Åpenhet

Fra en opplyst offentlig samtale til skyttergravskrig

Fra en opplyst offentlig samtale til skyttergravskrig

Journalist Toralf Sandåker setter ord på det:"Åpne kommentarfelt skulle demokratisere den offentlige samtalen. ”Folk flest” kunne ytre seg like lett som tradisjonelle debattanter. I stedet fikk vi skyttergravskriger i de ”redaktørstyrte mediene”. I begynnelsen var de nesten alle anonyme eller psevdonyme. Intet problem, sa de som forsvarte den nyvunne ytringsmuligheten. Da er det bare flere som kommer til orde.

Men det gikk ikke lenge før problemene dukket opp. Tordenskjold sendte sine soldater, og det var særlig innvandrings-, rasisme- og islam-sakene som tok fyr og førte til grove overtramp på ytringsfriheten. Mange krevde å bruke de etablerte medienes kommentarfelter til å ytre hva de enn måtte ønske, så lenge det ikke var straffbart. Andre var ikke så nøye på det, heller. Redigering av kommentarer ble i enkelte kretser det samme som sensur. Hva skjedde?

Det er ennå mulig for mediene å ta tak i rorkulten og sette kursen. Det er selvsagt ikke snakk om å diktere ensrettede meninger, men den offentlige debatten bør bringes tilbake på det sporet den oftest hadde før de ytterliggående overtok: meningsbrytninger som gjorde at de fleste syn kom til orde, slik at både nye ideer og gode innspill ble hørt. Vi trenger ikke lenger å bivåne ekkokamrenes interne kjekling med redigerte medier som vertskap.

Det krever en mer aktiv røkting av kommentarer og nettdebatter, slik at hatretorikk og personhets forsvinner, og slik at meningsbrytningene blir mer saklige og mer representative for hva publikum totalt mener, og mangfoldet av verdier som er rotfestet i den norske offentligheten. Det kan føre like meningsberettigede, men kanskje mindre hardføre grupper tilbake på arenaen. Det kan f.eks. åpne for at flere kvinner våger å sette preg på debatten, dersom de vet at de ikke blir overfalt av kjønnsmotivert hets.

Spørsmålet er ikke så mye om mediene er venstre- eller høyrevridde som om mediene slipper til mangfoldet av meninger og interesser. I dagens polariserte debattklima blir det stadig vanskeligere å tro på. Vi trenger felles arenaer som det store flertallet føler seg hjemme i. Det er medienes ansvar å legge til rette for det, hvis de skal oppfylle sin samfunnsoppgave.

Den ”høyrevridde” Jan Arild Snoen sier det bedre inn de fleste i sin kommentar i Aftenposten 15. mars: Medierevisjonen: Mange ønsker bare å fortelle – og høre – den ene delen av historien."

Les hele teksten under "les mer."

 

 

Fra en opplyst offentlig samtale til skyttergravskrig

Av Toralf Sandåker

Åpne kommentarfelt skulle demokratisere den offentlige samtalen. ”Folk flest” kunne ytre seg like lett som tradisjonelle debattanter. I stedet fikk vi skyttergravskriger i de ”redaktørstyrte mediene”. Hva skjedde?

De anonyme

I begynnelsen var de nesten alle anonyme eller psevdonyme. Intet problem, sa de som forsvarte den nyvunne ytringsmuligheten. Da er det bare flere som kommer til orde.

Men det gikk ikke lenge før problemene dukket opp. Tordenskjold sendte sine soldater, og det var særlig innvandrings-, rasisme- og islam-sakene som tok fyr og førte til grove overtramp på ytringsfriheten. Mange krevde å bruke de etablerte medienes kommentarfelter til å ytre hva de enn måtte ønske, så lenge det ikke var straffbart. Andre var ikke så nøye på det, heller. Redigering av kommentarer ble i enkelte kretser det samme som sensur.

Digitale dovegger

Selvsensur var et fremmedord hos de mest håpefulle. Noen debattanter stilte med så mange psevdonymer at de ga inntrykk av å skrive ”på vegne av riktig mange”. Mens andre brukte hatretorikk og gruppestigmatisering av et så grovt kaliber at de store nettavisene måtte sende ut kommentarfeltrøktere til å luke.

Den digitale meningsutvekslingen begynte å minne om ikkevoldelige utgaver av gateslagsmål mellom blitzere og nynazister. Nettavisenes kommentarfelter var definitivt ikke et hyggelig sted å være. Det var slett ikke et sted du ville besøke alene en mørk kveld. Nettdebattene minnet mer og mer om digitale dovegger. Ikke rart at mange som hadde bidrag til en opplyst samtale holdt seg unna de offentlige arenaene.

Vi som etterlyste ansvarlighet i nettdebatten, fikk pepper av teknologioptimistene. Beskyldninger om manglende forståelse for teknologiens ustoppelige utvikling blandet seg med antydninger om arrogante og udemokratiske holdninger. Med andre ord: våre motforestillinger ble avvist som uforstand og udemokratisk sinnelag.

Tegn til åpenhet

Det gikk som det måtte gå. Den totale ”friheten” måtte til slutt tøyles, det innså etter hvert også teknologioptimistene. Realismen begynte å sive inn. De fleste nettavisene krevde en eller annen form for registrering, og kommentarfeltene ble oftere moderert. Flere typer saker ble stengt for kommentarer.

Enter Facebook. Anonymitet var ut, å skrive under eget navn var inn – eventuelt med et islett av psevdonymer. De som ikke trodde folk ville stå fram med sine meninger uten å være anonyme, måtte tenke seg om en gang til. Vi som trodde debattene ville bli anstendige måtte også tenke oss om en gang til.

Hatet etter 2011

Så skjedde det noe i 2011. Alle husker hva det var. Det var lett å ta avstand fra de avskyelige handlingene ved regjeringsbygget og på Utøya. Få, om noen, støttet terroristens handlinger.

Men noe hadde hendt. Hatet som terroristen var besatt av, særlig mot Arbeiderpartiet, ble delt langt utenfor de kretsene som var voldelige. I noen kretser ble det stuerent å hate og vise avsky for politikere man var uenige med. Argumentasjon ble erstattet av mistenkeliggjøring og personhets.

Det gjaldt ikke bare høyresiden. Om sosialister og sosialdemokrater fikk gjennomgå, så gikk det også ut over miljøvernere, konservative, innvandringsmotstandere, kristne og bønder. Og muslimer. Kvinnelige politikere ble hetser for sitt kjønn. Den opplyste samfunnsdebatten ble mer og mer polarisert, og mindre opplyst. Selv ”mainstream politikere” ble mer opptatt av å snakke ned politiske motstandere enn å argumentere for egen politikk. Heiagjengene lot seg inspirere. Eller var det omvendt?

Ekkokamrene

Med Facebook kom ekkokamrene. Hat og hets trivdes blant like barn. Noen av oss som hadde rømt vekk fra kommentarfeltenes dovegger, fikk en falsk følelse av at vi igjen kunne ta del i en opplyst samtale, når vi holdt oss unna ekkokamrene til ”de andre”. Den offentlige debatten forvitret fra et fåtall nettmedier til et mangfold av mer eller mindre lukkede fora for likesinnede, der det føltes trygt å være.

Kanskje bygde disse ekkokamrene opp under en kollektiv selvtillit hos dem som følte seg utenfor. De som følte seg skjøvet ut og ned i grøfta. På den ene eller andre siden. Kanskje var det den økte oppmerksomheten om flyktninger som trigget de skarpe motsetningene. Små grupper av ytterliggående meningsføre på begge sider av den gylne middelvei bevæpnet seg med verbal ammunisjon som var lite egnet til å utvikle demokratiet.

Mediene selv ble skyteskive, fordi de ytterliggående ikke aksepterte at deres egne kjepphester ikke fylte spaltene hele tiden. Når politiske motstandere fikk oppmerksomhet i mediene, ble mediene beskylt for å være ”rigget”, kjøpt og betalt, til og med korrupte. At mediene har momslette og delvis mottar statsstøtte, nøret opp under mistilliten. Og populistiske politikere kastet seg på bølgen og skummet toppene. Når mediene var kritiske til makthaverne, haglet beskyldningene om partiskhet fra den andre siden. I skyttergravene tolereres ikke annerledes tenkende, eller motforestillinger.

Medienes fall

Samtidig falt bunnen ut av de tradisjonelle medienes inntekter. Dette hadde selvsagt ikke noe med nettdebattene å gjøre, hvis da ikke de utrivelige doveggmiljøene bidro til å skremme ”normale” lesere vekk.

Outsourcing ble enda mer populært, så også nettdebattene skulle outsources. Til Facebook, til Disqus, Twitter og Google. Redaktørene, i tidsmessig og økonomisk klemme, toet sine hender. Krav til kortsiktige resultater gjorde det vanskelig å opprettholde en stab til å utvikle den langsomme, grundige og kritiske journalistikken.

Dermed ble den delen av den offentlige samtalen som samlet seg i kommentarfeltene overlatt til seg selv. Selv om rene ulovligheter stort sett lukes ut innen kort tid, er det liten eller ingen redaksjonell hånd over debatten i det store og det hele. Med noen få hederlige unntak. Som Journalistens Mediedebatt, eller Aftenpostens Si ;D.

Polariseringen gjør det vanskelig å opprettholde en opplyst og demokratisk offentlig samtale. Stadig færre orker å begi seg inn på den gylne middelvei når de havner i kryssild mellom de uforsonlige skyttergravene.

Vi ser den samme tendensen når radio og TV (hvori opptatt nett-TV) innkaller til offentlig debatt. Artikulerte diskusjoner som kan opplyse og trigge ideer og nye løsninger, er ikke særlig populære. Det som genererer klikk og publikumsinteresse ser ut til å være konfrontasjoner, polariserte diskusjoner og uforsonlige motpoler som barker sammen med høy temperatur. Dette er medienes eget ansvar.

Har så demokratiprosjektet som nettdebattene skulle være, feilet totalt? Det kan hende.

Men det er ennå mulig for mediene å ta tak i rorkulten og sette kursen. Det er selvsagt ikke snakk om å diktere ensrettede meninger, men den offentlige debatten bør bringes tilbake på det sporet den oftest hadde før de ytterliggående overtok: meningsbrytninger som gjorde at de fleste syn kom til orde, slik at både nye ideer og gode innspill ble hørt. Vi trenger ikke lenger å bivåne ekkokamrenes interne kjekling med redigerte medier som vertskap.

Det krever en mer aktiv røkting av kommentarer og nettdebatter, slik at hatretorikk og personhets forsvinner, og slik at meningsbrytningene blir mer saklige og mer representative for hva publikum totalt mener, og mangfoldet av verdier som er rotfestet i den norske offentligheten. Det kan føre like meningsberettigede, men kanskje mindre hardføre grupper tilbake på arenaen. Det kan f.eks. åpne for at flere kvinner våger å sette preg på debatten, dersom de vet at de ikke blir overfalt av kjønnsmotivert hets.

Spørsmålet er ikke så mye om mediene er venstre- eller høyrevridde som om mediene slipper til mangfoldet av meninger og interesser. I dagens polariserte debattklima blir det stadig vanskeligere å tro på. Vi trenger felles arenaer som det store flertallet føler seg hjemme i. Det er medienes ansvar å legge til rette for det, hvis de skal oppfylle sin samfunnsoppgave.

Den ”høyrevridde” Jan Arild Snoen sier det bedre inn de fleste i sin kommentar i Aftenposten 15. mars: Medierevisjonen: Mange ønsker bare å fortelle – og høre – den ene delen av historien

Toralf Sandåker er redaktør i Fotomag.no, fotograf, frilansjournalist, styremedlem i Norsk Journalistlag Frilans og landsstyremedlem i Norsk Journalistlag.

Publisert i Mediedebatt, Norsk Journalistlags debattnettsted.

Kommentarer   

#1 Ola Bog 24-03-2017 08:36
SOSIALE MEDIER, AFTENPOFTEN (fx) & VI
"Det er ennå mulig for mediene å ta tak i rorkulten og sette kursen."
- Toralf Sandåker, frilansredaktør
Tull og tøys. Kursen ble satt for hundre år siden og vel så det.
Ettersom vi nå for tida kaller sånt som Facebook for "sosiale medier" må det være på sin plass å minne om at pressa, radio og fjernsyn da står der i all sin prakt som "usosiale medier". Vi som ikke er top-linere kan se langt etter kronikkplassen i fx Aftenpoften. Mens en Bjarne Brøndbo er ukas fjes med et usammenhengende kåseri om .. et eller annet, fordi han en gang i tida ga ut ei danseplate ved hjelp av offentlige midler. Sjøl får jeg denne fra Aftenpoften når jeg prøver meg:
"Tilstrømningen av artikler er enorm for tiden, og vi makter ikke å publisere alle. Vi har forsøkt å få plass til ditt innlegg, men dessverre forgjeves"
Jeg ser dem for meg der de jobber på spreng alle sammen for å få plass til akkurat mitt inserat, men så - Akk! De fikk det ikke til denne gangen heller! Men kanskje neste gang. ;-)

You have no rights to post comments