Barn og Unge

Stykkprisfinansiering rammer de elever som sliter mest

Stykkprisfinansiering rammer de elever som sliter mest"Stykkprisfinansiering bidrar til en negativ spiral. Hvis du mister elever, og dermed ressurser, betyr det at de som er tilbake får det dårligere tilbud, og skolen et dårligere omdømme. Det kan da ikke være de elevene som er igjen på skolen som skal straffes for at andre elever flytter på seg? Uavhengig av om skolen er godt eller dårlig drevet, må jo de elevene som går på skolen ha tilgang på skolebøker, bibliotek og spesialundervisning. Om ledelsen ikke holder budsjettene sine og drar med seg underskudd, er det til syvende og sist elevene det går ut over.

Lærerne skal ha en hverdag som de opplever å mestre, og i tillegg kunne ha et privatliv. Det er ikke lett for én lærer å skulle undervise 28 førsteklassinger når noen kan lese flytende, mens andre ikke kan skrive navnet sitt. Det er vanskelig å undervise om innføring av parlamentarismen, når evner eller språkkunnskaper strekker seg til å mestre kun det mest hverdagslige.  I følge opplæringsloven skal alle elever ha tilpasset undervisning, men det er ikke alltid lett med store grupper og få lærere.

Stykkprisfinansiering høres muligens logisk ut, men når det går ut over dem vi faktisk er på skolen for å undervise, og når det går mest ut over dem som sliter i utgangspunktet, er det noe som er riv ruskende galt. Her må folk våkne, og forstå konsekvensene av hva finansieringsmodellen innebærer. Få den vekk!" skriver Kine Juel, hovedverneombud i Oslo-skolen i dette gjesteblogginnlegget jeg har bedt henne formulere om et særs viktig tema..


Stykkprisfinansiering rammer de elever som sliter mest

Av Kine Juel, hovedverneombud i Utdanningsetaten i Oslo kommune

Oslo kommune har i flere år praktisert stykkprisfinansiering i skolen. Begrunnelsen for det er i første omgang at det skal være et insitament for skolene til å forbedre seg og å tiltrekke seg/holde på elever. Dernest mener man at det er et rettferdig system, siden pengene følger eleven. Jeg skal i det følgende problematisere denne ordningen og vise til hvilke praktiske konsekvenser modellen skaper.

La meg vise dette ved noen eksempler. Vi lager oss to tenkte skoler – Småstad og Storstad. På Småstad er det gjennomsnittlig 40 elever på trinnet, på Storstad er det fulle klasser og 56 elever på trinnet. Begge skolene har to paralleller fra 1. til 7. klasse. Med en elevsats i barneskolen på 41.200 kr blir det over 4.6 millioner i forskjell på tildelingen til skolene. Det er klart at Småstad skole bruker mindre på læremidler enn Storstad. De har forhåpentligvis også færre spesialelever, men det er slett ikke sikkert. Siden det ikke monner tilstrekkelig å spare inn på materiell, er det på personalsiden det er må spares mest. Begge skolene må ha kontaktlærere og eventuelt faglærere til klassene sine.

Småstad skole er heldig, for de har erfarne og godt utdannete lærere. Storstad er en ny skole, og de har mange unge lærere rett fra lærerskolen.  Det er fort hundre tusen i forskjell på lønnskostnadene til en lærer ut fra kompetanse og ansiennitet. Det kompenseres ikke. I tillegg er det sånn at de lærerne som er over 55 år etter hvert får forskjellige tilretteleggingstiltak for at de skal stå lengst mulig i jobb. De får nedslag i undervisningstid, en ekstra ferieuke og seniortillegg i lønna. De er jo ofte også på topp på lønnstigen, så dette blir dyrt. Siden Småstad har mange seniorer, koster det skolen flere millioner mer enn om de hadde hatt flest unge lærere uten tilleggsutdanning.

Småstad må knipe inn på alt. Det er en gammel skole med store utfordringer med å holde varmen om vinteren, og med for mye varme om sommeren. Lufta er dårlig og, de er utsatt hærverk etter skoletid. Doene lukter, og ser ikke bra ut. Noe får de penger til, men ikke alt. Dessuten har de med seg et underskudd fra i fjor, som må spares inn. Skolen ligger i et trafikkbelastet strøk med mange små leiligheter. Derfor er det familier som flytter når de får anledning. Tre ganger i året tas en opptelling, og for hver elev som slutter, mister skolen penger. Selv om skolen har erfarne og flinke lærere og gode resultater, vil enkelte familier ønske seg bort, for eksempel hvis de får flere barn. Det skaper uforutsigbarhet i forhold til lærerkabalen og undervisningstilbudet.

Dersom rektor ikke klarer å holde budsjettene, kan hun bli flyttet på eller i ytterste konsekvens miste jobben. For å unngå dette setter rektor på Småstad skole inn følgende tiltak: Hun ansetter ufaglærte vikarer, siden de er billigere. Hvis det bare er timer eller enkeltdager det dreier seg om, bruker hun interne vikarer. Hun legger seg på den laveste timetilrådingen for spesialelevene, og hun setter dem i samme gruppe, uansett om de har dysleksi eller ADHD. Hun slår sammen klassene i musikk, og har ikke deling i små grupper i kunst og håndverk og mat og helse. Det gjør dessverre undervisningen mindre variert og mer teoretisk. Biblioteket er ikke bemannet. Det settes ikke inn vikar for læreren som er i svangerskapspermisjon. Før var det alltid to lærere i første klasse, men nå er det en lærer og en halv assistent. Det blir brukt assistenter i større grad enn tidligere, siden de er rimeligere enn lærere. Selv om det er en del elever med vedtak om spesialundervisning og tilrettelagt norskundervisning, må lærerne deres ofte omdisponeres som vikarer. Vanlig støtteundervisning til svake elever uten vedtak fra PPT eksisterer ikke lenger. Det må kontaktlæreren ta selv, i den grad hun får det til. Det spares på kopibudsjettet, og det er ikke penger til bøker til alle, så klassene må dele i noen fag. Engangshefter og ekstrabøker blir kjøpt inn i minst mulig grad. Datalisenser til de yngste elevene blir ikke prioritert. Turbudsjettet blir halvert og det samme blir budsjettet til kunst og håndverk.

Siden rektor på Småstad er redd for omdømmet til skolen, og for at det skal framstå som at hun ikke gjør jobben sin ordentlig, sier hun ikke fra om problemene verken til foreldrene eller andre. Hun går i hvert fall ikke til pressen, i frykt for å miste enda flere elever og for å bli stemplet som illojal. Lærerne er frustrerte, og enkelte er sinna på ledelsen, siden de opplever de må gjøre den samme jobben med færre ressurser. Selv om det er mange trinn med forholdsvis få elever, er det enkelte store klasser på skolen. De må også være med på innsparingen. Flere føler de har strukket strikken for langt, og at det går utover privatlivet. Enkelte har sagt opp, og en er sykemeldt.

Storstad skole har det egentlig greit. De har fulle klasser, og må til og med si nei til søkere.

Vi forlater Småstad og Storstad. Ungdomsskolene i byen har samme system, og der er elevsatsen 47.800. Dermed blir det enda mer sårbart når en elev slutter. Hvis det er en skole med tre paralleller på ungdomsskolen og det flytter i gjennomsnitt en elev pr. klasse et år, vil dette bety 430.200 mindre å rutte med for skolen. Det er ikke sikkert at det er av særlig betydning for den enkelte klasse at de får en elev mindre, men det har stor betydning for skolens budsjett. Modellen gjør at det blir mindre interessant for skolene å samarbeide. Hvis en skole tiltrekker seg en elev, er det gunstig for den skolen, men elevene kommer ikke ut av løse lufta. Det blir automatisk en taper, nemlig den skolen eleven flytter fra.

Enda verre er det for videregående skole. Her ligger satsene pr elev fra ca. 65.000 til ca 140.000 pr. elev, avhengig av studieprogram. Vi vet at det er stort frafall i videregående skole, og stykkprisfinansieringen skal være med på å motivere skolene til å holde fast på elevene. Men vi vet at det er skoler som er mer populære enn andre, enten pga. beliggenhet eller fordi de har godt rykte blant elevene. Det har betydning hvor kameratene går, og skolevalget er så fritt i Oslo, at det er mulig å flytte på seg hele året. Det skaper en enorm uforutsigbarhet. Mange rektorer overoppfyller klassene når de tar inn elever, siden de kalkulerer inn et visst frafall.  Alle lærere på videregående er faglærere. Hvilken lærer skal du melde overtallig, hvis det er nødvendig å si opp noen? Elevene skal jo ha undervisning i alle fag. Når det er tre telledatoer i løpet av året, blir det helt umulig å legge planer for de skolene som sliter mest. Man får en viss kompensasjon for sosiodemografiske forhold, men det er ikke tilstrekkelig. Når alle skal inn på videregående skole, vil det alltid være et visst frafall, selv om vi skulle ønske oss noe annet.

Dette er en negativ spiral. Hvis du mister elever, og dermed ressurser, betyr det at de som er tilbake får det dårligere tilbud, og skolen et dårligere omdømme. Det kan da ikke være de elevene som er igjen på skolen som skal straffes for at andre elever flytter på seg? Uavhengig av om skolen er godt eller dårlig drevet, må jo de elevene som går på skolen ha tilgang på skolebøker, bibliotek og spesialundervisning. Om ledelsen ikke holder budsjettene sine og drar med seg underskudd, er det til syvende og sist elevene det går ut over.

Lærerne skal ha en hverdag som de opplever å mestre, og i tillegg kunne ha et privatliv. Det er ikke lett for én lærer å skulle undervise 28 førsteklassinger når noen kan lese flytende, mens andre ikke kan skrive navnet sitt. Det er vanskelig å undervise om innføring av parlamentarismen, når evner eller språkkunnskaper strekker seg til å mestre kun det mest hverdagslige.  I følge opplæringsloven skal alle elever ha tilpasset undervisning, men det er ikke alltid lett med store grupper og få lærere.

Stykkprisfinansiering høres muligens logisk ut, men når det går ut over dem vi faktisk er på skolen for å undervise, og når det går mest ut over dem som sliter i utgangspunktet, er det noe som er riv ruskende galt. Her må folk våkne, og forstå konsekvensene av hva finansieringsmodellen innebærer. Få den vekk!

Til slutt en link til hva som har skjedd i den svenske skolen, med fritt skolevalg, stykkpris og privatisering.

Og en link til en kronikk i Dagsavisen om hvordan fritt skolevalg og stykkpris fungerer i videregående skole i Oslo.

Følg Ivar Johansen på Twitter
Få tilsendt temavise nyhetsbrev

Kommentarer   

#1 Knut 05-07-2012 10:48
Hvis du får elever, og dermed ressurser, betyr det at de som er der fra før får et bedre tilbud og skolen et bedre omdømme? Eller? Og i Oslo har vi stor nettotilflyttin g, så da skulle vel dette være greit?
#2 Olaf Fjærestad 05-07-2012 10:49
Å regne mennesker og deres utdanning i kr, blir helt feil.
#3 Petter 05-07-2012 12:53
Feil foskus

Dette er vel en diskusjon som er mer behagelig å ta enn å gå inn i den virkelige diskusjonen som handler om fremmedfrykt, bosetningsmønst er/boligpolitik k og gjensidig respekt i samfunnet.

Det er jo ikke stykkprisfinans ieringen som er problemet, men fritt skolevalg som i så fall er problemet. Man kan jo bestemme skolegrenser og inntaksområder uten å endre stykkprisfinansiering.

Problemet er vel heller at den resurstildeling som gjøres for elever som sliter er for svak.
eks man får noe penger for elever med vedtakk om spesialundervis ning i stort omfang.
Men man får ikke direkte midler for elever med lite og middels omfang.
Hadde man endret fordelingsmodel len i stykkprisfinans ieringen ville skoleledere jobbet mer for å tiltrekket seg svake elever fordi de gir en bedre økonomisk tildeling.
Dette burde selv utdanningsforbu ndet sett nå de forhandler om byrdefull resurs til skoler, så velger de å gi deler av dette til skoler som har resursstreke og "flinke" elever.

Det er skoler i Oslo som har slik tilsøkning som må betale for kollektiv trafikk forde elever bor mer 4 km fra skolne. Det kan fort utgjøre 100.000,- kr.
Da er det Kine beskriver som spart strøm bruk opp og mye av lønnsfordelen med lærere som ikke har topp uttteling i lønnssystemet brukt opp.
#4 May Erna Karlsen 06-07-2012 01:47
En finansieringsmo dell som skaper uforutsigbarhet og uro er det siste skolen trenger. Les og lær!
#5 Sylvi Ofstad Samstag 25-05-2021 10:02
Er stykkprisfinans iering av skoler et oslofenomen, eller er dette en forskrift for hele landet? Fint om jeg kan få svar fort da vi jobber med slike saker i Frogn der jeg er kommunestyrerep resentant.

You have no rights to post comments