Man må ganske enkelt kunne norsk før man kan få jobb i barnehage. For de som er ansatt bør kommunen sørge for norskopplæring dersom det trengs. Dette er så viktig at byrådet er nødt til å gjøre noe. Det er tross alt fremtiden til disse ungene det er snakk om.

Så lenge har yrket så lavt status, kommer vi ikke til å få bare kvalifiserte ansatte i barnehagene. Det virker som regjeringen ikke anerkjenner barnehagens viktige rolle. Barnas dannelseprosess skal sikre fremtidige selvstendige "sunne" voksne, og kan ikke komme i gang når hvem som helst kan få jobb i en barnehage. Med å gi høyere status til yrket skal regjeringen gi høyere status til barna.

Detter jo aldeles forferdelig. Hvorfor er de ansatt? Hvem har ansvaret for dette? Hvem har ansettelsesmynd igheten i de kommunale barnehagene? Er det så vanskelig å få søkere til disse stillingene? Er det noen som vet noe om dette?

Jeg er helt enig med Bjarne Kristoffersen: man må kunne norsk før man kan få jobb i barnehage!

Oslos bydeler må kutte 177 millioner neste år. Hundrevis av ansatte og foreldre fra Oslos barnehager stilte opp utenfor Rådhuset for å markere sin motstand mot budsjettkutt.

Ødegaard sier at han er bekymret for språkutviklinge n til barn og ønsker kartlegging i barnehager. Alle fagfolk er enig i at det ikke er kartlegging som er problemet. Det må være flere kompetente barnehagefolk og gode språklige miljøer i barnehagen.
Det betyr bl.a. midler for
- flere førskolelærere
- nok vikarer
- videre- og etterutdanning av assistenter
- norskopplæring av ansatte
- gratis kjernetid i barnehage

Alt dette krever budsjett. Men byrådet ha kuttet 177 millioner i bydelenes budsjett. Samtidig har byråden sagt opp bemanningsavtal en som sikrer nok voksne per barn. Når man både reduserer penger til barnehager og sier opp bemanningsavtal er, kan man ikke gå rundt og bekymre seg for dårlig språkutvikling hos barn.

SV har lagt inn 150 millioner ekstra til barnehager i sitt bydelsbudsjett, 5 millioner til ABF (arbeidsplassba sert førskolelærerut danning), 3 millioner språksatsing og 3 millioner for kurs for ansatte. Vi vil lovfeste grunnbemanning i barnehager. Vi vil utvide gratiskjernetid ordningen. Byrådet er mot alt dette. At byrådens eneste svar til dette er språkkartleggin g av barn, er tragisk. Kartlegg så mye du vil, hva hjelper det hvis man ikke kan følge opp barna og deres språkutvikling på grunn av dårlig økonomi i barnehagen?

Kvalitet i barnehagen handler om likeverdig kompetanse, muligheter for opprettholdelse av kompetanse, og rom for nok bemanning og MANGFOLD, uavhengig av kjønn, etnisitet og alder. Uavhengig av etnisitet skal barnehagen være en grunnpilar i utdanningsløpet , med ansatte dedikert for oppgaven. Morsmålslærere er en forutsetning for å ivareta nødvendig språkstimulerin g i norske barnehager.

Barnehageansatt e trenger å kunne mer enn norsk. Rapporten fra utvalget som vurderte verktøy for språkkartleggin g i norske barnehager, har et underkapitel som inneholder mye av interesse for diskusjonen om barnehageansatt es norskferdighete r: "Språkutvikling når morsmålet er minoritetsspråk " på s. 62 – 72. Rapporten er å finne her: regjeringen.no/.../Rapporter og planer/Ekspertg ruppe/Vurdering _av_verktoy_201 1.pdf jeg siterer fra underkapitlet:

Minoritetsspråk lige barns morsmål er under press, og det er ikke uvanlig at barna bytter språk i stedet for å bli tospråklige (Wong Fillmore 1991a, 1991b, Zentella 1997, Chang m.fl. 2007, Paradis m.fl. 2011). Språkkunnskaper som det burde være i samfunnets interesse å bevare (NOU 2007:10), går dermed tapt. I kartleggingssam menheng er det imidlertid konsekvensene av et språkbytte for barna som er viktigst. I det følgende belyses og diskutere morsmålets betydning for kommunikasjon mellom barn og foreldre, for barns utfoldelse og læring mens de holder på å lære seg andrespråket, og for deres andrespråkslæring.

(…)
Mange ser årsakene til barnas skoleproblemer i manglende språk- og erfaringsbakgru nn, og løsningen blir å lære barna majoritetsspråk et og sørge for at de lærer seg det de ikke har lært i familie og nærmiljø. Wong Filllmore mener at pedagogiske tilbud ikke i tilstrekkelig grad baseres på kunnskap om hvordan barn sosialiseres til å lære i ulike befolkningsgrup per. Hun advarer mot en utdanningspolit ikk som kan bidra til å redusere den rollen familiene må spille i i sosialiseringen og opplæringen av barn, og til å bryte ned familiesamhold. Foreldrene er ansvarlige for å forberede barna sine på det de trenger å lære utenfor hjemmet, og de gjør det vanligvis. Problemet er, hevder Wong Fillimore, at det de gjør, ikke anerkjennes eller verdsettes av mange av dem som er ansvarlige for pedagogiske tibud til barna. Wong Fillmore viser i den sammenhengen til etnografisk forskning som har funnet store forskjeller mellom ulike grupper i USA når det gjelder språklig kommunikasjon med barn. Hun trekker fram Shirley Brice Heaths studie av kommunikasjon i ulike etniske og sosiale grupper (Heath 1983), og også undersøkelser av barneoppdragels e i urbefolkningsgr upper og innvandrergrupp er i USA (meksikansk-ame rikanske og kinesisk-amerik anske). Studiene har vist at det verbalspråklige ikke spiller samme rolle i alle miljøer som i såkalte ”mainstream”-mi ljøer. Hun konkluderer med at forskjeller i sosialiseringsp raksis kan føre til svært ulike tilnærminger til læring, men at barn fra ulike miljøer er klare for ny læring, om de kommer i et miljø som er åpent for deres tilnærminger. Pedagogiske tilbud må, mener hun, bygge på kunnskap om og positive holdninger til barnas morsmål og kulturelle erfaringer, ikke på forestillinger om at barn mangler noe når de ikke kan det ”mainstream-bar na” kan. Det må gis rom for barnas språklige og kulturelle kompetanse og satses på samarbeid med foreldre." (s. 63-64 i rapporten)

I disse dager, når også forslag om språkkartleggin g i barnehagene skal behandles i Oslo, er det dessuten verd å merke seg at kartleggingsutv algets flertall fant seks av de åtte vurderte verktøyene uegnet for minoritetsspråk lige barn. To av dem ble vurdert som mulig supplement til barnehagens øvrige språkobservasjo n, men det anbefales ikke at utenforstående fatter vedtak om hvilke verktøy som skal brukes. Det er pedagoger som kjenner barna og deres bakgrunn som best kan vurdere om et verktøy er et egnet hjelpemiddel ved vurderingen av et barns språk.