Åpenhet

EU-kampen: Politiforbud mot opphenging av plakater

EU-kampen: Politiforbud mot opphenging av plakater

Under EU-kampen og folkeavstemningen i 1972 var jeg ansatt i Folkebevegelsen mot EEC sitt fylkeskontor i Østfold.

Under opprydding i heimen kommer jeg over en nyttig påminnelse: Når the establishment blir utfordret kan vi heller ikke stole på at politiet ivaretar rettsstatens grunnprinsipper.

I sluttfasen foran folkeavstemningen søkte vi om politiets tillatelse til å henge opp plakater rundt i Fredrikstad, og forventet at politiet i slik sammenheng kun vurderte de ordensmessige forhold. Men politimesteren opptrådde som en politisk aktør og nedla forbud mot plakater.

Vi måtte få bistand fra Justisdepartementets ledelse, som omgjorde politimesterens beslutning. I sin beslutning skriver Justisdepartementet:

«Departementet antar det kun er politivedtektene for Fredrikstad p.grf. 33 og for Onsøy p.grf 20 og 21 som gir politimesteren adgang til å nekte oppslag av plakater. Man er også av den oppfatning at de nevnte bestemmelser ikke gir hjemmel for å innføre et totalforbud mot plakater, men bare gir anledning til å begrense og kontrollere opphengning av slike ut fra ordens- og renholdsmessige hensyn.

Man antar imidlertid at det ordens- og renholdsmessige problem opphengning av de omsøkte plakater vil medføre, ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å avslå søknaden av 26. juli 1972, og finner derfor å måtte omgjøre politimesterens vedtak av 11. august 1972. I den anledning har en bl.a. lagt vekt på klagerens uttrykkelige forutsetning om at tillatelse fra grunneiere vil bli innhentet og at plakatene vil bli fjernet innen åtte dager etter folkeavstemningen.»

Politimesteren i Fredrikstad og den lokale avdeling av Overvåkingspolitiet var en aktiv politisk aktør i de årene jeg var politisk aktiv der.