"Flere av Norges diplomater blogger fra sine utestasjoner. Det er både spenstig og potensielt interessant", skriver Leif-Arne Kristiansen, selv kommunikasjonsrådgiver i Samferdselsetaten, på sin blogg.
Det er jeg enig i, og ser fram til at kommunens toppledere tør å ta steget ut i bloggverdenen. Tar blogg i bruk i sin kommunikasjon og dialog med byens innbyggere. Jeg skulle ønske meg spenstige byplaninnspill fra byplansjef Ellen de Vibe, høyttenkning fra direktør Lilleba Fauske i Rusmiddeletaten om situasjonen for byens rusmisbrukere eller Kulturetatsdirektør Gro Balas om Oslos rolle som kulturby.
Jeg ønsker meg profilerte etatsledere som er premissleverandør og deltakere i samfunnsdebatten.
Tåler Byrådet det? Og hvilken etatsdirektør er den første som starter en personlig blogg, og naturligvis en blogg som gir innbyggerne/besøkende mulighet for kommentarer og dialog?
Eller gjerne også: Hvilken etat tør å starte en etatsblogg, hvor virksomhetens ansatte kan komme med sin personlige pregede innspill til samfunnsdebatten? Kommunens fagfolk sitter med en betydelig kunnskap. De kan berike det offentlige ordskiftet med innspill basert på sin faktakunnskap.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus er knusende i sin dom når det gjelder Oslo kommunes hemmelighold rundt barnevernsanbudene, og deler derfor den kritikk jeg hele tida har fremmet:
"Fylkesmannen finner at det fremstår som åpenbart at det i de innsendte tilbud er sladdet i større utstrekning enn det loven gir adgang til. Fylkesmannen finner derfor å måtte oppheve vedtaket og sende saken tilbake til kommunen for ny behandling.
Det vises til at kommunen ikke uten nærmere vurdering kan legge den enkelte tilbyders egne vurderinger til grunn, men må foreta en selvstendig vurdering av hvilke opplysninger som eventuelt kan unntas offentlighet."
Hemmelige Oslo har dermed igjen fått kraftig kritikk av Statens tilsynsmyndighet i Oslo; Fylkesmannen. Hemmeligholdet omkring barnevernsanbudet gikk langt ut over det loven tillater.
Oslo-skolen har flere ganger vært utsatt for kritikk for sin lukkethetskultur. Nå skal Oslos 175 rektorer på obligatorisk kurs for å lære hvordan de takler pressen.
- Hvis de kurses i å bruke media mer aktivt og delta i det offentlige ordskiftet, er dette bra. Men hvis den underliggende tonen er at de egentlig burde holde kjeft, slik mange rektorer føler i dag, er initiativet svært uheldig, sier jeg i en kommentar til Aftenposten.
En pågående presse som titter forvaltningen i kortene kan være ubehagelig for kommunale saksbehandlere. Lovgivers understrekning av at åpenhet og innsyn rundt anbudsprosesser er viktig for å motvirke korrupsjon og mislighold kan medføre at forvaltningen får en arbeidsutfordring. Demokratiet er en ressurskrevende styringsform, men er allikevel å foretrekke.
Å benytte økonomiske knep for avskjære presse og innbyggerne fra å be om kopi av forvaltningens saksdokumenter er uakseptabelt. Det har vært sterk kritikk rundt anbudsutsetting i barnevernet. Den kommunale Utviklings- og kompetanseetaten har fått mange henvendelser fra presse og anbydere som vil gå anbudet etter i sømmene. Det synes etaten er ubehagelig. Derfor etablerer den et nytt prinsipp: legg penger på bordet, ellers nekter vi å la deg få kopi av saksdokumentene.
Bystyrets finanskomite har tidligere understreket betydningen av gratisprinsippet og at kommunal informasjon skal være gratis tilgjengelig for alle. Jeg ber derfor Byrådet gripe inn, og instruere etaten om å følge bystyrets forutsetninger.
63 blanke ark, heftig svartsladding eller full åpenhet. Oslo kommune lot private selskap bestemme hva som skal være offentlig. - Konkurransevridende, sier jeg i et oppslag hos ABC Nyheter.
- Det er en privatisering, men også en forskjellsbehandling når leverandør A kan få mene at en opplysning det skal unntas og leverandør B mener det ikke skal. Vi får da en konkurransevridning, sier jeg blant annet.
De fire største norske bibliotekorganisasjonene og fagforbundene for bibliotekansatte har gått sammen om en uttalelse om bibliotekeness forhold til sensur og informasjonsfrihet på bakgrunn av den aktuelle WikiLeaks-saken. De mener WikiLeaks "har bidratt til økt innsyn for allmennheten" og at "forsøkene på å stenge WikiLeaks kan true informasjonsfriheten".
Mattilsynet i Bergen sjekket nylig 26 serveringssteder, men du får ikke vite hvilke seks som fikk karakteren «mindre bra» og hvilke tre som fikk «dårlig». Et sted ble stengt på grunn av rotter, men fikk åpne igjen dagen etter. Et annet sted fikk omsetningsforbud, forteller seniorinspektør Margrethe Wold i Mattilsynet.
Wold og hennes kolleger kan ikke lenger fortelle hvem de sjekket, eller vise bilder fra aksjonen. - Det pågår en diskusjon om hvordan vi skal tolke offentlighetsloven. Vi må avvente den, sier Wold til Bergens Tidende.
Jeg trodde da faktisk at en viktig del av Mattilsynets virke var å informere publikum, slik at jeg selv kan skygge unna spisesteder hvor hygiene og matkvalitet er tvilsom. Her har Mattilsynet bare en ting å gjøre: sikre full åpenhet om den kunnskap de sitter på.
Det synes krystallklart at Byrådet og Oslo kommune bryter offentlighetsloven når de overlater til kommunens leverandører selv å definere hvilke opplysninger som skal være offentlige, slik kommunen gjorde i barnevernsanbudssaken. "Vi er av den oppfatning at forvaltningsorganet skal være forsiktige med å overprøve hva leverandørene selv mener er forretningshemmeligheter. Våre saksbehandlere er ikke de nærmeste til å ha detaljkunnskap om markedet og hva som er den ene leverandørenes konkurransefortrinn fremfor en annens," skrev Utviklings- og kompetanseetaten - med støtte fra Byrådet.
Sivilombudsmannen har tidligere vært krystallklar på at "I denne sammenheng kan det ikke være avgjørende at [aksjeselskapet] ikke ønsker offentlighet om timeprisene." Og Fylkesmannen i Oppland har i en annen sak understreket at "for at opplysningene skal være taushetsbelagte, og således unntatt offentlighet, må det ha en økonomisk konsekvens for virksomheten om de blir kjent. Det må påregnes et økonomisk tap for virksomheten."
I saken om hemmelighold rundt barnevernsanbudene har kommunen ikke engang drøftet hvorvidt de aktuelle bedrifter ville blitt påført økonomisk tap dersom opplysningene ble kjent. Jeg kommer til å fremme forslag i finanskomiteen som pålegger Byrådet og etaten å gjennomgå saken på ny, og følge Offentlighetsloven, i tråd med begrunnelsen under.
Vi har fått en ny internasjonalt rettsinstans; bank- og kredittvesenet.
Wikiileaks utfordrer det bestående maktapparat og er en kontroversiell samfunnsaktør. De gir oss innblikk i en verden makthaverne gjerne vil skjule, bl.a. fordi Wikileaks avdekker politikere og makthavere som bevisst har ført offentligheten bak lyset.
Den internasjonale bank- og finansnæringen melder seg på som en aktør i denne samfunnsdebatten. De ønsker å hindre at du og jeg skal overføre penger til Wikileaks. Mastercards talsperson begrunner dette med at selskapets regler forhindrer kunder å direkte eller indirekte involvere seg eller bidra til en handling som er ulovlig, og Mastercard gir seg selv fullmakt til å fatte den beslutning ingen rettslig instans har fattet: Wikileaks handler ulovlig.
Vi har nådd en liten milepæl i samfunnsutviklingen: Bank- og kredittvesenet stopper, på eget initiativ, overføringer til en omstridt samfunnsaktør. De dommer ingen rettsinstans har fattet, fatter bank- og kredittselskapene selv. Hva mener adm.direktør Arne Hyttnes eller styreleder Rune Bjerke i Finansnæringens Hovedorganisasjon om det, tro? Betyr det at jeg kan risikere at norske banker - om jeg blir en for utfordrende samfunnsdebattant og aktør - sperrer min bankkonto?
I Norge har Ivar Johansen vært en av de fremste forkjempere for åpenhet i offentlige instanser. Johansen er internasjonal leder i SV og medlem av Oslo bystyre. Han mener det råder en betydelig kultur for hemmelighold også i Norge.
– Det handler om et systems iboende kraft. Å kjempe mot dette er derfor like relevant i Norge som i resten av verden, sier Johansen. Han er imidlertid usikker på om WikiLeaks er den beste veien gå for å få mer åpenhet i samfunnet.
– Jeg tror egentlig det er mye viktigere å jobbe for mer åpenhet generelt blant norske myndigheter. Jeg ville mye heller ønske at det kom direktiver, til eksempelvis forsvarsledelsen eller til kommunene, om at åpenhet skal etterstrebes, skriver Ny Tid bl.a. i siste nummer.
"Flere av Norges diplomater blogger fra sine utestasjoner. Det er både spenstig og potensielt interessant", skriver Leif-Arne Kristiansen, selv kommunikasjonsrådgiver i Samferdselsetaten, på sin blogg.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus er knusende i sin dom når det gjelder Oslo kommunes hemmelighold rundt barnevernsanbudene, og deler derfor den kritikk jeg hele tida har fremmet:
Oslo-skolen har flere ganger vært utsatt for kritikk for sin lukkethetskultur. Nå skal Oslos 175 rektorer på obligatorisk kurs for å lære hvordan de takler pressen.
63 blanke ark, heftig svartsladding eller full åpenhet. Oslo kommune lot private selskap bestemme hva som skal være offentlig. - Konkurransevridende, sier jeg i et oppslag hos ABC Nyheter.
Mattilsynet i Bergen sjekket nylig 26 serveringssteder, men du får ikke vite hvilke seks som fikk karakteren «mindre bra» og hvilke tre som fikk «dårlig». Et sted ble stengt på grunn av rotter, men fikk åpne igjen dagen etter. Et annet sted fikk omsetningsforbud, forteller seniorinspektør Margrethe Wold i Mattilsynet. 
I Norge har Ivar Johansen vært en av de fremste forkjempere for åpenhet i offentlige instanser. Johansen er internasjonal leder i SV og medlem av Oslo bystyre. Han mener det råder en betydelig kultur for hemmelighold også i Norge.