Barn og Unge

Iben van der Berg: Barneverner, tilfeldigvis

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Barn og Unge; Publisert onsdag 02. juli 2008 06:39

Hun synes faktisk det er helt OK å forholde seg til stramme barnevernbudsjetter, barnevernssjef Iben van den Berg i bydel Sagene. Å ha en bevissthet om hva pengene går til. – I en periode var det noen som tjente godt på barnevernet, sier hun, og sikter til eksterne konsulenter og institusjoner. Det dyreste er ikke alltid det beste. – Når førstelinjen får styre økonomien selv, gir det muligheter. Saksbehandlerne hos oss er blitt helt rå til å stille krav og fortelle hva vi ikke finner oss i, sier hun imponert. Og presiserer i samme åndedrett at det selvsagt ikke skal gå utover kvaliteten på tilbudet til barnet. – Begrensningene er et incentiv til å bruke sin kreativitet og finne på ting selv. Det skaper entusiasme, sier barnevernssjefen i et intervju med tidsskriftet Fontene.

Navn: Iben van den Berg, barnevernsjef i Sagene bydel i Oslo

Alder: 47

Aktuell med: Elsker jobben sin

Tilfeldighetene førte henne til Norge og Sagene barnevern. Nå sjefer hun for tretti ansatte og lar medarbeiderne få smake barnevernpedagogikk i praksis.

Hun er ansiktet til barnevernet på Sagene i Oslo, ett av de mest urbane strøk i Norge. Her er storbyproblemer og gjenger og stramme barnevernbudsjetter. Siste statistikk viser en betydelig overskridelse av budsjettet, og jeg tenker at det skal harde kanter og sterk rygg til for å holde skansen på vegne av en tjeneste som skvises økonomisk og møtes med så stor skepsis i offentligheten.

Men barnevernsjef Iben van den Berg er ungpikeaktig blond og fager som en Timotei-reklame. Hun snakker lavmælt og fort.
Hun grøsser likevel ved synet av vår hyggelige fotograf.

– Kan dere ikke heller bruke en karikaturtegner? Hva med Finn Graff?

Hun er ualminnelig sikker på at hun ikke vil gjøre seg på bilder, men aksepterer det uunngåelige. Iben van den Berg er blitt bedt om å stille opp, og da gjør hun det, på tross av ubehaget ved å stikke seg fram.

Det var slik hun ble barnevernsjef. Ved å stille opp.

– Jeg hadde aldri tenkt å bli leder. Overhodet ikke. Men barne- og ungdomssjefen i bydelen trodde jeg kunne, og ba meg søke. Jeg ante ikke hva jeg gikk til. Egentlig var jeg på vei til ett år i Emiratene sammen med familien. Peter hadde fått jobb der. Så hoppet jeg uti det, og Peter reiste til Emiratene, sier Iben van den Berg.

– Jeg hadde ikke peiling på hva jeg gikk til.

Peter er hennes britiske mann som arbeider med olje og gass. De har vært sammen de siste 26 åra og har en sønn som nå er voksen. De bor i Voksenlia, det vil si Holmenkollen, innrømmer Iben van den Berg motstrebende, fullt klar over det politisk ukorrekte ved dette. Men de har likt seg der; flott utsikt og gode naboer. Kanskje flytter de ut nå som Adam er ute av redet, til noe mindre og mer sentralt.

– Men det er kanskje en fordel med en viss geografisk avstand fra klientene?

– Vi har ansatte som bor i bydelen, det er ikke bare enkelt. Vi prøver å unngå å ansette folk som har barn i barnehager i bydelen. Men det er et luksusproblem, sier barnevernsjefen.

Og luksus liker hun ganske godt. Gourmetmat laget av henne selv eller andre, helst sushi eller noe annet øst-asiatisk.

– Minst mulig kjøtt, sier hun, og ser litt prøvende på den framlagte kyllingen. – Jeg er kommet forbi flæskesteg-stadiet.

En lett sjarmerende individuell norsk/dansk dialekt og et uvanlig navn avslører at Ibens røtter ligger i Danmark. Det var der hun traff sine kjære Peter.

– Det var vel spennende å få en kjæreste som jobbet på et helt annet felt enn du selv?

– Det var han som var spennende. Ikke feltet.

Streikepraksis

Iben van den Berg er oppvokst i Ålborg og utdannet som socialpædagog, som sånn omtrent tilsvarer barnevernpedagog, ved Socialpædagogisk seminar på Islands brygge i København.

– Det var morsomme og aktive år. Mesteparten av den første praksisperioden gikk med på å streike, forteller hun. Det var storstreik i København. Heldigvis hadde de tre praksisperioder, så hun kom igjennom studiet med godkjent praksis.

– Det var tilfeldig at jeg valgte å bli sosialpedagog. Absolutt ikke et bevisst valg. Å bli barnevernsjef har ikke vært en livsoppgave, presiserer Iben.

Tilfeldig var det også at hun kom til Norge. Peter hadde fått jobb her, og hun hadde ikke noe imot å prøve seg i Oslo. Hun hadde jo en gang vært på skoletur til Rjukan. Så fikk de barn, og plutselig satt de i saksen.

– Det tok litt tid før jeg forstod at det er en del forskjeller mellom Norge og Danmark. I København hadde jeg bodd i Istedgate, hvor folk ofte stikker innom til hverandre. Det er ikke slik her. Som «ny» i Oslo gikk jeg et par ganger på besøk søndag ettermiddag til kolleger jeg var blitt kjent med. Nå gjør jeg ikke det mer, sier hun.

– Det tar litt tid å få gode venner. Folk her er hyggelige, men mer reserverte enn i Danmark. Nå har jeg kanskje blitt det selv, sier Iben.

Jobben hun fikk på barnehjemmet da hun var kommet til Norge førte til at hun måtte lære seg norsk. Men det er tydeligvis fortsatt litt eksotisk for henne, og hun slår suverent om seg med nykonstruerte norske ordtak som for eksempel «to boller i smekken». Tvetydigheter til stor glede for hennes ansatte, som får anledning til å le av henne. Og det skjer aldri på dansk!

– Er du barnevernsjef eller barnevernleder?

– Barnevernsjef. Det høres bedre ut enn leder, sier barnevernsjefen og ler sin rå, smittende latter. Hun har et sjarmerende mellomrom mellom noen overtenner som hun blottlegger når latteren bobler.

Lange kvelder

Iben van den Berg får fantastisk gode skussmål som leder. Etter det første sjokket over å sitte i sjefsstolen kom hun fort til seg selv og begynte å bore seg inn i oppgavene. Med gå-på-lyst og ubendig nysgjerrighet bladde hun opp i budsjetter og planer.
Hun er grundig. Men absolutt ikke perfeksjonist.
Det ble mange lange kvelder.

– Særlig var økonomibiten en utfordring, sier hun.

Det er kanskje årets underdrivelse. Men hun fant opp pedagogiske grep som synliggjorde både for henne og kollegene hva det handlet om. At barnevernets økonomi ikke er en åpen sekk. Muligens hadde hun lært dem på Socialpædagogisk seminar.

– Hjemme drakk vi masse vann som vi fikk i flotte, koboltblå flasker. Vi hadde budsjettgjennomgang på kontoret hver måned. Jeg hadde fylt vannflaskene med mel som jeg helte ut etter hvert som ressursene ble brukt. Sosialarbeidere blir jo blanke i øynene når du begynner å snakke om økonomi, sier Iben van den Berg.

Hun synes faktisk det er helt OK å forholde seg til stramme barnevernbudsjetter. Å ha en bevissthet om hva pengene går til.

– I en periode var det noen som tjente godt på barnevernet.

Hun sikter til eksterne konsulenter og institusjoner. Det dyreste er ikke alltid det beste, mener hun.

– Når førstelinjen får styre økonomien selv, gir det muligheter. Saksbehandlerne hos oss er blitt helt rå til å stille krav og fortelle hva vi ikke finner oss i, sier hun imponert. Og presiserer i samme åndedrett at det selvsagt ikke skal gå utover kvaliteten på tilbudet til barnet.

– Begrensningene er et incentiv til å bruke sin kreativitet og finne på ting selv. Det skaper entusiasme, sier Iben.

Hennes egen entusiasme og kreativitet har få grenser. En gang fikk hun laget T-skjorter med barnevernets logo på ryggen og delte dem gavmildt ut til sine medarbeidere. Forunderlig nok var de ikke så interesserte i å gå på hjemmebesøk med de nye T-skjortene.
Iben van den Berg vil gjerne bygge energi.

– Man kan lett bli fanget i at det er et tungt arbeid og at vi har lite penger. For meg er det lite energiskapende. Jeg synes det er liten vits i å bruke tid på ting du ikke kan gjøre noe med. Medarbeiderne mine er flinke til å jobbe utfra den situasjonen vi har. Men de er ikke alltid enige med meg. Noen ganger må jeg ta upopulære avgjørelser, sier hun.

– De sier du er god til å ta kritikk?

– Nei da. Er jeg det? Jeg har bare vært utrolig heldig med mine medarbeidere, og hatt folk som ikke er redde for å si fra. Det er den eneste måten du kan vokse på i jobben. Ledere kan bli isolerte. Du må ha gode folk rundt deg, folk som tør si fra, sier barnevernsjefen i bydel Sagene.

Hennes begeistring for sine ansatte er uten reservasjoner. Og de har en god aldersmix. Fra 24 til 67 år. Den eldste sitter i resepsjonen og har ifølge Iben gått med på at de to skal gå av samtidig. Det betyr at vedkommende må holde på til hun er 80 – minst. Det fine med eldre er jo blant annet at de sjelden blir gravide.

Ikke for mange

Iben har nemlig et åpent ambivalent forhold til at medarbeiderne blir gravide, i alle fall når de blir mange på en gang. Hun husker en periode da den ene etter den andre kom luskende inn på kontoret hennes og meddelte at de snart skulle ut i fødselspermisjon. Hun påstår at hun kunne se det på ganglaget. Hun gratulerte – og rev seg i håret. Plutselig en dag fant alle medarbeiderne hvert sitt kondom i hylla.

– Hvor har du hørt det fra? Å herregud, så pinlig!

Folk husker det fortsatt. Seinest i dag hørte hun historien gjenfortalt overfor en nyansatt. Men mange av de som ble gravide er tilbake nå.

– Vi har en stabil flokk. Jeg tror de trives.

Hun forteller på sin lavmælte og inntrengende måte om den spennende bydelen hun jobber i, om alle utviklingstiltakene, EU-prosjektet, opplæring i barnesamtalen og om familieråd. Om det fantastisk gode og høyt prioriterte samarbeidet med ungdomstiltakene, bydelspolitiet, skole, barnehager, helsestasjoner og psykiatri. Det går ikke lenger å gjemme seg bak taushetsplikten.

– Barnevernet er ikke lenger «de hemmelige tjenestene». Vi kan be om samtykkeerklæring fra familiene når vi samarbeider med andre hjelpere om saken deres. Men vi har nok fortsatt en vei å gå med dette, mener barnevernsjefen.

Hun stiller spørsmål ved at politiet er den største melderen til barnevernet av de offentlige instansene. Og etter politiet kommer foreldrene selv. Hvor er barnehagene og skolene, som ser barna hver dag? Og helsestasjonene, som med jevne mellomrom gjennomgår helsesjekk på alle barn?

Betenkelig

– Det gjelder å komme tidlig inn. Derfor er det betenkelig at vi får så få meldinger fra barnehagene og skolene, sier Iben van den Berg. Og presiserer at mye allerede fungerer.

– 9.2 prosent av alle barna i bydelen har kontakt med barnevernet, mot et gjennomsnitt i Oslo på 4 prosent. Vi har den høyeste prosenten i hele Oslo. Og lite ungdomsproblemer. Vi fanger dem ofte opp tidlig. Da det oppstod en jentegjeng, skapte det mye frykt. Men vi gikk inn og laget et prosjekt, og gjengen ble sprengt ved felles innsats, forteller barnevernsjefen entusiastisk.

– Hva er det som er så bra med å jobbe i det kommunale barnevernet?

– Jeg liker både kollegene og jobben. Kontakten med familiene. Den får du ikke når du jobber i barnehjem.

En del av dokumenthaugene kunne hun klart seg foruten. Det ble nok noen språklige merkverdigheter den første tida, innrømmer hun. Og forstår ikke helt at hennes egne språkblomster ble sluppet gjennom av sjefen.

– Sjefen sa OK til mine dokumenter. Men vi hadde en saksbehandler som skrev nynorsk. Det sa sjefen nei til.

– Men dere plikter å svare på nynorsk hvis noen henvender seg til dere på nynorsk?

– Gjør vi? Da må de ikke skrive til oss! utbryter barnevernsjefen forskrekket.

Men bortsett fra nynorsken ser hun lyst på oppgavene som sjef i Oslos kommunale barnevern. – Vi har ingen sutrekultur. Her skjer mye spennende. Men de ansatte burde få en anstendig lønn, for dette er et utrolig krevende og viktig arbeid. Vi skal kunne nesten alt om tunge og vanskelige problemstillinger.

Og så er det viktig å legge til rette for videreutdanning. Det må prioriteres høyt. Mange er ikke rustet til jobben når de går ut av høyskolen og møter den tøffe hverdagen i barnevernet. De må få støtte.

Selv har hun videreutdanning i familieterapi. Nå har hun lyst på en Mastergrad. Når hun får tid.

– Og så kunne jeg tenke meg noen friperioder. Peter og jeg har kjøpt et hus i Portugal, og har lyst til å bruke litt tid der, forteller hun.
Tiden er ute. Det får ikke hjelpe at kyllingen ikke er ferdigspist. Hun skal av gårde og sette opp et telt til fagdag og sommerfest for barnevernet på Sagene. Klokka er snart åtte.

I morgen er barnevernkontoret stengt.

(fra tidsskriftet Fontene nr. 8-2008)