Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Åpenhet

Publisert lørdag 12. november 2016 04:10

Om Kommunelovutvalget får det som de vil: Flertallet skal bestemme hva velgerne får vite om vanskelige politiske prosesser. Det er det som i andre sammenhenger kalles «demokratisk sentralisme», sier professor Jan Fridthjof Bernt.

"Det betyr i praksis at når det gis innsyn i interne saksdokumenter fra administrasjonen, vil de folkevalgte være avskåret fra å meddele videre til noen – herunder både partikolleger, media og velgere – hva som står i disse dokumentene, selv om det er tale om opplysninger som ikke er underlagt taushetsplikt etter Forvaltningsloven eller annen lovgivning. Og det gjelder selv om den folkevalgte ikke selv har bedt om å få se disse dokumentene. Et flertall kan dermed i praksis nærmest gjøre kolleger som er i mindretall, til gisler for avgjørelser de er uenige i, fordi de ikke kan fortelle sine velgere hvorfor det stemte imot vedtaket, når dette skyldes det de har fått greie på ved slikt innsyn. Hvis rådmannen i stedet hadde gitt slik informasjon muntlig i møte, ville det ikke vært taushetsplikt.

For en del år siden hadde vi en diskusjon om hvorvidt folkevalgte kunne pålegges taushetsplikt om bestemte forhold, ved vedtak av kommunestyret. Enden på denne diskusjonen ble at departementet trakk et forslag om en viss adgang til på gi slike pålegg, idet man viste til at folkevalgte ikke kan instrueres av andre folkevalgte om hvordan de skal ivareta sine forpliktelser overfor velgerne. Det vi nå ser, er en ganske klar omkamp om dette spørsmålet; flertallet skal bestemme hva velgerne får vite om vanskelige politiske prosesser. Det er det som i andre sammenhenger kalles «demokratisk sentralisme». Ønsker vi virkelig et slikt kommunaldemokrati?" spør professor Jan Fridthjof Bernt.

Les hele hans tekst nedenfor, under "les mer."

Les hele Bernts tekst:

Velgernes innsyn i kommunale beslutningsprosesser. Hvem skal bestemme hva vi får vite?

Utkastet til ny kommunelov (NOU 2016: 4) er en grundig og gjennomgående faglig sett solid utredning. Den bærer preg av å være utformet av et utvalg som kjenner den kommunale virkelighet svært godt. Den store svakheten ved enkelte deler av innstillingen er at den også avspeiler at de fleste av utvalgsmedlemmene først og fremst kjenner den kommunale virkelighet fra innsiden, som politikere i ledende verv og i ulike administrative lederroller. Det vi får presentert er i stor grad et ledelsesperspektiv og flertallsperspektiv på kommunaldemokratiet.

Den overordnede målsetting for utvalget synes å være at den politiske og administrative ledelsen i en kommune skal kunne utøve sin makt uten for mye forstyrrende støy fra opposisjon, media og velgere. Ut fra dette perspektivet får vi presentert forslag som avspeiler en dominerende erkjennelse hos alle makthavere – også våre departementer og deres kommunikasjonsrådgivere under skiftende politisk lederskap: Politisk makt er fremfor alt et spørsmål om kontroll med kommunikasjonskanaler – med hva velgerne får vite.

For ikke så lenge siden vedtok at bredt politisk flertall i Stortinget, uten noen form for forutgående faglige utredning, en lovendring som gir byrådene i parlamentarisk styrte kommuner full kontroll over hvilke av dokumentene i saker de har under behandling, som skal være offentlige. Faglige utredninger og motforestillinger mot de vedtak man har snakket seg frem til i «forberedende byråd», kan lukes ut fra det offisielle saksforelegg når byrådet i neste omgang strør sand på det man ble enige om, i et formelt byrådsmøte. Alle partier i Stortinget – med unntak av Sp og SV - så seg selv som potensielle deltakere i et byrådssamarbeid, og støttet entusiastisk dette unntaket fra det generelle prinsippet i Offentleglova om at velgerne skal kunne få vite hele grunnlaget for saksbehandling i folkevalgte organer, ikke bare det som støtter opp de vedtak som treffes der.

Nå har Kommunelovutvalget tatt over stafettpinnen og vil føre oss videre i marsjen frem mot en mer lukket kommunalforvaltning.

Vi får således et forslag om en generell adgang til å lukke møter i folkevalgte organ hvis «Hensynet til saken tilsier det, og organet skal motta informasjon fra kommunens advokat», og fire medlemmer vil også ha en ganske diffus regel om adgang til å lukke et møte hvis «Hensynet til saksforberedende opplæring av medlemmene i organet tilsier det, og organet ikke skal realitetsbehandle en sak». All erfaring tilsier at dette er unntaksregler som vil ble brukt for alt de er verdt og mer enn det i politisk sensitive saker. Fylkesmennene og sivilombudsmannen vil neppe se frem til å stadig skulle vurder om «hensynet til saken» eller «saksforberedende opplæring» kan legitimere slike unntak fra lovens klare hovedregel om åpenhet i politiske beslutningsprosesser.

Klart mest dramatisk er imidlertid forslaget i lovutkastets § 8-3, med overskrift «Utvidet innsynsrett for folkevalgte organer. Taushetsplikt».

Utgangspunktet er her en bestemmelse om at «Kommunestyret … har rett til innsyn i alle kommunale … saksdokumenter», og at det samme gjelder tilsvarende for andre folkevalgte organer innenfor deres ansvarsområde. Dette fremstilles som en avklaring av et tidligere uklart spørsmål, men det er en ganske opplagt regel ut fra dagens kommunelov. Kommunestyret er det øverste organ i kommunen, og kan selvsagt forlange fullt innsyn i alle dokumenter og all relevant informasjon i saker det behandler – med visse begrensninger der det er tale om opplysninger som er underlagt taushetsplikt ved lov. Og kontrollutvalgene kan etter lovens § 77 nr. 7 «hos kommunen eller fylkeskommunen, uten hinder av taushetsplikt, kreve enhver opplysning, redegjørelse eller ethvert dokument og foreta de undersøkelser som det finner nødvendig for å gjennomføre oppgavene.»

Samtidig skynder man seg å sette en ekstra sikkerhetslås på døren inn til byrådenes beslutningsprosesser. Man vil frata kommunestyre og fylkesting retten til å kreve innsyn, ikke bare i notater fra byråder til andre byråder eller til byrådet, men også «Saksdokumenter som er utarbeidet av administrasjonen som sekretariat for rådet, … hvis saksdokumentene er utarbeidet for rådets eller det enkelte rådsmedlems egne forberedende vurderinger for forberedende møter i kommuneråd», noe de så å si unntaksfritt vil være».

Det eneste i lovforslaget som ikke er en innskrenkning av innsynsretten for de folkevalgte, er bestemmelsen i tredje avsnitt («ledd» i det herskende juristspråket) som på en litt underlig måte forteller oss at et mindretall på tre i et folkevalgt organ kan kreve innsyn i interne saksdokumenter. Dette fremtrer jo som en ganske kraftig styrking av opposisjonens muligheter til innsyn, men så kommer prisen for dette innsynet i bestemmelsens siste avsnitt: «Hvis folkevalgte får innsyn i saksdokumenter etter denne bestemmelsen, har de taushetsplikt om opplysninger i saksdokumenter som kommunen har unntatt offentlighet etter offentleglova.»

Det betyr i praksis at når det gis innsyn i interne saksdokumenter fra administrasjonen, vil de folkevalgte være avskåret fra å meddele videre til noen – herunder både partikolleger, media og velgere – hva som står i disse dokumentene, selv om det er tale om opplysninger som ikke er underlagt taushetsplikt etter Forvaltningsloven eller annen lovgivning. Og det gjelder selv om den folkevalgte ikke selv har bedt om å få se disse dokumentene. Et flertall kan dermed i praksis nærmest gjøre kolleger som er i mindretall, til gisler for avgjørelser de er uenige i, fordi de ikke kan fortelle sine velgere hvorfor det stemte imot vedtaket, når dette skyldes det de har fått greie på ved slikt innsyn. Hvis rådmannen i stedet hadde gitt slik informasjon muntlig i møte, ville det ikke vært taushetsplikt.

For en del år siden hadde vi en diskusjon om hvorvidt folkevalgte kunne pålegges taushetsplikt om bestemte forhold, ved vedtak av kommunestyret. Enden på denne diskusjonen ble at departementet trakk et forslag om en viss adgang til på gi slike pålegg, idet man viste til at folkevalgte ikke kan instrueres av andre folkevalgte om hvordan de skal ivareta sine forpliktelser overfor velgerne. Det vi nå ser, er en ganske klar omkamp om dette spørsmålet; flertallet skal bestemme hva velgerne får vite om vanskelige politiske prosesser. Det er det som i andre sammenhenger kalles «demokratisk sentralisme». Ønsker vi virkelig et slikt kommunaldemokrati?