Åpenhet
Jeg ønsker meg mer ulydighet og mer opprør
Som folkevalgt ønsker jeg meg mer ulydighet blant kommunens ansatte.
Over mange år er tjenestetilbudet til Oslos befolkning bygget ned som en konsekvens av omfattende budsjettkutt. Særlig gjelder det tjenester som bydelene leverer, men også innenfor byomfattende tilbud innenfor barnevern, rus og eldreomsorg.
Konsekvensen er nok at det er tvilsomt om alle i denne byen får den hjelp loven krever at de skal få. En del av disse sakene havner som klagesaker, og avslag omgjøres hos Fylkesmannen eller Helsetilsynet, eller havner hos Sivilombudsmannen eller Helse- sosial og eldreombudet. Det løser seg ofte for de mest ressurssterke.
Kommunalt ansatte bør være mer ulydige overfor tvilsomme administrative instrukser og budsjettets begrensninger. For eksempel uformelt press om ikke å ytre seg. Kommunalt ansatte bør være mer lojale mot eget fag, egen samvittighet og loven. Ansatte bør i større grad ha sin lojalitet hos dem som er avhengig av tjenestene.
Dette skrev jeg blant annet om i Dagbladet i går. Les hele artikkelen nedenfor.
Mer ulydighet og mer opprør
Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo (SV)
Som folkevalgt ønsker jeg meg mer ulydighet blant kommunens ansatte.
Over mange år er tjenestetilbudet til Oslos befolkning bygget ned som en konsekvens av omfattende budsjettkutt. Særlig gjelder det tjenester som bydelene leverer, men også innenfor byomfattende tilbud innenfor barnevern, rus og eldreomsorg.
Konsekvensen er nok at det er tvilsomt om alle i denne byen får den hjelp loven krever at de skal få. En del av disse sakene havner som klagesaker, og avslag omgjøres hos Fylkesmannen eller Helsetilsynet, eller havner hos Sivilombudsmannen eller Helse- sosial og eldreombudet. Det løser seg ofte for de mest ressurssterke.
Kommunalt ansatte bør være mer ulydige overfor tvilsomme administrative instrukser og budsjettets begrensninger. For eksempel uformelt press om ikke å ytre seg. Kommunalt ansatte bør være mer lojale mot eget fag, egen samvittighet og loven. Ansatte bør i større grad ha sin lojalitet hos dem som er avhengig av tjenestene.
Som folkevalgt ønsker jeg meg mer opprør blant brukerne av kommunens tjenester.
Brukerne av kommunens tjenester skal ikke akseptere dårlig tilgjengelighet, dårlig forvaltningspraksis eller tvilsomme avslag på tjenester. At det sosiale sikkerhetsnett velferdssamfunnet skal representere ikke er der.
Jeg ønsker at de som orker i større grad klart sier fra når de møter en urimelig kommune: Benytter klageordninger, går til rettsapparatet, bruker interesseorganisasjoner, tipser media, og ikke minst: tar kontakt med folkevalgte. De folkevalgte skal ikke kunne si: Ja, men jeg visste jo ikke. I min selvoppnevnte rolle som Osloombudet er jeg tilgjengelig for byens innbyggere.
Men, plasser sinnet og opprøret der det hører hjemme: i Rådhuset. Hos politikerne. De ansatte gjør som best de kan, innenfor overordnede rammer og for knappe ressurser.
Som folkevalgt ønsker jeg meg mer sivil ulydighet blant byens innbyggere.
Der politikerne svikter i sin ivaretakelse av fellesskapets interesser bør byens innbyggere i større grad ta makta i egne hender.
For mange kommunale bygg i Oslo som står tomme. De fører til forfall, ved blant annet omfattende sopp og råteangrep. Det er «grov uforstand» i tjenesten å la offentlig eiendom stå tomme og forfalle, på samme måte som det er ulovlig å «okkupere» andres eiendom. Av to "ulovlige" handlinger er politikere som lar boliger og kommunale bygg over hopetall av år stå tomme og forfalle, mer alvorlig enn at bostedsløse i sin fortvilelse går inn i tomme kommunale bygg, overnatter og åpner dem for innbyggerne.
Jeg ønsker meg mer sivil ulydighet der politikerne viser at de ikke kan forvalte felleskapets verdier på en tilfredsstillende måte.
Kommentarer
"Over mange år er tjenestetilbude t til Oslos befolkning bygget ned som en konsekvens av omfattende budsjettkutt. Særlig gjelder det tjenester som bydelene leverer, men også innenfor byomfattende tilbud innenfor barnevern, rus og eldreomsorg."
Over mange år bør du vel ha hørt eller lest såpass mange ødelagte familiers beretninger om hvordan barnevernet er i virkeligheten, at det er gått opp for deg at barnevernet ikke er noen tjeneste? De er en etat hvis virksomhet i hovedsak tjener til å opprettholde etatens egne arbeidsplasser og hele den tilknyttede industrien.
"Kommunalt ansatte bør være mer ulydige overfor tvilsomme administrative instrukser og budsjettets begrensninger. For eksempel uformelt press om ikke å ytre seg. Kommunalt ansatte bør være mer lojale mot eget fag, egen samvittighet og loven. Ansatte bør i større grad ha sin lojalitet hos dem som er avhengig av tjenestene."
Gjerne det. Folk tilknyttet barnevernet må da først skaffe seg et virkelig fag, istedenfor den avsporede ideologien de opplæres i og praktiserer i dag, med virkelighetsfje rnt "barnets beste" og "utviklingsfrem mende tilknytning" som flaggskip. Og så må de helt slutte å terrorisere familiene i berøring med dem som bruker SIN ytringsfrihet til å fortelle offentlig hvordan barnevernet skader barna deres og dem selv. Det å hindre andres ytringsfrihet og mulighet for å få hjelp til å verge seg mot barnevernet, er erfaringsmessig det barnevernerne er mest opptatt av. Hvis familien knyr, straffes de - og aller mest barna - med total avskjæring fra hverandre.
Svært mange barnevernsarbei dere sogner til ditt parti, så du burde absolutt gjøre en innsats i å lære dem opp om ytringsfriheten s gavnlige funksjon i samfunnet, som nettopp er borgernes middel til å kunne verne seg mot overgrep fra sitt lands myndigheter. Barnevernets vanlige oppfatning later snarere til å være at ytringsfriheten er statens rett til å ytre seg om borgerne - løgnaktig eller sant, til "barnets beste". Og slik resonnerer nok de fleste politikere og jurister også, ikke bare i ditt parti. Så situasjonen for familiene er tragisk, og du har litt av et arbeid foran deg for å bidra til bedring og frihet.
vimeo.com/48834336
Ansatte må være ulydige mot lovfortolkninge r, pålegg og instrukser med tvilsom forankring, og i større grad være lydig mot brukerne av tjenestene, eget fag og loven. Mange beskjeder ovenfra er klart i strid med lovens intensjoner og alle faglige råd. Da kan ikke ansatte bare være tinnsoldater.
Min gransking av enkelte barnevernssaker , og hvor jeg brukte kompetansen jeg har etter å ha arbeidet 10 år i barnevern viste følgende:
I en sak fattet barnevernet i en bydel i Oslo et vedtak som de visste var til skade for barnet, og for moren. De gjorde det for å spare penger. Moren tok seg godt av barnet, og ville blitt en god mor med relevant og foreslått hjelp på mødrehjem, pluss noe kulturell brobygging. Men det ville kostet bydelsbarnevern et penger. De tvang en førstegangsføde nde ung mor med 12 dager gammelt barn, født før termin, i stedet å reise fra sykehuset til ut til ukjent sted i havgapet i Nord-Norge, hvor hun ankom gråtende og fortvilet sent på kvelden.
Når bydelsbernevern et på denne måten valgte å eksportere mor og barn, og de gjorde det på en måte som senere medførte at det ble en tyngre barnevernssak med millionkostnade r for det lokale barnevernet i Troms og for staten, kvittet bydelen seg med kostnader.
Sykehuset hadde sendt bekymringsmeldi ng fordi moren ikke hadde noe sted å bo. I sykehusjournale n framkom det at moren tok seg svært godt av barnet.
Bydelsbarnevernet i Oslo visste at vedtaket de fattet måtte være til skade for barnet, og for moren. Likevel ble vedtaket fattet, for å spare bydelen for penger. Bydelens trussel var at om moren ikke godtok vedtaket, ville
bydelsbarnevern et ta barnet fra henne.
Et spørsmål blir da om saksbehandlerne skulle ha nektet å fatte vedtaket. Da hadde de åpenbart fått refs ovenfra i sitt eget system. Men i lydighetskultur en framkommer det ikke av dokumentene at de problematiserte hva de gjorde.
For de som vil lese mer, var enkelte deler av saken gjenstand for en 5 siders reportasje i Klassekampen 27. juni i år: "Moren Norge ikke vil ha". Utlendingmyndig hetene (UNE) vil kaste moren ut av Norge, slik at hun aldri igjen får se barnet sitt som hun har foreldreansvar for og besøksrett 3 ganger i året, og hvor rapportene fra barnevernet m.v. viser meget god og kjærlig kontakt mellom mor og barn, og hvor barnet trøster moren sin når hun må gå etter endt samvær. UNEs nemdsleder ville også lovstridig hindre moren å følge rettssaken i lagmannsretten og hindre 3 gode samvær med kulturkompetent sakkyndig utredningsteam, som konkluderte med at hun burde få tilbake omsorgen (Retten mente tilknytningen til fosterhjemmet var blitt for sterk). Men Nigerias myndigheter hindrer UNE i å få sendt moren ut; de nekter å gi dokumenter i protest mot Norges barnevern og utlendingsmyndi gheter.
Jeg har valgt her å ikke navngi hvilken bydel det er snakk om, heller ikke saksbehandlerne s navn. Det vil være ulike oppfatninger om jeg er for hensynsfull.
UNEs nemndsleder, som fattet vedtak/beslutni ng alene, er navngitt blant annet i brev til justisministere n, og som er i offentlig postjournal. Anders Anundsen har i svar ikke imøtegått at nemndslederens vedtak er lovstridig, og heller ikke at Utlendingsdirek toratet har gitt uriktige opplysninger i brev til Justisdeparteme ntet.
Jeg er så fortvilet over hvor dårlig rettsvesen vi har for vanlige folk og folk vet ikke om det før de selv blir en del av det. Da har de ingen steder å henvende seg. Jeg har prøvd å kontaktet politikere, men de kan ikke gå inn i enkeltsaker. Dette dreier seg ikke bare om enkeltsaker, men om systemsvikt.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.