Åpenhet
Lojalitet og ytringsfrihet: Dilemmaer i profesjonsetikken
Spennende innspill fra Paul Leer-Salvesen, teolog og professor ved Universitetet i Agder, om ansattes ytringsfrihet. Et av hans perspektiver er:
- Lydigheten er blind og intuitiv og bejaende
- Lydighet innebærer å oppgi autonomi
- Lojaliteten er kritisk, reflekterende og kan også innebære protest
- Alle arbeidsplasser har noen situasjoner som kaller på lydighet
- Ingen arbeidsplasser er av en slik art at lojalitet alltid er det samme som lydighet
Er lojalitet ensbetydende med lydighet? Bør man trofast følge leders bestemmelse eller er et kritisk blikk og i ytterste konsekvens varsling også en form for lojalitet? Fins det situasjoner hvor man kan være mest lojal ved å utvise ulydighet?
Se hans PowerPointer fra en innledning i Utdanningsforbundet.
Kommentarer
Men hvem er nå egentlig sjefen? Direktøren i KDI? Justisministere n? Stortinget? Eller kanskje velgerne, til sjuende og sist? Og, i hvilken grad, og på hvilken måte skal man være lojal til sjefen?
Jeg har opplevd situasjonen hos oss som preget av forstillelse, pynting og kreativ bokførsel, ledd for ledd oppover i organisasjonen. Om jeg får si det, fra mellomledere som ønsker å fremstå som flinke. I den grad at kriminalomsorgs direktøren inntil nylig 'ikke kjente seg igjen i beskrivelsen', og nå endelig beskriver situasjonen som 'nærmest uhåndterlig'. Det ligger beinhardt arbeid fra fagforeningene bak all bevegelse i dette, Justisministere n er fortsatt såre fornøyd. Stortinget i mindre grad. Velgerne fortsatt like i det blå om hva som egentlig leveres når vi en gang løslater folk, naboene deres.
Hvordan er man lojal i dette? Holder kjeft og stoler på neste ledd opp i organisasjonen? Lojal i betydningen 'gi sjefen anledning til å fremstå som dyktig i sin sjefs øyne'?
Eller viser man hva man bekymrer seg for?
På toppen sitter velgerne, befolkningen. Det er lenge til neste valg, det er ingen grunn til å tro at sittende politikere i posisjon kommer til å gjøre annet enn å fremstille seg mest mulig spiselige.
Velgernes forståelse og innsikt er mildt sagt begrenset. Ikke fordi det vi holder på med er mer komplisert enn noe annet, men fordi vi har holdt kjeft gjennom tiår.
Vi produserer naboer. Dine naboer. Er det illojalt å prøve å nå gjennom med noen faglig begrunnede tanker om hvordan vi kan gi deg best mulig naboer?
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.