Åpenhet
"Listesak" - tanker 40 år etter
I dommen jeg fikk i forbindelse med Listesaken, var det såkalte dråpen/beger-premisset helt sentralt.
Jeg ble ikke tiltalt for å ha satt meg i besittelse av et eneste gradert dokument, eller enkeltopplysning. Men summen av den informasjon jeg skaffet meg via åpne kilder ble til sammen et hele som ble en hemmelighet.
Eller som Høyesterett sier: «Opplysninger som ikke inneholder hemmeligheter når de bedømmes hver for seg, kan til sammen gi et helhetsbilde som ikke er kjent på forhånd, og som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat.»
Hva slags samfunn er dette. Jo mer kunnskap jeg skaffer meg ved å lese tidsskrifter, bøker, telefonkataloger, intervjue folk – og nå: bruke Google og internett – så vet jeg til slutt så mye at jeg er en fare for rikets sikkerhet? Da kommer Statens maktapparat og vil bure meg inne.
Sånt tenker man nok i totalitære stater, men ikke i et demokrati.
Rettspraksis er svært problematisk. Dette er fortsatt gjeldende rett, med den modifikasjon som ble gjort i Ikkevold-saken: Dråpen/beger-argumentet slår ikke inn når det dreier seg om relativt få og lett tilgjengelige opplysninger.
Dette og andre spørsmål reflekterte jeg over på Forsvarergruppen i Advokatforeningens høstsseminar - med 275 deltakere - på Sundvolden lørdag. Forsvarergruppen ble nettopp opprettet i 1977, som en direkte konsekvens av myndighetenes håndtering av Listesaken.
Les mitt innlegg nedenfor, under "les mer."
Advokatforeningen/Forsvarergruppens høstseminar 21. oktober 2017
Innlegg ved Ivar Johansen
Kvaliteten på et samfunn måles gjerne i hvordan vi behandler avvik. De fattigste. De opposisjonelle. De som ikke er helt A4, og som utfordrer vårt tankesett og væremåte. Som sloss for endringer.
Et liberalt samfunn er basert på viktige rettsstatsprinsipper.
Advokatstanden
Det som jeg synes var mest nedslående i 1977 – også sett i ettertid – er at de yrkesgrupper som først og fremst forventes å forsvare viktige rettsstatsprinsipper sviktet.
For advokatenes del ved den massive støtte til Riksadvokatens tilsidesettelse av en mistenkts rett til å rådføre seg med en advokat, og som jo foranlediget motreaksjonen fra dem som stiftet Forsvarergruppen. Og ikke minst: Den grove mistenkeliggjøring om spionasje Riksadvokaten kom med overfor Trond Jensen. Det sto om helt sentrale rettssikkerhetsprinsipper, og det brede advokatmiljøet sviktet.
Men hva med i 2017: Kan vi være trygg på at advokatstanden er i front når det gjelder de helt grunnleggende spørsmål om ytringsfrihet og rettssikkerhet? Kan være at Advokatforeningen har inntatt de riktige standpunkter, men da har det nok vært med lav innestemme. Terrortrusselen rammer mange uskyldige ved den skjerpede lovgivning som er innført. I kampen mot overvåkingssamfunnet, og alle de rettsikkerhetsutfordringer alle lovendringer her gir, har det stort sett bare vært Georg Apenes og en håndfull advokater som har vært i front.
Men også pressen sviktet i 1977, i en situasjon hvor muligheten for å drive undersøkende journalistikk på forsvars- og sikkerhetspolitikken var truet. Presseorganisasjonene var relativt tause, og stilte ikke opp overfor pressekolleger som var utsatt for overgrep. Kun enkelte presseorganer klarte å holde en prinsipiell linje.
Så skal det sies at presseorganisasjonene i saken mot avisa Ikkevold noen år senere var svært ryddige og prinsipielle.
Men jeg spør meg: Hvordan ville det norske samfunnet taklet en norsk Edvard Snowden?
Dråpen/begeret
I dommen jeg fikk i forbindelse med Listesaken, var det såkalte dråpen/beger-premisset helt sentralt.
Jeg ble ikke tiltalt for å ha satt meg i besittelse av et eneste gradert dokument, eller enkeltopplysning. Men summen av den informasjon jeg skaffet meg via åpne kilder ble til sammen et hele som ble en hemmelighet.
Eller som Høyesterett sier: «Opplysninger som ikke inneholder hemmeligheter når de bedømmes hver for seg, kan til sammen gi et helhetsbilde som ikke er kjent på forhånd, og som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet like overfor annen stat.»
Hva slags samfunn er dette. Jo mer kunnskap jeg skaffer meg ved å lese tidsskrifter, bøker, telefonkataloger, intervjue folk – og nå: bruke Google og internett – så vet jeg til slutt så mye at jeg er en fare for rikets sikkerhet? Da kommer Statens maktapparat og vil bure meg inne.
Sånt tenker man nok i totalitære stater, men ikke i et demokrati.
Rettspraksis er svært problematisk. Dette er fortsatt gjeldende rett, med den modifikasjon som ble gjort i Ikkevold-saken: Dråpen/beger-argumentet slår ikke inn når det dreier seg om relativt få og lett tilgjengelige opplysninger.
Endret åpenhet
Så er det jo slik at det som ble ansett som en hemmelighet i 1977 få år etter ble offentlig på internett. I mange år har en på internett kunnet finne fotografier og detaljert omtale av f.eks. etterretningstjenestens anlegg rundt omkring i landet.
Men fortsatt er ting som er hemmelig i Norge offentlig tilgjengelig i USA. Bare la meg ta et eksempel: I 17 år har e-tjenesten hatt en stasjon for satelittetterretning på Eggemoen ved Hønefoss. En topp-hemmelig stasjon, fram til 2015. Som det heter i Stortingets EOS-utvalg sin innberetning til Stortinget: «I 2015 avgraderte E-tjenesten sin tilstedeværelse» på denne stasjonen., og dermed kunne den omtales i utvalget åpne årsrapport.
Men i USA har denne etterretningsstasjonen vært offentlig i mange år. NSAs teknikere (den amerikanske elektroniske e-tjeneste) har regelmessig besøkt stasjonen på Hønefoss, og reiseregningene har vært offentlige.
Men åpenheten har også gitt betydelig bedre arbeidsmuligheter for Politiets sikkerhetstjeneste og etterretningsorganisasjoner. I Ikkevoldssaken i 1984 beslagla og kopierte daværende Overvåkingspolitiet abonnementsregisteret til avisa Ikkevold og medlemsregisteret til Folkereisning mot krig. I dag er det slik at folk melder seg på demonstrasjoner, seminarer og selv interne debattmøter som «event» på Facebook, og navn på inviterte og deltakere er helt åpent for dem som i dag måtte drive med politisk kartlegging.
Og jeg vil vel tro at Google i dag er verdens største «etterretningsorganisasjon». De sitter på en enorm datamengde, som de systematiserer. Det ikke de vet om deg og meg, om samfunn og strukturer, er det vel knapt verdt å vite. De overgår nok både amerikansk og russisk e-tjeneste.
Fattigfolk
Jeg sa innledningsvis at kvaliteten på et samfunn måles gjerne i hvordan vi behandler avvik, og ikke minst: hvordan vi behandler fattige. En stor gruppe her er de rusavhengige og narkomane. Fengsler og rettsapparatet er i betydelig grad fylt opp av rusrelatert kriminalitet.
Jeg mener det er en skam hvordan vi møter syke mennesker i Oslo sentrum med politijaging. Hundrevis av rusavhengige, tidligere rusavhengige eller om du ser ut som en rusavhengig, får beskjed: Du er bortvist fra Oslo sentrum! Kommer du tilbake før perioden er gått ut, blir du pågrepet og bøtelagt.
Når jeg møter organisasjoner som Sykepleierforbundet, Legeforeningen eller sosionomenes organisasjon, så spør jeg: Hvorfor stiller dere ikke i større grad opp med den kunnskap dere har for å sloss for brukernes interesser? Hvorfor er dere ikke i større grad deltakende i den alminnelige samfunnsdebatt?
På Tjuvholmen har de næringsdrivende engasjert vektere for å jage folk som er uønsket, på et område som skal være tilgjengelig for allmenheten. Det kan være folk som vil bade, eller fattigfolk som plukker panteflasker i søppelkasser. Skal vi bare akseptere at en gruppe i denne byen, de narkomane, utelukkes fra å være tilstede i deler av det offentlige rom, og jages av politiet? Ute av syne og ute av sinn?
Dere, som advokater, vet at dette skjer. Jeg mener dere som gruppe – også der dere ikke kan skrive salærregning - bør stå i front og sloss for dem som selv ikke er i stand til å ivareta sine interesser.
I 1977 handlet det om rettssikkerheten til folk som ville avdekke at det norske statsapparat drev ulovlig politisk overvåking. Ketil Lund her i panelet har, med Lund-kommisjonens rapport, til fulle dokumentert at våre mistanker var berettiget. Samfunnstoppene som vitnet i rettssaken – både fra de hemmelige tjenester og det politiske miljø – ga enten uriktig vitneprov eller utøvet gjennom mange år grov uforstand i tjenesten ved å unnlate å skaffe seg oversikt. Men på dette feltet er det visstnok slik at man i den «gode» saks tjeneste har lov til å lyve.
I 1984 handlet det om rettssikkerheten til mediefolk som ville avdekke at Norge i det skjulte hadde inngått avtale om en amerikansk etterretningsbase på norsk jord. Politiet gjennomførte den første – og største – razzia mot en avisredaksjon siden den 2. verdenskrig.
Og i dag er det rettsikkerheten til de rusavhengige som er alvorlig truet, der de blir jaget rundt i Oslo sentrum. Det er påfallende hvor lite storsamfunnet interesserer seg.
Dette bare som eksempler.
Vi har en jobb å gjøre.
Ytringsfrihet
Til sist et tema hvor jeg bok tror det har skjedd en forverring i disse 40 årene: ansattes ytringsfrihet. Læreres, sykepeieres, legers, ja alle ansattes rett til å delta i den alminnelige samfunnsdebatt med basis i den kunnskap de har ut fra sitt arbeid. Oslolæreres rett til å fremme ytringer i strid med hva som passer byens politiske ledelse. Helsearbeideres rett til å kunne dokumentere at tilstanden på sykehjemmene kanskje er annerledes enn det offentlige glansbildet. Den offentlige samfunnsdebatt er avhengig at det tilfang av faktaopplysninger som fagfolk kan bidra med. Men de tør ikke å ytre seg av frykt for represalier. Dette undergraver det offentlige ordskiftet.
I altfor stpr grad føler fagfolk at deres ytringer er uønsket. Establishment ønsker ikke at det kommer fram fakta som gjør at glansbildet sprekker. Sånn var det i 1977 på forsvars- og sikkerhetspolitikkens område, og sånn er det på mange samfunnsområder i dag.