Barn og Unge

Høyre tilbyr mer penger og mer urettferdighet

Høyre tilbyr mer penger og mer urettferdighet
Markedstenkningen Høyre fronter i skolen, ødelegger for skoler både øst og vest i byen, skriver Aina Skjefstad Andersen, leder av Utdanningsforbundet i Oslo.

"Oslo Høyre går høyt ut på banen og lover 133 millioner mer til skole. Det er flott at Høyre nå ønsker å prioritere skole, etter at de gjenomførte systematiske kutt i osloskolen i de 18 årene de satt med makten. Problemet med Høyres utspill er det er null vilje til å se at det som skaper de store forskjellene er at pengene følger eleven. Oslo Høyres foreslår er en økning av elevsatsen på 1000 kr pr. elev, samt å innføre en nedre grense for stykkpris, samlet sett en årlig kostnad på 133 millioner kr. I praksis vil dette si at alle skoler får litt mer penger, og at noen skoler, får enda litt mer. Det høres jo forlokkende ut, men stopp litt, ikke la oss hoppe over det reelle problemet med dagens modell. Den store elefanten i rommet er stykkprisfinansieringen.

Utdanningsforbundet Oslo har i årevis pekt på at det er for lite penger i Oslo-skolen. Det sittende byrådet har stoppet kuttene og begynt å fylle på der hvor Høyres byråder tok bort midler, men fortsatt mangler mye.

Markedstenkningen Høyre fronter i skolen, ødelegger for skoler både øst og vest i byen. Vi trenger en ny finansieringsmodell som sørger for at alle klasser på alle trinn får lik grunnfinansiering, og at ingen klasser blir underfinansiert. For at alle elever i Oslo skal kunne få den opplæringa de har krav på og behov for, må det i tillegg legges mer penger i potten. Vi tar gjerne imot Høyres 133 millioner, men vi sier et krystallklart NEI takk til mer stykkprisfinansiering," skriver Utdanningsforbundets leder i Oslo blant annet.

Les mer nedenfor.

Klubben vår!

Klubben vår!

Endelig får bystyret en drøfting av fritidsklubber og fritidstiltak for ungdom i Oslos bydeler.

I saken angis det tre hovedmål for bydelenes fritidstiltak for barn og unge:

- Fritidstiltakene skal være gode møteplasser som gir opplevelser, mestringsfølelse og erfaringer.

- Fritidstiltakene skal bidra til å fremme integrering og fellesskap samt redusere levekårsforskjeller, motvirke utenforskap, være kriminalitetsforebyggende og rusforebyggende.

- Alle bydeler skal tilby fritidstilbud for barn og unge, med kompetente ansatte, og til hele aldersspennet i barne-og ungdomsbefolkningen.

Er det en dekkende beskrivelse for sånn ungdommer i bydelen og fagfolk i fritidstiltak for ungdom i byens bydeler ser på dette?

Saken gir en oversikt over det eksisterende fritidstilbud i fritidsklubbene og andre fritidstiltak til barn og unge i regi av bydelene, saken drøfter faktorer som påvirker behov for flere fritidstiltak, gjengir innspill fra bydelene på dette området og belyser omfanget av rehabiliteringsbehov. I tillegg beskriver saken byrådets strategi for et godt fritidstilbud for barn og unge i regi av bydelen.

Les saken og kom gjerne med innspill! Skriv innspill til fagkomiteen eller be om deputasjon med komiteen. Eller eventuelt skriv kommentarer nedenfor.

Oslo-barnevernet reduserer bruken av enetiltak

Oslo-barnevernet reduserer bruken av enetiltak

12 barn i Oslo-barnevernet er i rådyre enetiltak.

For et par år siden skrev Aftenposten: «I et romslig hus i et villaområde i Oslo bor åtte år gamle «Kathinka» alene sammen med åtte ansatte. De passer på henne døgnet rundt, to og to i hvert team. Hun er ett av 12 barn og unge i Oslo som bor i såkalt «enetiltak» i barnevernet. Den private barnevernstilbyderen Aleris driver boligen på oppdrag for Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) i Oslo.»

Døgnprisen på enetiltak varierer, men vil ligge fra 6–7 og opp til 9 millioner kroner pr. barn i året.

Byråd Inga Marte Thorkildsen kommenterte dette slik «I Oslo har vi 12 barn i enetiltak. Hvert døgn koster det enorme summer. Penger vi kunne ha brukt annerledes, og som vi bør bruke på å utvikle tilbud som unge i barnevernet selv sier oppleves trygt. Vi kan ikke ha det sånn at vi bruker masse penger på tiltak som vi ikke engang vet om fungerer – eller oppleves som hjelp for barn! Tiltak som i verste fall skader».

Barne- og familieetaten fikk i oppdrag fra Byrådet å se nærmere på dette, og har nå konkludert med at de vil utvikle en plan for redusert bruk av enetiltak. Etaten skriver:

 «Barne - og familieetaten har innhentet kunnskap fra Forandringsfabrikken, barn og unge fra Oslo i enetiltak, Landsforeningen for barnevernsbarn, kontaktpersoner i barneverntjenesten, egne ansatte og nyere forskning på institusjonsområdet .

Hovedkonklusjonen fra kartleggingene er at enetiltak oppleves som og synes å være virksom hjelp for noen, men langt i fra alle som denne type tiltak er valgt for. Som i andre institusjonstiltak er relasjonen mellom beboer og personalet avgjørende for kvaliteten.

Barne - og familieetaten vil i samarbeid med barn og unge, bydeler m.fl. utvikle en plan for redusert bruk av enetiltak i Oslo kommune.» Det tror jeg er en klok konklusjon.

Oslohjelpa: Hjelp når innbyggerne sier de har behov for hjelp

Oslohjelpa: Hjelp når innbyggerne sier de har behov for hjelp

Vi må endre oss fra å tenke «nå har jeg løsninga for deg» til å spørre «hva er viktig for deg?"

Byråd Inga Marte Thorkildsen skriver:

"En pappa fortalte meg om problemene han opplevde med å få hjelp i Oslo - det er vel et par år siden nå. Han var utslitt etter å ha vært alenepappa over tid for to barn, et av dem var veldig aktiv og utfordrende. Barnas mor hadde store problemer og bodde ikke sammen med dem. Pappaen ble etter hvert redd for konfliktnivået med den yngste. Han ba om hjelp, ble henvist til BUP, som utreda barnet for ADHD. Da de, etter lange utredninger, kom til at det ikke var ADHD - eller noe annet de kunne sette en diagnose på - ble saken avslutta. Men pappaen hadde fortsatt ikke fått hjelp. Han henvendte seg da til barnevernet og ba om hjelp der, men opplevde at de så på ham med mistenksomhet. Var han egentlig en god nok far? (Her skal det sies at det ikke er sikkert at det var ment sånn - men slik kjentes det, sett fra ham). Da de, etter en stund, kom til at han var god nok, ble han sendt videre. Pappaen og barna hans hadde dermed fortsatt ikke fått hjelp, men de hadde fylt ut mange skjemaer. Og tida gikk, mens problemene bare ble større.

Dette er en av mange viktige grunner til at vi setter i gang med det vi kaller Oslohjelpa, etter modell fra Stangehjelpa. Innbyggerne våre fortjener å få hjelp når de sier at de trenger det! Og våre dyktige fagfolk fortjener å få gi dem den hjelpa, uten masse forbehold og utredninger som hindrer dem i å bruke ressursene på det som er viktig for folk," skriver byråd Inga Marte Thorkildsen blant annet.

Les mer under "les mer" nedenfor.

Oslobarnevernet 2018: Hva skjedde?

Oslobarnevernet 2018: Hva skjedde?

Barnevernsstatistikken for Oslo kommune foreligger for 2018. Her er det et vell av tall som kan gi grunn til ettertanke. Men først og fremst: Her legges det ned en formidabel innsats i en krevende jobb.  

- Oslobarnevernet mottok 6.795 bekymringsmeldinger, en liten nedgang fra året før. 9 bydeler hadde nedgang i mottatte meldinger. Størst økning hadde Stovner med 17 % økning.  

- 2.062 undersøkelser ble avsluttet med vedtak om tiltak. Det er store variasjoner mellom bydelene og byrådsavdelingen stiller spørsmål ved om dette utfordrer kravet om "likeverdige tjenester."  

- 95 % av undersøkelsene ble avsluttet innen 3-månderes-fristen.  

- Ved årsskiftet hadde bydelene 2.514 barn på tiltak i hjemmet, og 1.408 utenfor. Antallet har vært veldig stabilt over mange år selv om antall undersøkelser som avsluttes med tiltak er over 2.000. Byrådsavdelingen kobler dette til en relevant problemstilling: Stor "gjennomstrømming" i barnevernet.  

- 218 barn fikk hastevedtak i fjor. Det er jevn nedgang de siste 4 år.  

- 924 barn var i fosterhjem i fjor, et tall som har vært jevnt over flere år. Bruk av familiehjem økte med 4.205 døgn, beredskapshjem økte med 1.559, og bruk av institusjonsplasser gikk ned med 11.186 døgn.  

Og så er jo utfordringen nå, som alltid: Hva med alt som ikke kan telles, og settes inn i Excel-ark? Hva mener de ansatte? Hva mener brukerne og deres nærmeste?  

Les mer fakta på linken nedenfor.  

Byråd Inga Marte Thorkildsen: Bekymra for hvordan mange av barna har det på skolen

Byråd Inga Marte Thorkildsen: Bekymra for hvordan mange av barna har det på skolen

Byråd Inga Marte Thorkildsen:

"Jeg er skikkelig bekymra for hvordan mange av barna våre egentlig har det på skolen. Jeg har fulgt med på forskningen på ungdom, og det er en urovekkende utvikling i den psykiske helsa - spesielt pga skolestress og - press. Nylig fikk vi tall som viser en økning i antall volds- og trusselhendelser, hvor det aller meste gjelder gutter i alderen 6-12 år. Og som om ikke det var nok: les hva de ansatte på Robust, Kirkens bymisjons samtaletilbud til barn og familier i Oslo, sier de ser av faresignaler hos stadig flere unger, og spesielt gutter. I fjor snakka de med 378 barn og familier fra Osloskolen, og de er utrolig bekymra og egentlig ganske opprørte.

Robust kunne ha bedt om mer penger, sånn at de kan hjelpe flere. Det gjør de ikke. De vil ikke fiske unger ut av elva, når de kan bidra til å tette igjen der barna faktisk faller uti. «Vi må gjøre noe med stresset og presset vi utsetter barna for», sier de. «Det er et moralsk problem at vi påfører barn så mye psykisk stress». Røde Kors-generalen sa for en stund siden at vi har et «humanitært problem» i skolen.

Jeg sitter nå og finpusser på en sak om økt motivasjon og læring i Osloskolen, og kjenner meg håpefull, tross alt. Vi skal klare dette! Vi skal klare å gjøre skolen mer motiverende og inkluderende, og også tryggere for barna i klasserommene. Jeg vet det vil ta tid, men vi skal klare å gjøre en teoritung og stillesittende skole mer aktiv, praktisk og variert. Det må vi, og vi er mange som vil dette nå. Derfor er jeg håpefull.

Hvis vi politikere i tillegg kan slutte å late som at høye ambisjoner = flere tester og krav, så kan vi komme langt. Kanskje kan vi til og med ha tro på at det finnes noe som heter lærelyst og læringsglede, i motsetning til læringsTRYKK. Da tror jeg vi kan komme ganske langt. Uansett bør ingen akseptere at den utviklinga vi ser nå fortsetter," skriver Inga Marte.

Byråd Inga Marte Thorkildsen: Flere fosterbarn burde få mulighet til å bli adoptert

Byråd Inga Marte Thorkildsen: Flere fosterbarn burde få mulighet til å bli adoptert

Flere barn burde få mulighet til å bli adoptert, få lande hos fosterforeldrene sine og kjenne at de er trygge for alltid, skriver byråd Inga Marte Thorkildsen.

"Flere fosterforeldre burde få slippe belastningen det er å aldri vite om de får beholde barnet de elsker.

Jeg har mange ganger sett hvordan usikkerheten nesten sliter folk i stykker. Jeg har også sett hvordan barn i fosterhjem traumatiseres grovt av samvær som er satt fordi barnet «kanskje en gang skal tilbakeføres». I flere uker både før og etter samværet er barna i krise. Familier utsettes for umenneskelige belastninger. Hvordan kan vi mene at dette er til barns beste? Hvordan kan vi la det biologiske prinsipp trumfe barns rett til helse og en sunn utvikling? Jeg mener at dagens lovverk og praksis tar for lite hensyn til barna.

Bare om lag 50 barn blir adoptert av sine fosterforeldre i Norge pr. år, trass i at det er godt dokumentert at adopsjon er et tiltak som gir barna bedre oppvekstsvilkår enn om de vokser opp i et varig fosterhjem.

Jeg mener vi må gjøre noe med dette. Vi jobber med høringsuttalelse fra Oslo kommune nå, og jeg håper mange andre også vil si fra," skriver Inga Marte Thorkildsen.

Hva tenker du?

Hva skal til for å hjelpe et sint barn?

June Aikio Grimestad

"Jeg undres over vårt språk i forhold til sinte barn - som oftest er gutter. Hvordan omtaler vi en sint gutt i 8års alder? Hvilke ord bruker vi om et barn på 11 år som bruker en gaffel for å true seg ut av en situasjon? Ser vi et potensielt gjengmedlem, eller ser vi et barn som er redd og bunnløst fortvilet?  Reflekter med deg selv! Hva er ditt forhold til en sint 10-åring, til forskjell fra et barn som er suicidal eller nekter å spise? 

Jeg utfordrer tankegodset som gjør at vi tidlig innprenter barn med skam og kraftige merkelapper i forhold til ulike utslag av sinne. Hvordan møte dem? Selger vi håp eller ber vi dem om å skjerpe seg? Min erfaring tilsier at disse sinte og urolige barna for det meste blir møtt med trusler, konsekvensutredninger og skam mot det sinne de har.

Barn som blir møtt med skam og trusler i forhold til egen atferd mister håp og troen på seg selv. De er møre og klare for å bli tatt imot av noen som trenger dem akkurat slik de er! Min påstand er at de er klargjort for rekruttering lenge før gjengledere ser dem som potensielle løpegutter. De er gjort møre for rekruttering pga måten de har blitt møtt på, fra foreldre, lærere og fritidssektor. Dersom vi skal lykkes må hjelpe- og støtteapparatet møte dem med håp for seg selv. Vi må hjelpe dem til å forstå sin egen rastløshet, korte lunte, urolighet og sinne. Hvert barn - sin historie …  nettopp slik som barn som slutter å spise eller får angstanfall," skriver June Aikio Grimestad ved Nic Waals Institutt blant annet.

Les hennes tekst nedenfor. 

I Oslos bydeler får nye familier nå sitt første hjemmebesøk av helsesøster allerede før barnet er født

I Oslos bydeler får nye familier nå sitt første hjemmebesøk av helsesøster allerede før barnet er født

Torsdag vedtar byrådet å sende fram til bystyret sak om hjemmebesøksprogrammet Nye familier. En fast helsesykepleier skal følge opp førstegangsforeldre og alle Osloborgere som får barn for første gang i Norge, helt fra svangerskapet av og inntil barnet er to år, etter behov. Noen vil kanskje bare ha ett hjemmebesøk, mens andre vil trenge hjelp til veldig mye. Og da skal de få det, framfor at vi venter til problemene blir store. Få ting er så lurt - og fint - som å støtte familiene den aller første tida. For det vi gir barna da, det varer ofte livet ut, understreker byråd Inga Marte Thorkildsen.

"Nye familier" er implementert i helsestasjonstjenesten i 11 av Oslos bydeler og i løpet av 2019 skal alle bydeler ta programmet i bruk. Satsingen er rettet mot en styrking av helsestasjonens forebyggende og helsefremmende innsats de første årene av barns liv, med hjemmebesøk av helsesykepleier fra svangerskapets uke 28 og frem til barnet er to år for alle nye familier, førstegangsforeldre i Norge og flerbarnsfamilier med utvidet behov. Hjemmebesøk gir en mer likeverdig relasjon mellom familien og helsesykepleier og økt kunnskap og innsikt i familiens livssituasjon. Denne innsikten øker sannsynligheten for tidligere identifisering av behov for tiltak og innsats fra eksterne tjenester. Tidlig innsats øker muligheten for å skape langvarig og positiv effekt, og reduserer risiko for skjevutvikling for familien og risiko for å bli avhengig av langvarige og omfattende offentlige tjenester.

Saken skal nå behandles av bystyrets helse- og sosialkomite, og deretter vedtas i bystyret.

Norske "IS-kvinner" og barn: Hent dem hjem!

Norske "IS-kvinner" og barn: Hent dem hjem!

Ingebrigt Steen Jensen er tydelig:

"Solberg insisterer på at det er uvirkelig krevende å hente hjem et tialls "IS-kvinner" og deres barn fra interneringsleirer i Syria. Hun er hittil ikke blitt utfordret på hva det er som er så vanskelig. Såvidt jeg har forstått vet vi hvem kvinnene og barna er og hvilke leirer de befinner seg i. Juridisk virker det også rimelig enkelt. Kvinnene det er snakk om, er norske statsborgere. Barna deres likeså. Og norske statsborgere har en lovfestet rett til å komme tilbake til landet sitt.

Nå har Solberg foreslått at bare foreldreløse barn skal hentes hjem. Det er åpenbart enklere enn å hente mor og barn, spør ikke meg hvorfor. Men kan noen journalister vennligst spørre henne?

Hele saken stinker, om dere kan tilgi en slik beskrivelse. Dette handler ikke om penger eller omstridt jus, dette er åpenbart: Kvinnene har brutt norsk lov, men er fortsatt norske statsborger - slik Joshua French var i da han satt fengslet i Kongo etter ha blitt dømt for drap og vi gjorde alt for å få ham hjem.

Ingen av de norske IS-kvinnene er titalt for verken drap eller terror foreløpig. Kanskje noen av dem har bidratt til grufulle forbrytelser, kanskje andre ikke har det. Dette må vi selvsagt finne ut av. Og det må vi gjøre HER, i en rettsstat der forbrytelser etterforskes, skyldige blir dømt og domfelte blir straffet.

Det er noe usagt, noe vagt og noe hemmelig over politikernes måte å tilnærme seg "IS-kvinnene" og deres barn på. Det er tilsynelatende ingen ting som haster. Deres juridisk rettigheter som norske statsborgere oversees. Det påpekes at disse kvinnene er farlige, hvilket kan være riktig, men like gjerne være feil. Det hevdes sogar fra enkelte hold at norske småbarn kan ha blitt radikalisert og derfor vil begå terror hvis får gå på SFO.

Hva er det med denne saken som gjør at den møtes med unnvikelser, taushet og handlingslammelse fra vår statsminister og våre ledende politikere? Når stadig flere internasjonale og nasjonale menneskerettighetsgrupper påpeker den åpenbare logiske bristen i at norske borgere i krise i utlandet ikke skal hjelpes hjem, fortest mulig og med alle politiske, juridiske og økonomiske midler?

Fredag sto KrF opp og sa at de norske barna må hentes hjem, og mødrene deres også. Nå må resten av det politiske Norge stå opp. Kom igjen Støre, Lysbakken, Vedum, Moxness, Skei Grande og Solberg! Snakk høyt og tydelig. Følg norske lover og regler. Ikke tenk at dette er så betent at det er best å sitte musestille. Nå gjelder det å vise handlekraft, tydelighet og medmenneskelighet."

Wenche Gran Ørstavik: En bærekraftig Oslo-skole

Wenche Gran Ørstavik: En bærekraftig Oslo-skole

Er Oslo-skolen et konkurransefyrtårn? spør Wenche Gran Ørstavik, tidligere bydelsdirektør i Oslo kommune, som gjesteblogger.

"Osloskolen har de siste tjue årene vært organisert som konsern, med en toppledelse som besitter alle pengene og all myndighet. Oslos skoler blir som små Remabutikker, med minimal innflytelse på opplegg og varebeholdning. Kontroll med ressursbruk, læretimer og elevoppfølging er detaljstyrt fra oven. Konsernet Osloskolen er strømlinjeformet ut i fra en verditenkning tilpasset en butikk hvor varen er elevene. Og elevene scores på mål og resultater, flere ganger per år.

Det haster med å lage Osloskoler med forankring i nærmiljøet, en skole som har miljøet og fellesskapet mellom elever og voksne som det bærekraftige målet for all virksomhet. Sannsynligvis er Oslos konsernledelse en struktur som fremmer holdninger som passer sammen med lydighet og underdanighet.

Oslo har alle muligheter til å lage andre rammer om skolevirksomheten. Endre mastodonten Osloskolen, og la hver enkelt skole bli en miljødiamant med nærhet til lokalsamfunnet hvor mennesker bor og lever. En skole for framtiden, som satser på håp og engasjement, uten økende uro og stress. Osloskoler med stolte, modige og samfunnsengasjerte mennesker," skriver hun blant annet. Et nyttig innspill til det arbeid det rødgrønne byråd, med byråd Inga Marte Thorkildsen i spissen, har i gangsatt for Oslo-skolen.

Les hele hennes artikkel nedenfor. Skriv gjerne dine synspunkter i kommentarfeltet.