Åpenhet

Ansattes ytringsfrihet i Oslo kommune

Som sykepleieer sitter dere med enormt mye kunnskap om hvordan virkeligheten er for brukerne av kommunens helse- og sosialtjenester. Dere ser hvor skoen trykker. Dere har synspunkter på hvilke endringer som er ønskelig og nødvendig. Jeg har nå skaffet dere et vedtak i Oslo bystyre som ikke bare gir dere en rett til å ytre dere, men hvor det understrekes at det er viktig at dere ytrer dere. Det betyr at dere kan snakke med pressen. Dere kan snakke med politikere. Bruk denne muligheten! Til beste for byens innbyggere, som trenger gode helse- og sosialtjenester. Og skulle noen etatsledere - eller andre - forsøke å undergrave denne rettigheten; Ikke nøl da med å ta kontakt med meg. Da kan jeg love dere at jeg umiddelbart skal ta forholdet opp i bystyrets organer, sa Ivar Johansen bl.a. da holdt en innledning for Norsk Sykepleierforbund, Oslo krets.

Ivar Johansen, bystyremedlem for SV i Oslo

Ansattes ytringsfrihet i Oslo kommune

Innledning i Oslo Krets av Norsk Sykepleierforbund
 
 

20. juni 2001
 

Takker for invitasjon til å snakke med dere.
 

Særlig fint å kunne stå her i dag. Etter at jeg har vært her går jeg rett til møte i Oslo bystyre, hvor et enstemmig bystyre – på mitt initiativ – vil fatte vedtak som understreker kommunalt ansattes rett til å ytre seg. Ja, ikke bare at de har rett, men også at det har er viktig at dere som kommunalt ansatt ytrer dere og påvirker i den alminnelige beslutningsprosessen.


Bare for sikkerhets skyld, for de av dere som ikke kjenner meg.


Jeg er folkevalgt, og medlem av Oslo bystyre. Jeg representerer Sosialistisk Venstreparti, og ble første gang innvalgt i bystyret i1987. Mitt felt har i hovedsak vært som medlem av bystyrets helse- og sosialkomite, men etter 12 år skiftet jeg komiteområde. Nå er jeg medlem av bystyrets finanskomite,- som ikke bare har ansvar for kommunens budsjetter, men også for mange av de temaer som setter rammer rundt demokrati og ytringsfrihet for kommunalt ansatte: personalpolitikk, styringssystemet, kommunens regler og praktisering av dokumentoffentlighet. For å nevne noe.

Det private forslag som jeg har framsendt til bystyret er todelt;


Første del går på å tvinge fram at byrådet alltid skal synliggjøre hvilke syn de berørte kommunale virksomheter har på de forslag som fremmes for bystyret, samt at brukergrupper alltid skal høres og deres syn framgå av saken. Den del av forslaget anbefaler finanskomiteen drøftes i byrådets varslede sak om evaluering av det parlamentariske styringssystemet.


Den andre delen dreier seg om kommunalt ansattes rett til å ytre seg.
 

I komiteens innstilling presiseres det at fordi offentlig sektor på vegne av innbyggerne skal ivareta felleskapsløsninger, er det her riktig med større åpenhet enn på andre områder i samfunnet.   Kommunalt ansattes ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkeltes ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet.  Komiteen understreker at kommunalt ansatte gjennom å ytre seg og delta i samfunnsdebatten kan tilføre den offentlige debatt kvalitet og tyngde, og gi velgere og folkevalgte et bedre grunnlag for beslutninger og kontroll. Og på det grunnlag sier komiteen at hovedregelen er at ansatte har en rett til offentlig å uttale seg på egne vegne til så vel media som folkevalgte om spørsmål knyttet til eget fag- og arbeidsområde.


Dermed sier komiteen to ting; for det første; kommunens ansatte kan ytre seg i media, og dernest kommunens ansatte kan ta direkte kontakt med folkevalgte.


Men så er det naturligvis en del varsomhetsregler.  Overholdelse av taushetsplikt, at en først og fremst bør ta forhold om egen arbeidsplass opp lokalt, at informasjonene  må være korrekte osv.


Som forslagstiller er jeg fornøyd med innstillingen, - som faktisk har blitt enstemmig.  I forhold til gjeldende juss er nok ikke dette noe nybrottsarbeid.  Men i forhold til kommunens praksis er dette en betydelig oppstramming.  Så  har da også finanskomiteens innstilling fått stor oppmerksomhet, både i riksmedier og blant de ansattes organisasjoner.
 

Hvorfor er ansattes ytringer så viktig for meg som folkevalgt?
 

Et aktuelt eksempel:


Etter opplæringsloven og statlige forskrifter om morsmålsundervisning har elever med minoritetsbakgrunn rett til morsmålsundervisning. Til tross for dette viser en ny rapport at i Oslo er det slik at kun hver femte elev med minoritetsbakgrunn får slik undervisning.


Bystyret har pålagt byrådet å legge fram en sak med vurdering av om dagens morsmålsundervisning tilfredsstiller kravene som lovverk og forskrift forutsetter.

Og for noen måneder siden la byrådet fram en slik sak for bystyret,- en sak som har vært i bystyrets kultur- og utdanningskomite, og som blir sluttbehandlet i bystyret i dag.


Kommunen har en fagetat på undervisningsspørsmål; Skoleetaten.
Er det ikke da påfallende at byrådssaken  ikke med et ord refererer til hva kommunens egen fagetat mener om spørsmålet? Kan byrådet mene at bystyret har fått en fullstendig saksutredning når Skoleetatens syn ikke refereres?

Så: En ansatt innenfor systemet tipser SV’s bystyregruppe. Det eksisterer et omfattende brev fra Skoleetaten til byrådsavdelingen – som en del av forarbeidet til byrådssaken – hvor etaten fremmer sitt forslag til byrådssak. Og der gir etaten – godt underbygd med fakta - uttrykk for et standpunkt som er det motsatte av det byrådet fremmer overfor bystyret.
Denne faglige anbefaling underslås av byrådet.


Hvem er den illojale? Den kommunalt ansatte som tipser folkevalgte om eksistensen av et dokument unntatt offentlighet som viser at fagetaten har en annen faglig syn enn byrådet? Eller kanskje er det byrådet som er illojale? Etter kommuneloven er det byrådets plikt å ”påse at de saker som legges fram for folkevalgte organer er forsvarlig utredet”. Og jeg vil hevde at et byråd som bevisst underslår at en fagetat gir andre anbefalinger enn byrådet er illojal mot den demokratiske beslutningsprosess.


Et eksempel, men bare et av mange. På at byrådet ikke sikrer at bystyret får et tilstrekkelig tilfang av faktainformasjon. Anbefalinger, faglige råd etc. som ikke stemmer med det til enhver tid sittende byråd blir underslått.


Da er jeg som folkevalgt helt avhengig av at kommunens mange dyktige fagfolk bruker sin ytringsfrihet. Deltar i den offentlige mediadebatt. Tar kontakt med politikere.
 

Hemme eller vanskeliggjøre den politiske saksgangen


Så oppfatter jeg i den politiske diskusjon politikere som hevder at det må bygges inn en forutsetning for ytringsfrihet for kommunalt ansatte at det ikke må ”hemme eller vanskeliggjøre den administrative og politiske saksgangen.”


Til det er mitt svar: utfra en snever effektivitetstenkning er enevelde og diktatur opplagt den mest effektive statsstyreform. Diktatoren kan raskt sette ut i livet sine beslutninger, uten bryet med å drøfte saken med berørte eller lytte til noen som helst.


Ja, demokrati er en tidkrevende prosess. Det tar tid når det stilles krav til at folkevalgte skal få et beslutningsgrunnlag hvor saken er tilstrekkelig utredet. Når det stilles krav om at alle alternativer skal drøftes. Når de direkte berørte skal høres i forkant. Og når det er en demokratisk rett at enhver skal ha lov til å ytre seg i forkant av beslutningen.


Men selv om demokratiet er tid- og ressurskrevende, er det vel allikevel å foretrekke?


Det er faktisk slik at en kan risikere at innspill under den demokratiske beslutningsprosessen både kan hemme, forsinke og vanskeliggjøre den administrative og politiske saksgangen.


Det kan hende at fagfolk eller ansatte kommer med så viktige innspill og ytringer at det viser seg at de opprinnelige administrative utredninger var så dårlige at byråkraten bør gjøre jobben på nytt.


Det kan hende at fagfolk eller ansatte kommer med så gode innspill at folkevalgte sier: dette setter saken i et helt nytt lys. Forkaster hele utredningen og forslaget fra byrådet eller administrasjonen. Og sender saka tilbake til byrådet med beskjed om å utrede også andre alternativer.


For å si det helt tydelig:


Det er bra hvis innspill fra kommunens mange dyktige fagfolk og ansatte har konsekvenser for den demokratiske beslutningsprosess.

Det er bra hvis innspill fra dere sykepleiere gjør at bystyret får øynene opp for at et forslag til vedtak kan ha andre konsekvenser enn det byrådet har synliggjort, og at bystyrets flertall derfor velger å utsette eller forkaste en sak som ligger til behandling.

Det er faktisk ikke noe problem  når konsekvensen er at en får riktigere vedtak for byens befolkning.
 

Lojalitet
 

I finanskomiteens innstilling heter det at en forutsetter at ”ansatte legger til grunn en grunnleggende og positiv lojalitet til fag, arbeidskolleger, lokal arbeidsplass, brukerne av kommunale tjenester og kommunen som arbeidsgiver.”


Lojalitet er et sentralt begrep. Men slik jeg ser det er det nødvendig at en i den sammenheng er seg bevisst at der er byens innbyggere som er den enkelte oppdragsgiver og arbeidsgiver for dere som sykepleiere. Ikke en sykehusdirektør eller bydelsdirektør.


I finanskomiteens innstilling er vi entydig på at kommunens ansatte ikke kun har en lojalitet til egen arbeidsplass og kommunen som arbeidsgiver.

Kommunens ansatte har også en lojalitet til eget fag og brukerne av kommunens tjenester.

Av og til kan denne lojalitet bli satt på en betydelig prøve når helsearbeideren mener at budsjettrammene blir så knappe at kvaliteten på tjenestetilbudet blir så svekket at en overskrider en grense for hva en etisk kan forsvare å være med på. At lojaliteten til kommunen kommer i konflikt med hensynet til brukerne av kommunens tjenester.

Da er finanskomiteens innstilling å forstå slik at det er helt legitimt at den ansatte klart og tydelig sier fra, - lokalt, til media og ved direkte kontakt til for eksempel bystyremedlemmer.
 

Tinnsoldatene


Jeg blir av og til møtt med motforestillingen: Kommunens ansatte må være lojale mot styringssystemet og den administrative og politiske ledelse. De skal gjennomføre og argumentere for det som er kommunens vedtatte politikk. Vi kan ikke leve med at kommunens etatsledere eller ansatte i media gir uttrykk for oppfatninger som er i strid med kommunens vedtatte politikk. Det vil skape et uryddig bilde overfor byens innbyggere.


Eller for å sitere fra et internt notat, skrevet av en avdelingssjef i Rusmiddeletaten: ”Vi er forpliktet til å stå på offisiell norsk politikk». Både ja og nei. Enhver ansatt må selvsagt lojalt følge opp vedtak. Men det blir som galest når en dyktig fagperson gis skriftlig tjenestepåtale fra etatsdirektøren, med beskjed om at det er «særlig uheldig» at du i media gir uttrykk for «ruspolitiske oppfatninger i sterk motstrid til kommunens  politikk».


Hva slags holdninger er dette? Skal vi ikke kunne tåle at enkeltansatte har en annen oppfatning i et faglig spørsmål enn det som måtte være vedtatt med – av og til – en stemmes overvekt i Oslo bystyre? Ønsker vi oss tinnsoldater som marsjerer i takt? Og når toppledelsen har talt har de vær så god og innordne seg og ikke med en knyst antyde uenighet?


Er det noe jeg er rimelig trygg på så er det at vi ikke har funnet ut av hvordan vi kan løse problemene rundt alkohol og rusmidler i vårt samfunn. Det gjelder både graden av liberalitet eller strenghet mot bruk og salg av stoffene, og det gjelder hvilke behandlingsformer som er egnet for de som rammes. Her kan vi ikke gjennom flertallsvedtak i Oslo bystyre finne de evige sannheter.


I det siste har vi hatt en debatt om sprøyterom for narkomane. Jeg ser ingen problemer med at kommunens fagfolk i media der gir uttrykk for at de er uenige; at en Knut Reinås i Rusmiddeletaten argumenterer sterkt mot sprøyterom, mens Liv Jessen ved Prostitusjonssenteret mener dette bør prøves. Og jeg ser heller ingen problemer med at lederen for et kommunalt tjenestested gjennom dette også kommer i en direkte polemikk i media med sin øverste politisk overordnede – byråden.


En viktig forutsetning for at demokratiet skal fungere er åpne prosesser og fri meningsutveksling og ikke minst: at debatten får tilstrekkelig påfyll av faktaopplysninger. Og da er det selvsagt viktig at kommunens mange dyktige fagfolk kan delta på det saksområdet de kan bidra mest; fra sitt eget fagområde og gjerne med konkrete eksempler fra egen arbeidsplass. Og om for eksempel en etatsdirektør har en annen faglig oppfatning om et spørsmål enn byrådet eller bystyrets flertall må vi tåle at etatssjefen forfekter dette i media og den offentlige debatt.
 

Avslutning
 

Som sykepleieer sitter dere med enormt mye kunnskap om hvordan virkeligheten er for brukerne av kommunens helse- og sosialtjenester. Dere ser hvor skoen trykker. Dere har synspunkter på hvilke endringer som er ønskelig og nødvendig.


Jeg har nå skaffet dere et vedtak i Oslo bystyre som ikke bare gir dere en rett til å ytre dere, men hvor det understrekes at det er viktig at dere ytrer dere. Det betyr at dere kan snakke med pressen. Dere kan snakke med politikere.


Bruk denne muligheten! Til beste for byens innbyggere, som trenger gode helse- og sosialtjenester.


Og skulle noen etatsledere - eller andre - forsøke å undergrave denne rettigheten; Ikke nøl da med å ta kontakt med meg. Da kan jeg love dere at jeg umiddelbart skal ta forholdet opp i bystyrets organer.


Vi trenger åpne kanaler.

Takk for den viktige jobben dere gjør.

You have no rights to post comments