Åpenhet
Annette Groth: Nett-troll
"Vi har lært oss et nytt ord. Nett-troll. Det har flere definisjoner. Men for mange av oss er dette mennesker som utgyter voldsomt hat og stor forakt overfor andre mennesker. Som ønsker det verste for dem de angriper. Som bruker ord og uttrykk som de aller færreste av oss ville ta i vår munn.
Sitter de hjemme i sofakroken? I sitt eget trygge hjem? Med vrange tanker som de ikke får utløp for? Hater de virkelig de menneskene de angriper? Eller er de mennesker som bare liker å fremkalle en hissig diskusjon, slik den opprinnelige definisjonen skal ha vært? Komme med meninger som ingen andre har i den tråden du følger? Meninger de ikke nødvendigvis har selv heller. Men som de utbasunerer bare for å lage litt kvalm?
Uansett – det kalles hatprat. Så utbredt at regjeringen nå har laget en strategi for å komme de hatefulle ytringene til livs.
Noen tar tak i fenomenet. Som den svenske journalisten Robert Aschberg som sporer opp nettroll som ytrer seg anonymt og reiser rundt og intervjuer dem. De er ikke spesielt høye i hatten når de skjønner hvorfor han kommer. Eller ta NRK-kollega Sidsel Wold, tidligere Midt-Østen-korrespondent – nå korrespondent i Istanbul. Hun har måttet tåle mye netthets. Men en dag begynte hun å ringe opp noen av dem som skrev hatefulle meldinger om henne. Det blir det ofte stille i telefonen av.
Dere husker eventyret om Herreper ? Om katta som fikk trollet til å snu seg mot solen, slik at trollet sprakk. Det er ikke alle troll som sprekker når de kommer frem i lyset, men noen av dem gjør det. Og bra er det. For selv om ytringsfriheten står sterkt så betyr trakassering og stygge ord at færre tør å delta i den offentlige debatten og si hva de mener. Og det ville jo være synd," sa Annette Groth bl.a. i et kåseri i NRK P1+ forleden.
Les hele kåseriet nedenfor under "les mer."
Nett-troll.
Et kåseri i NRK P1+ av Annette Groth
Vi har lært oss et nytt ord. Nett-troll. Det har flere definisjoner. Men for mange av oss er dette mennesker som utgyter voldsomt hat og stor forakt overfor andre mennesker. Som ønsker det verste for dem de angriper. Som bruker ord og uttrykk som de aller færreste av oss ville ta i vår munn.
Sitter de hjemme i sofakroken? I sitt eget trygge hjem? Med vrange tanker som de ikke får utløp for? Hater de virkelig de menneskene de angriper? Eller er de mennesker som bare liker å fremkalle en hissig diskusjon, slik den opprinnelige definisjonen skal ha vært? Komme med meninger som ingen andre har i den tråden du følger? Meninger de ikke nødvendigvis har selv heller. Men som de utbasunerer bare for å lage litt kvalm?
Uansett – det kalles hatprat. Så utbredt at regjeringen nå har laget en strategi for å komme de hatefulle ytringene til livs. De bør ikke kalles nett-troll, mener noen. Men drittsekker, løgnere, uforskammete bøller - alt etter hva de lirer av seg. Som en sier: Om Ola Nordmann skriver på Facebook at han hater muslimer og ønsker dem dit peppern gror, så er han ikke pr. definisjon et troll, men rasist: Likevel: veldig mange i dag tenker på eventyrenes troll når de snakker om nettrollene.
Nettroll hisser seg opp over meningsmotstandere, folk de ikke liker. Det går ofte ut over enkeltmennesker, og det kan være ganske drøyt å lese noe av det.
Ikke alle legger ut det de mener offentlig. Via for eksempel Facebook sender de meldinger privat til den eller de de ikke liker. Som for eksempel til Ivar Johansen, bystyrepolitiker for SV i Oslo. To ganger i det siste har han opplevd å bli æresskjelt i private meldinger. Arrogant og med manglende innsikt. Dust og landssviker, skriver en kvinne. Faens landssviker og idiot. Si fra deg alle verv. Jævla russerelsker, skriver en mann.
Ikke av de aller verste utskjellingene, dette, og Ivar Johansen kunne vel bare ha oversett det. Som offentlig person med både blogg og aktiv Facebook-konto, er han nok vant til å bli skjelt ut. Men etter å ha undersøkt hvem de er og konstatert at dette er ekte mennesker av kjøtt og blod, med god utdannelse og relativt høy status, bestemmer han seg for å legge ut innleggene på facebook-siden sin. Han ber dem om å ta debatten i åpent lende. Og debatt blir det. Et av nettrollene fortsetter utskjellingen i all åpenhet, og får sin runde med kjeft fra andre debattanter. Mens den andre blir helt stille. Slik mange av dem blir når innleggene deres blir offentlige.
Sosiale medier er fint for mange. Mye å lære, mange å holde kontakt med. En fin atspredelse, spesielt for dem som av ulike grunner ikke lenger klarer å ha et så aktivt sosialt liv.
Men så er det altså dette hatet. Som jeg virkelig forundres over. Fordi det er så sterkt. Fordi ordene er så uforsonlige og beinharde. Ord som de aller færreste av oss ville brukt hvis vi sto ansikt til ansikt med den vi ville angripe.
Noen tar tak i fenomenet. Som den svenske journalisten Robert Aschberg som sporer opp nettroll som ytrer seg anonymt og reiser rundt og intervjuer dem. De er ikke spesielt høye i hatten når de skjønner hvorfor han kommer. Eller ta NRK-kollega Sidsel Wold, tidligere Midt-Østen-korrespondent – nå korrespondent i Istanbul. Hun har måttet tåle mye netthets. Men en dag begynte hun å ringe opp noen av dem som skrev hatefulle meldinger om henne. Det blir det ofte stille i telefonen av.
Dere husker eventyret om Herreper ? Om katta som fikk trollet til å snu seg mot solen, slik at trollet sprakk. Det er ikke alle troll som sprekker når de kommer frem i lyset, men noen av dem gjør det. Og bra er det. For selv om ytringsfriheten står sterkt så betyr trakassering og stygge ord at færre tør å delta i den offentlige debatten og si hva de mener. Og det ville jo være synd.