Åpenhet
Oslo: Den lukkede kommune
Oslo: Den lukkede kommune
Av Ivar Johansen, bystyremedlem for SV
En SFO-ansatt i Oslo kommune får tjenestepåtale for å ha ytret seg i et radiointervju om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Sivilombudsmannen griper inn, og sier at kommunens reaksjon er lovstridig.
NRK Østlandssendingen nektes innsyn i dokumenter i den kommunaleide monopolbedriften Viken Energi. Fylkesmannen understreker at dette er i strid med offentlighetslovens bestemmelser.
En rekke tillitsvalgte for ansattes organisasjoner får korreks fra sine bydelsdirektører for å ha tatt kontakt med lokale folkevalgte i bydelsutvalgene.
Det er her en sammenhengende linje; Oslo er fortsatt landets mest lukkede kommune. Onsdag behandlet bystyret kommunens høringsuttalelse om ny offentlighetslov. Behandlingen viste at Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti verdsetter hemmeligholdet, og sammen vil sloss for at Oslo fortsatt skal være den lukkede hovedstad.
Et regjeringsoppnevnt statlig utvalg har praktisk talt enstemmig anbefalt økt åpenhet i statlig og kommunal forvaltning. SVs grunnholdning er at politisk og moralsk er det kommunens innbyggere som er de egentlige oppdragsgivere. For at disse skal kunne påføre og føre sin etterfølgende kontroll må tilgang til informasjon være maksimal. Innstillingen fra det regjeringsoppnevnte utvalg har en god retning, selv om vi på en del områder kunne gått noe lenger.
Byrådet, med støtte fra Arbeiderpartiet, leverte en 16 siders – i all hovedsak – bekymring og argumentasjon mot utvalgets forslag til åpenhet i kommunene. Flere steder brukes argumentasjoner som ”økt arbeidsbyrde for det offentlige”, ”ekstraarbeid” og ”tilleggsbelastning”. Ja, demokratiet har sin pris, både på godt og vondt. Men er allikevel å foretrekke framfor alternativet.
Det er mange gode forslag stor-alliansen Høyre, Fr.P og Arbeiderpartiet nå sloss mot. La meg nevne et av dem; bydelene. Hver enkelt av disse er på størrelse med en mellomstor by. Bydelenes mangesidige virksomhet har stor betydning for innbyggerne og lokalsamfunnet ved sin publikumsorienterte virksomhet. På mange måter opptrer de som en kommune i kommunen. Etter SVs mening er det derfor særs klokt når det regjeringsoppnevnte utvalget anbefaler at den enkelte bydel ikke skal anses som et organ, men flere. Det vil gi økt dokumentoffentlighet om det som rører seg i lokalsamfunnet, og som er av stor betydning for bydelenes innbyggere. Det vil utvide lokaldemokratiet. Det er særs skuffende at Arbeiderpartiet motarbeider en slik viktig reform.
Det er grunn til å minne om at da det daværende Justisdepartementet i sin tid – det er mange år siden nå – sendte ut det første forslaget til offentlighetslov på høring argumenterte samtlige departementer i mot. De hevdet at dette ville resultere i at forvaltningen ikke fikk nødvendig arbeidsro og gi en økt arbeidsbyrde og ekstraarbeid. At det ville undergrave demokratiet. 35 år senere brukes de samme argumenter i Oslo bystyre mot et klokt forslag til noe større åpenhet.
Den gang det ble lovbestemt at møter i folkevalgte organer, for eksempel bystyrekomiteene, strittet flertallet i Oslo bystyre i mot. Også i dag ser vi at flertallet i bystyret stritter i mot når et regjeringsoppnevnt utvalg nesten enstemmig anbefaler større åpenhet i kommune-Norge.
Oslo kan fortsatt med rette bære betegnelsen ”den lukkede kommune”.
Det er grunn til å understreke at forslaget fra det regjeringsoppnevnte utvalg selvsagt gir rikelig mulighet for kommunen til å unnta dokumenter fra offentlighet der det er saklig grunn for dette. Lovforslaget har hele 15 paragrafer som hver for seg gir mulighet for unntak i konkrete situasjoner der dette er nødvendig, for eksempel fordi det gjelder interne opplysninger, taushetsplikt, forretningshemmeligheter eller lignende.
Men det var det å komme til livs det sjablongmessige hemmelighold som var begrunnelsen når Bondevikregjeringen i sin tid nedsatte dette offentlige utvalg. Hensynet til effektive beslutningsprosesser og bl.a. personvern krever visse unntak fra innsyn, men da må dette være basert på en konkret vurdering av den enkelte opplysning eller dokument, og ikke ved at enkelte saksområder eller virksomheter unntas fra lovens hovedregel. Almenhetens rett til innsyn i forvaltningens saksdokumenter er helt grunnleggende, - både ut fra et demokratiperspektiv, kontrollhensyn og rettsikkerhetshensyn.
Jeg tror garantert at regjeringspartiene og stortingets flertall vil innta en helt annen holdning til åpenhet enn flertallet i Oslo bystyre.
(Dagsavisen 11. mai 2004)