Barn og Unge
Høy terskel for små barn
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Barn og Unge
- Publisert onsdag 02. juli 2008 04:03
Tre av 100 meldinger til barnevernet kommer fra barnehagene, fem av 100 fra helsestasjonene. Terskelen kan senkes gjennom tverrfaglig samarbeid og avmystifisering av barnevernet, mener fagfolk som jobber med de minste barna. – Vi må stole mer på vår egen magefølelse og samarbeide tettere med andre yrkesgrupper, sier førskolelærer Tonje Elisabeth Dahl, enhetsleder i Enerhaugen barnehage i bydel Gamle Oslo til tidsskriftet Fontene.Tekst: Solfrid Rød
Når pedagogiske ledere kommer til henne og er bekymret for et barn, men usikre på om det er ille nok til å varsle barnevernet, sier hun alltid: Det er bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite. Og det er ikke vi som skal ta den vurderingen.
– Hvis du har en følelse av at noe er galt, ikke en dag eller to, men en følelse som er der over tid, skal du få en kollega til å komme og observere. Ta eventuelt en telefon til barneverntjenesten for å drøfte saken anonymt, er hennes tips.
Plikt til å si fra
Tonje Elisabeth Dahl, Tonjeda blant barna, har jobbet i barnehage som pedagogisk leder, styrer, fagkonsulent og enhetsleder i snart 20 år, og har hele tiden vært opptatt av den plikten barnehageansatte har for å melde fra til barnevernet. I løpet av sitt første år som førskolelærer sendte hun bekymringsmelding på to barn. Etter hvert tok hun en studiemodul i barnevern for førskolelærere.
– Det var nok litt tilfeldig at jeg ble så opptatt av dette. I den første jobben min forholdt jeg meg til en barnevernkonsulent som jeg fikk veldig god kontakt med og som var veldig opptatt av tverrfaglig samarbeid. Hvis ikke det første møtet med barneverntjenesten hadde vært så positivt, hadde jeg kanskje sett annerledes på det, tror Dahl.
Vanskelige vurderinger
Dahl jobber i en bydel med en viss opphopning av sosiale problemer. Mange familier sliter med sammensatte problemer, og det kan være vanskelig å vurdere hva som er en sak for barnevernet og hva som ikke er det, mener Dahl. For eksempel bor mange familier i altfor små kommunale leiligheter med fukt og sopp.
– De lever under forhold barn absolutt ikke bør vokse opp under, uten at verken vi eller barnevernet kan gjøre noe. Det er et politisk spørsmål, sier enhetslederen. På den annen side mener hun det kan være vel så vanskelig å ta det skrittet å melde fra til barnevernet når bekymringen gjelder barn fra såkalt ressurssterke familier. Dahl har selv opplevd å møte foreldrenes ressurser som motargument når hun har tenkt høyt om å koble inn barnevernet. En gang, da hun selv var pedagogisk leder, lot hun være å stå på sitt overfor en barnehagestyrer som sa nei.
– Det var en sånn type familie hvor mor er lege og far er advokat. Jeg kunne ha stått mer på, men gjorde det ikke. Det barnet har jeg tenkt på mange ganger etterpå, sier Dahl.
Usikre på begrunnelsen
– Barnevern er dessverre fortsatt et vanskelig ord å bruke, mener helsesøster ved Grünerløkka helsestasjon, Karen Mentzoni Neraal. Hun og hennes kolleger står for bare fem prosent av meldingene til barnevernet. Underrapporteringen fra helsestasjonen skyldes ikke sløvhet. Det er mer komplisert enn som så, mener Neraal.
I løpet av sine sju år som helsesøster har hun sendt fem meldinger til barnevernet på eget initiativ, en del flere i samarbeid med andre, for eksempel barnehageansatte.
– Sikkert altfor få, mener hun selv, og forklarer at kravet til faglig dokumentasjon hever terskelen for helsesøstre. Mens familiemedlemmer, naboer og andre kan melde en mer generell bekymring, opplever Neraal at hun som helsesøster må belegge sine meldinger med fakta og konkrete observasjoner. Det er ikke alltid like lett på bakgrunn av korte møter med ukjente, og Neraal tror mange helsesøstre rett og slett er usikre på om de har en god nok begrunnelse.
– Vi ser familiene mest i barnas første leveår. Det er gjerne når barnet er litt eldre at det viser seg at foreldreomsorgen svikter. Konsultasjonen på helsestasjonen er korte møter, og så er det jo ikke som i gamle dager da barn kunne være skitne og synlig vanskjøttet. En del foreldre tar seg også sammen før de møter oss, forklarer Neraal.
– Familier vi bekymrer oss for bør ha tettere oppfølging på helsestasjonen, nettopp for å kunne styrke våre observasjoner, gi veiledning og motivere.
Avhengige av tillit
Det er alltid en fordel om man kan melde til barnevernet med foreldrenes samtykke, fastslår Neraal. Noen ganger lykkes hun med å forklare en familie at veien om barnevernet kan utløse økonomisk støtte, støttekontakt eller en prioritert barnehageplass. Når foreldre ikke innser at familien har problemer, er det verre, og Neraal tenker at underrapportering fra helsestasjoner også handler om frykt for foreldrenes reaksjoner.
– Noen er nok redde for bråk, men jeg tror det er mer vanlig å bekymre seg for at familien ikke kommer tilbake hvis barnevernet kobles inn. Vi er helt avhengige av at familiene har tillit til oss for i det hele tatt å kunne gi råd som er til beste for barna, forklarer helsesøsteren.
I familier med store rusproblemer, er ofte barnevernet allerede koblet inn, noe som, i følge Neraal, også bidrar til få meldinger fra helsestasjonene.
Trenger tverrfaglighet
Tverrfaglig samarbeid og avmystifisering av barnevernet er det som skal til, mener Neraal. Personlig har hun gode erfaringer fra den tida helsestasjonen hun jobber på lå vegg i vegg med en åpen barnehage, et tilbud for de minste barna og deres foreldre. De ansatte der så barn og foreldre i dagliglivets situasjoner og fikk langt større innsikt i relasjoner og samspill enn helsesøstre gjør i korte konsultasjoner. De to yrkesgruppene var i denne perioden nyttige diskusjonspartnere for hverandre, og samarbeidet i mange tilfeller om å melde fra til barnevernet.
Noe av den samme tverrfagligheten opplever Neraal i dag i bydelens rådgivningsgruppe, som i tillegg til kommunale instanser består av Nic Waals institutt, som driver forskning, undervisning og behandling innen barne- og ungdomspsykiatri.
– Her kan vi drøfte barn vi bekymrer oss for anonymt, uten å melde, og få råd og veiledning. Den store utfordringen er å snakke med foreldrene og få dem til å forstå at vi gjør det vi gjør av hensyn til barnets beste. Med godt tverrfaglig samarbeid unngår vi at alle tror at noen andre melder fra. I stedet jobber vi sammen for å finne hensiktsmessige tiltak.
Senker terskelen
Bydel Gamle Oslo, hvor Tonje Elisabeth Dahl jobber, har de siste årene satset stort på tverrfaglig samarbeid. Det er etablert barne- og ungdomsteam med representanter fra barnehage, helsestasjon, PPT, Familiesentralen og Nic Waals institutt. I Enerhaugen barnehage er barnevern tema på de pedagogiske ledernes møter med jevne mellomrom. Minst en gang i året inviteres barneverntjenesten til å innlede om sitt arbeid, hvilke tiltak de har til rådighet og hvordan en melding skal se ut. Å kjenne noen ansikter er med på å senke terskelen, mener Dahl. Åpenhet alle veier er hennes motto. Ikke minst gjelder dette forholdet mellom barnehage og foreldre.
– Det mener jeg er viktig helt fra starten av. Når vi har et åpent forhold til foreldrene, er det lettere å snakke om det som bekymrer oss også. Når vi spør om samtykke til å snakke om deres barn i et teammøte, er de aller fleste takknemlige, forklarer Dahl. Gjennom åpenhet og tverrfaglig samarbeid mener hun at mange familier får hjelp uten at det blir sendt melding til barnevernet.
– Vi har mange familier her som sliter med store, sammensatte problemer. Med det samarbeidet vi nå har etablert, også med eksterne, kan vi tilby veiledning i foreldrerollen og tiltak som frigjør overskudd til å være foreldre, fastslår Dahl.
(fra tidsskriftet Fontene nr. 8 - 2008)