som etterspørres er først og fremst generiske, ikke fagspesifikke, ferdigheter som for eksempel kommunikative evner og praktisk kunnskap knyttet til arrangementsplanlegging og markedsføring.

Men i tillegg til kunnskap om arrangementsplanlegging og kommunikasjon er det et åpenbart behov for refleksjon og prinsipiell gjennomtenkning av hva rollen som arena for offentlig samtale egentlig betyr og innebærer.

(Artikkelen er opprinnelig publisert i Bok og Bibliotek)