Barn og Unge

Helseutsatte barn og unge

Helseutsatte barn og unge

Med ny folkehelseplan ønsker Oslo kommune å styrke innsatsen for de yngste barna. Det er en klar sammenheng mellom negative barndomsopplevelser og dårligere helse og levekår senere i livet. Ustabil og utrygg familietilknytning, mange belastninger i familien, negative livshendelser og lite sosial støtte er eksempler på faktorer som påvirker barns helse.

I denne artikkelen brukes KOSTRA­-tall om barnevern for å studere forskjeller i utviklingstrekk mellom bydelene i andel helseutsatte barn og unge. Barnevernspopulasjonen regnes som spesielt helse­utsatt.

Andel barn 0–17 år med behov for barneverntjenester har økt i bydelene i Groruddalen, selv om andelen med melding og undersøkelse som førte til tiltak har hatt en betydelig sterkere vekst enn andelen på tiltak i disse bydelene.

Andelen har også økt i Bydel Søndre Nordstrand, der tiltakene ser ut til å ha en viss varighet.

I enkelte sentrums­bydeler derimot har andel på tiltak gått ned: Bydel Sagene, og fra 2010 også i bydelene Grünerløkka og St. Hanshaugen. Utvikling i risikofaktorer for behov for barneverntjenester viser de samme tendensene når vi analyserer risikofaktorene på bydelsnivå over tid.

Les den nyttige artikkelen i Oslo-speilet.

Svanger med tanken

Svanger med tanken

"Det er stor forskjell på å være svanger med et barn og det å være svanger med en tanke om å bli fosterforeldre. Likheten er at begge deler tar rundt ni måneder – fra «unnfangelse» til realitet - og at det er en lykkeperiode der man innstiller seg på en stor og viktig endring i livet. Valget om å bli fosterforeldre vil dessuten utgjøre en stor endring for et barn som trenger et nytt hjem. Rekruttering av gode fosterforeldre er viktigere enn noen gang.

I de siste årene har det vært en økende oppmerksomhet rundt fosterbarn og fosterhjem i mediene. Vi får stadig høre at mange barn venter, og venter lenge, på fosterhjem. Oppfordringer til befolkningen om å bli fosterhjem har blitt mer og mer fremtredende i mediebildet, " skriver Nina Baastad, fagkonsulent ved Fosterhjemstjenesten i Oslos barnevern blant annet.

"Det er også en utfordring å rekruttere de «riktige» fosterhjemmene. Dette har vært en utfordring i flere år til tross for at det nå rekrutteres flere fosterhjem enn noen gang. Selv om vi er målrettet i vårt arbeid, har det vist seg å være krevende å finne fosterhjem til spesielle grupper, slik som ungdom/skolebarn, søsken, barn med funksjonsnedsettelser av både fysisk og psykisk art og barn med ulike behov knyttet til deres minoritetsbakgrunn.

Det er ofte en ubalanse mellom hva de ventende familiene ønsker og kan tilby og barnas behov og karakteristika. Dette er noe av bakgrunnen for at vi kan ha flere anbefalte familier som venter på barn, uten at vi umiddelbart har behov for deres tilbud. I studie fra NOVA nr. 16/13 blir det antydet at det på landsbasis er en gjennomsnittlig ventetid på åtte måneder fra en familie er ferdige på kurs til de blir forespurt om å motta et konkret barn.

Det er viktig å differensiere fosterhjemmene med tanke på deres kvaliteter og motivasjon. Fosterhjemsomsorgen har vært i rivende utvikling de siste ti årene. Vi har i dag en mye større bevissthet om hva som kreves av omsorg og hjelp til et barn med ulike typer belastninger. Vi har også høyere krav til tilrettelegging av praktiske forhold og muligheten for flerspråklig, krysskulturell og religiøs ivaretagelse. Vår kunnskap om hva som kreves av omsorgspersoner for å kunne møte barns ulike utfordringer på en helsefremmende måte, har også skutt fart.

I vårt arbeid med å sikre at kommende fosterforeldre innehar de nødvendige forutsetningene for å påta seg omsorgen for et fosterbarn, gjøres det krevende vurderinger i samråd med dem det gjelder. Det tas beslutninger om familien vil og kan bli fosterforeldre, og eventuelt til hvilket barn. Hvilken hjelp og støtte familien får i etterkant av innflytningen er også av stor betydning," skriver hun blant annet. Les hele artikkelen nedenfor.

Våre små søsken

Våre små søsken

Byråd Inga Marte sier så ofte at hjelpeapparatet skal møte våre innbyggere med spørsmålet «hva er viktigst for deg.» Ja, sånn bør det være, men vi har mye igjen til det blir sånn.

Jeg får veldig mange henvendelser fra foreldre til multifunksjonshemmede eller syke barn. Foreldre som har en særs krevende hverdag, og hvor stort sett hele døgnet går med. De utfører en omsorgsrolle ingen offentlig ansatt kan erstatte. De gjør det med glede. Men de trenger støtte fra fellesskapet. Avlastning, tekniske hjelpemidler, transport, bostøtte og sånt.

Men mange av dem sier de ikke møter en kommune som framstår som medspiller. De må ofte sloss for hver minste ting. Mange opplever at man skal være ressurssterk hvis man trenger bistand fra kommunen. Ha overskudd og kompetanse til å sette seg inn i lover. Være tøff nok til å stå imot urimelige avslag.

Mange må engasjere Ombudet, klage til fylkesmannen eller engasjere advokat. De fleste får medhold, om de har ork til å stå på. Men hvorfor skal vi påføre dem en slik tilleggsbelastning? De har da sannelig mer enn nok å streve med.

Vi har en jobb å gjøre!

Bystyret behandlet i går "handlingsplan for mennesker med funksjonsnedsettelser 2017 - 2020". Under "les mer" ligger hva jeg da sa.

Politiet huker tak i barnevernet

Politiet huker tak i barnevernet

Politiet trengte å forstå barnevernets stammespråk. Til å tolke skaffet de seg like godt en innfødt.

Majorstua politistasjon var neppe det Mette Tron hadde sett for seg som arbeidsplass da hun utdannet seg til sosionom. I dag er hun en av fem ansatte som barnevernet har utstasjonert i hovedstadens politienheter.

– Uten Mette hadde det blitt et stort vakuum, sier leder Anne Merete Ansok ved Forebyggende avsnitt på Majorstuen politistasjon. – Politiet trenger å vite hva barnevernet trenger for å komme i posisjon overfor ungdommen. Og Mette vet hvordan det er å sitte i barnevernet og ikke vite at det har skjedd en grov voldsepisode. Barneperspektivet blir i mye større grad ivaretatt når du har en egen barnevernskonsulent her på stasjonen. Disse ungdommene lever i et veldig skadelig miljø. Det er lett for oss å se den ene voldsutøveren, men ikke miljøet rundt. Der kan vi samarbeide med barnevernet, sier Ansok.

Da Mettes forrige arbeidsplass Kringsjå ungdomshjem ble lagt ned i 2009, ble hun overtallig. Det var da hun så stillingsannonsen fra politiet. – Jeg tenkte at denne jobben skulle jeg ha. Det virket spennende å jobbe tett med politiet primært rettet mot ungdom, som jeg har jobbet med helt siden jeg var i A-etat. Det er en spennende alder siden de har hele framtiden foran seg. Det betyr at det er mulig å snu. Å kunne se de fine ungdommene bak atferden er det som motiverer meg. Det er spennende å se vendingene. Ofte kan det ta tid. Man må være der i de krisene de er i. Hjelpe dem til å ta gode valg, sier Mette Tron.

Les mer i tidsskriftet Fontene.

Osloskolen: Lar lærerne droppe skriftlig elevvurdering

Osloskolen: Lar lærerne droppe skriftlig elevvurdering

Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen opphever kravet om skriftlig vurdering av elever i 1.-7. trinn, innført i 2005. – Hvordan elevvurderingen skal skje, skriftlig eller muntlig, har vi tillit til at skolene selv kan avgjøre, sier hun til Dagsavisen.

Det var daværende skolebyråd Torger Ødegaard, fra Høyre som i 2005 innførte skriftlig faglig vurdering ved alle Osloskoler.

– Kravet om obligatorisk skriftlig halvårsvurdering av alle elever fra 1. til 7. trinn, har vært ekstremt tidkrevende. Faktisk en betydelig tidstyv. Nå viser vi vei ved å løse opp. Hvordan elevvurderingen skal skje – skriftlig eller muntlig, har vi tillit til at skolene selv kan avgjøre, sier Inga Marte Thorkildsen (SV), Oslos nye byråd for oppvekst og kunnskap.

Aina Skjefstad Andersen er leder Utdanningsforbundet Oslo. Hun er svært glad for SV-byrådens grep:

– Dette er veldig gledelig. Vi har helt siden 2005 ment at dette er noe skolene selv bør få bestemme. Mange har opplevd dette som en tvangstrøye som har byråkratisert lærerrollen og spist av tid lærerne skulle brukt til godt utviklingsarbeid, sier hun.

Dette heier jeg på!

Oslo kommune med strategi for scenekunst for barn og unge

Oslo kommune med strategi for scenekunst for barn og unge

Byrådet inviterer nå bystyret til å vedta en strategi for scenekunst for barn og unge.

I byrådserklæringen viser byrådet helt konkret til at det vil bedre barneteatertilbudet. Dette er bakgrunnen for at byrådet nå legger frem en strategi om det profesjonelle scenekunstfeltet for barn og unge. Byrådets ønske med strategien er at det skal legges til rette for at alle barn og unge i Oslo – uavhengig av bakgrunn og bosted – skal få bedre tilgang til profesjonell scenekunst, men samtidig slik at kvaliteten, mangfoldet, utviklingen og profesjonaliteten på scenekunsten ikke svekkes.

Både innenfor institusjonsteatrene og innenfor det frie scenekunstfeltet i Oslo vises det i dag mye god og variert profesjonell scenekunst for barn og unge. Én av flere utfordringer som er synliggjort gjennom arbeidet med saken, er likevel at det i kommunen mangler en eller flere scener som har som hovedfokus å vise profesjonell scenekunst for barn og unge, utenfor de store institusjonene. En annen utfordring er at det er få rimelige lokaler til utleie som kan brukes til produksjon og øving for det frie scenekunstfeltet.

Byrådet har på bakgrunn av utfordringene satt seg to mål som hver har tiltak:

- Aktører innenfor scenekunstfeltet skal finne det attraktivt og tilgjengelig å sette opp forestillinger for barn og unge i Oslo

- Alle barn og unge i Oslo skal ha anledning til å bli kjent med scenekunst av god kvalitet

Det er kunstnerne og aktørene selv som må lage tilbudet og sikre at kvaliteten og profesjonaliteten er god. Kommunen har likevel noen virkemidler, slik som innretningen av tilskuddsordningene og utleie av subsidierte lokaler til aktører. Kommunen kan på den må være med på å bidra til infrastrukturen for aktørene. Et annet virkemiddel kommunen har er eierstyringen av kommunens eget teater: Oslo Nye Teater, som mottar årlige driftstilskudd og allerede i dag har et betydelig tilbud av profesjonell scenekunst for barn og unge. 

Blant tiltakene i strategien er at byrådet vil vurdere å støtte opp om etablering av en eller flere faste scener med hovedfokus på tilbud innen scenekunst for barn og unge. I tillegg vil byrådet vurdere om flere av kommunens egne lokaler kan brukes til subsidiert utleie til produksjon av scenekunst. Det legges i saken også opp til at byrådet utreder om ordningen med Den kulturelle skolesekken bør utvides til også å omfatte Aktivitetsskolen som et eget Oslotilbud.

Når byrådet til uka har avgitt saken, vil den bli behandlet av bystyrets kultur og utdanningskomite, og deretter i bystyret. Har du innspill? Skriv i kommentarfeltet under, eller ta kontakt med medlemmene av fagkomiteen.

Barnehagebruken i Oslo

Barnehagebruken i Oslo

I løpet av de siste tiårene har barnehagebruken endret seg, både blant Oslos befolkning og i hele Norge. Flere benytter seg av barnehagetilbudet, og flere har fulltidsplass i barnehage. De siste årene har veksten i andelen barn med barnehageplass vært drevet av økt barnehagedeltakelse blant barn med minoritetsspråklig bakgrunn.

Barnehageforliket ble inngått med mål om full barnehagedekning, gjennom innføring av maksimalpris i barnehage og en lovfestet rett til barnehageplass. Dette ga en kraftig økning i andelen barn med barnehageplass. Dekningsgraden blant de yngste barna har økt med over 25 prosentpoeng fra 2001 til 2016. Denne økningen skyldes i stor grad en sterk vekst i andelen 1-åringer med barnehageplass.

Siden 2010 har dekningsgraden blant minoritetsspråklige økt med om lag 10 prosentpoeng. En stadig økende andel av barna med barnehageplass har minoritetsbakgrunn. Dette skyldes både en økende dekningsgrad blant minoritetsspråklige barn, i tillegg til at en større andel av alle 1–5-åringer i Oslo har minoritetsbakgrunn.

Andel barn med barnehageplass er likevel fortsatt lavere blant minoritetsspråklige enn blant barn for øvrig. Dette gjenspeiles i de bydelsvise dekningsgradene ved at de er høyere i bydeler med relativt lav andel minoritetsspråklige med barnehageplass. Derfor ønsker byrådet å etablere flere barnehageplasser i bydeler med lav dekningsgrad, samt å videreføre og intensivere arbeidet med å rekruttere flere barn til barnehagen.

Les artikkelen av Michael Walter Madsen, i Byrådsavdeling for oppvekst og kunnskap.

Oslo-barnevernet: Flere bekymringsmeldinger

Oslo-barnevernet: Flere bekymringsmeldinger

Barneverntjenestens oppgave er å gi hjelp til barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling. Veien til hjelp går via bekymringsmelding, undersøkelse og til slutt, hjelpetiltak. Her en artikkel i Oslospeilet som viser hvordan omfanget av barneverntjenestens aktiviteter har utviklet seg i Oslo i en periode med kraftig befolkningsvekst.

Antall bekymringsmeldinger til barnevernet i Oslo kommune i perioden 2004–2016 økte fra 3 266 til 7 051 meldinger i året. Andel barn i befolkningen med melding økte fra 3 prosent til 5 prosent i samme periode.

I 2016 var det flest barn med melding i bydelene Alna og Søndre Nordstrand, og færrest i Ullern og Vestre Aker.

Antall iverksatte undersøkelser økte fra 2 068 i 2004 til 6 018 i 2016. Antall undersøkelser som førte til tiltak økte også, men ikke like kraftig, fra 1 032 i 2004 til 2 175 i 2016. I 2016 hadde 4,5 prosent av alle barn 0–17 år en form for tiltak fra barnevernet. Dette var noe høyere enn 2004, da 3,8 prosent hadde tiltak, men utviklingen har stått temmelig stille siden 2010. I 2016 hadde bydel Grorud den høyeste andelen barn med tiltak (9,2 prosent) av bydelene. Barn med hjelpetiltak i løpet av 2016 utgjorde 3,9 prosent av barnebefolkningen, mens de barnevernet hadde overtatt omsorgen for utgjorde 0,64 prosent av barn i alderen 0–17 år.

Bydelene brukte i alt nær 1,7 mrd. netto på barnevern i 2016, som er mer enn dobbelt så mye som i 2004, uten at det er justert for lønns- og prisvekst.

Dette er de harde facts, de som kan legges inn i et Excel-ark. De sier lite om det faktiske arbeidet som utføres. Hvordan ser de ansatte, pårørende og barna på Oslo-barnevernet? Det er jeg interessert i å høre om.

Les hele artikkelen, skrevet av Jan Motzfeldt Dahle, på linken nedenfor.

Kameraovervåking i skoler og barnehager?

Kameraovervåking i skoler og barnehager?

Oslo bystyre «vil ha kameraovervåkning i skoletiden,» het det i en overskrift hos NRK Østlandssendingen torsdag.

Jeg mener dette ikke er dekkende for det bystyret onsdag vedtok.

Faktum er at totalt 33 Osloskoler har montert overvåkingskameraer, og 12 av disse skolene har filmet elevene i skoletida. Regelverket er uklart og Utdanningsetaten kunne ikke på Aftenpostens forespørsel forklare hva opptakene var brukt til eller hvordan denne sensitive informasjon ble oppbevart.

Jeg er enig i det grunnperspektivet Datatilsynets direktør har: – Skolegården skal være et sted hvor man kan utfolde seg. Blir man filmet, legger man bånd på seg.

Eller som det heter i SVs program: «Tiltak som hver for seg kan være fornuftige på områder som helse, samferdsel og justis, setter personvernet under sterkt press. Bruken av registrering og kontroll av opplysninger om oss øker. Den teknologiske utviklingen åpner stadig for nye metoder for overvåkning og kontroll. SV vil ha strenge restriksjoner når det gjelder muligheten til lagring av opplysninger om folks kommunikasjon og bevegelser. Det samme gjelder adgang til kameraovervåking og avlytting. Retten til integritet og vern om personlige forhold er et grunnleggende prinsipp som står over myndigheters ønske om kontroll og kunnskap.»

Uklare retningslinjer gjorde det derfor nødvendig at bystyret vedtok, med SVs stemmer:

"Bystyret ber byrådet utarbeide retningslinjer for kameraovervåkning i Oslos skoler og barnehager som sikrer barn og unges rett til personvern og retten til et trygt læringsmiljø, og et trygt arbeidsmiljø for ansatte.»

Dette betyr en opprydding, og ikke en oppmykning. Vi er særs kritisk til kameraovervåking som sådan, og ønsker at det ikke skal brukes.

Og derfor: Det skal være strenge krav til når og hvor kamera kan tillates brukt. Vi skal ikke ha en generell overvåking av skolegårder eller bygninger i skoletiden ut fra et forebyggingsperspektiv, men avgrenses til helt konkrete tilfeller der det er spørsmål om å avdekke alvorlig kriminalitet.

Bystyret vedtok derfor:

«Kameraovervåking av elever eller ansatte i skolebygg eller skolegård i skoletiden skal ikke kunne tillates annet enn i spesielle tilfeller for å sikre enkeltpersoner mot alvorlige kriminelle handlinger. Dersom kameraovervåking må benyttes for å ivareta elevers og ansattes sikkerhet, skal dette være tidsbegrenset og etter en risikovurdering i samråd med politiet."

Et tema som dette er krevende, med vanskelige avveining av hensyn. Jeg tror bystyret har funnet en klok løsning. Men her kan det sikkert være forskjellige meninger. Hva tenker du?

Bystyret inviteres til å drøfte barnehjernevernet

Bystyret inviteres til å drøfte barnehjernevernet

Byrådet har nå lagt fram en sak til bystyret om barnehjernevernet.

Med satsingen Barnehjernevernet har Oslo kommune som mål å forebygge, oppdage og hjelpe barn som opplever omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Tjenestene, herunder barnevern, barnehage, helsestasjon, tannlege, skole, NAV, fastleger og andre som møter barn og familier, skal ha et felles kunnskapsgrunnlag bygd på et kjærlig og positivt syn på barn, komme inn tidlig og gi kompetent og relevant hjelp.

Erfaringer og verdier fra utviklingsarbeidet Mitt Liv i barnevernet skal legges til grunn. Her er barns rett til medvirkning sentralt. Det er valgt strategier og tiltak på ulike nivåer, der medvirkning, lederforankring, kompetanseheving, helhetstenking gjennom samarbeid og samhandling, samskaping og dokumentasjon er sentrale grep.

Tre bydeler var piloter i 2016 og er «motorer» i 2017, primært knyttet til spredning og erfaringsdeling til alle bydelene. Det er etablert en utviklingsgruppe for Barnehjernevernet der alle bydelene medvirker. Det er etablert erfarings- og delingsarena mellom «motorbydelene», forskerfølge i «motorbydelene», og det er under utvikling kompetansestøttestrukturer til alle bydelene, herunder kunnskapsmateriell, film og kompetanseplattform. Erfaringer fra bydelene skal systematiseres og være gjenstand for praksis- og erfaringsnær kunnskaps- og tiltaksutvikling.  Fra 2018 skal satsingen også være gjenstand for forskning rettet mot resultater og effekter. Hjemmebesøksprogrammet Nye Familier er en del av Barnehjernevernet, og erfaringer herfra skal anvendes som ledd i den videre utvikling av alle områder i Barnehjernevernet.

I saken byrådet har sendt fram for bystyret gjøres det rede for ambisjoner, retninger og veivalg for Barnehjernevernet for perioden 2017 – 2019, der deler av arbeidet ble iverksatt i 2016. Satsingen gjelder alle virksomheter som har med barn og barnefamilier å gjøre. Det er pekt ut seks satsingsområder, der hvert område følges opp av strategiske grep. Som et ledd i oppfølgingen av denne saken, skal det utformes en plan for tiltak og aktiviteter i samråd med blant annet bydeler og etater.

Her du innspill, kontakt medlemmene i bystyrets helse- og sosialkomite, eller skriv kommentarer i kommentarfeltet under.

Valgfrihet ikke for alle

Valgfrihet ikke for alle

Fritt skolevalg bidrar til økende segregering også i Oslos barne- og ungdomsskoler.

"I den siste tiden har både politikere, rektorer og forskere kommentert konsekvensene av fritt skolevalg og stykkprisfinansiering i videregående skole. At denne type politiske virkemidler blir belyst er sentralt med tanke på å løfte fram hvordan ført politikk påvirker de strukturelle rammene for utdanning. Det som imidlertid ikke synes å komme tydelig frem, er at både fritt skolevalg og stykkprisfinansiering også virker i barne- og ungdomsskolene i Oslo, og at det er kombinasjonen av disse virkemidlene som bidrar til å forsterke forskjeller mellom skoler.

I de nordiske landene bygde vi i etterkrigstiden et skolesystem som hadde som mål å være en arena hvor elever fra ulike sosiale lag og bakgrunner møttes for å bygge bånd og solidaritet mellom ulike grupper i samfunnet. I denne sammenheng har en felles offentlig folkeskole med liten grad av segregering vært et sentralt virkemiddel. Når sosial ulikhet i utdanning nå blir gjenstand for politisk debatt mot valgkampen, er det, slik vi ser det, to forhold som underkommuniseres. Det ene er hvordan de samme negative konsekvensene av stykkprisfinansiering og fritt skolevalg som er blitt påpekt i videregående, også virker i barne- og ungdomsskolen. Og det andre er hvordan fjerning av stykkprisfinansiering alene ikke nødvendigvis endrer urettferdigheten i systemet. Det foreligger etter hvert omfattende internasjonal og ikke minst skandinavisk forskning som dokumenterer de samme negative konsekvensene av kombinasjonen av disse politiske virkemidlene som det vi finner i grunnskolen i Oslo.

For oss som skoleforskere, virker det paradoksalt at dette kunnskapsgrunnlaget, som sier viktige ting om rammene for barn- og ungdoms utdanning utelates fra debatten, samtidig som spørsmål om utenforskap og tidlig innsats fremmes som politiske satsingsområder," skriver skoleforskerne Ingvil Bjordal og Cecilie R. Haugen ved Institutt for lærereutdanning ved NTNU.

Les artikkelen nedenfor.