Barn og Unge
Oslo: Barnehage-ansatte kan ikke norsk
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Barn og Unge
- Publisert søndag 10. februar 2013 18:39
Kamil Øzerk, professor ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo, deler bekymringen. - Vi må se på hvem som jobber i barnehager med tilbud om gratis kjernetid. En god del av de ansatte behersker ikke norsk selv. Det er uheldig. Hvis vi vil at barna skal lære norsk, må de møte norsktalende, sier Øzerk.
Jeg er enig med statsråd Inga Marte Thorkildsen som uttaler: - Det er et felles ansvar for stat og kommune at barna lærer norsk før de begynner på skolen. Prio én er å satse videre på barnehage, og ikke kontantstøtte. Det er ikke nok å gå i barnehage, man må ha gode kompetente voksne som kan lære barna språket. - Og så må vi sørge for at innvandrerkvinner får mulighet til å jobbe. Nøkkelen til å lære barna norsk, er å ta tak i mødrene. Når de blir gående år etter år på kontantstøtte forsinker det integreringen, sier hun.
Jeg er overrasket over hvor passiv skolebyråd Ødegaard (H) er når han kommenterer dette i Aftenposten. Bydelene har rapportert at totalt 259 barnehageansatte trenger grunnleggende norskopplæring, norsk for viderekomne eller arbeidsnorsk. Men Byrådet har bare innvilget kurs til 196 ansatte, stort sett i bydeler som tilbyr gratis kjernetid i barnehage.
Les mer i Aftenposten, og legg gjerne inn egne synspunkter i kommentarfeltet nedenfor.
Kommentarer
Jeg er helt enig med Bjarne Kristoffersen: man må kunne norsk før man kan få jobb i barnehage!
Ødegaard sier at han er bekymret for språkutviklinge n til barn og ønsker kartlegging i barnehager. Alle fagfolk er enig i at det ikke er kartlegging som er problemet. Det må være flere kompetente barnehagefolk og gode språklige miljøer i barnehagen.
Det betyr bl.a. midler for
- flere førskolelærere
- nok vikarer
- videre- og etterutdanning av assistenter
- norskopplæring av ansatte
- gratis kjernetid i barnehage
Alt dette krever budsjett. Men byrådet ha kuttet 177 millioner i bydelenes budsjett. Samtidig har byråden sagt opp bemanningsavtal en som sikrer nok voksne per barn. Når man både reduserer penger til barnehager og sier opp bemanningsavtal er, kan man ikke gå rundt og bekymre seg for dårlig språkutvikling hos barn.
SV har lagt inn 150 millioner ekstra til barnehager i sitt bydelsbudsjett, 5 millioner til ABF (arbeidsplassba sert førskolelærerut danning), 3 millioner språksatsing og 3 millioner for kurs for ansatte. Vi vil lovfeste grunnbemanning i barnehager. Vi vil utvide gratiskjernetid ordningen. Byrådet er mot alt dette. At byrådens eneste svar til dette er språkkartleggin g av barn, er tragisk. Kartlegg så mye du vil, hva hjelper det hvis man ikke kan følge opp barna og deres språkutvikling på grunn av dårlig økonomi i barnehagen?
Minoritetsspråk lige barns morsmål er under press, og det er ikke uvanlig at barna bytter språk i stedet for å bli tospråklige (Wong Fillmore 1991a, 1991b, Zentella 1997, Chang m.fl. 2007, Paradis m.fl. 2011). Språkkunnskaper som det burde være i samfunnets interesse å bevare (NOU 2007:10), går dermed tapt. I kartleggingssam menheng er det imidlertid konsekvensene av et språkbytte for barna som er viktigst. I det følgende belyses og diskutere morsmålets betydning for kommunikasjon mellom barn og foreldre, for barns utfoldelse og læring mens de holder på å lære seg andrespråket, og for deres andrespråkslæring.
(…)
Mange ser årsakene til barnas skoleproblemer i manglende språk- og erfaringsbakgru nn, og løsningen blir å lære barna majoritetsspråk et og sørge for at de lærer seg det de ikke har lært i familie og nærmiljø. Wong Filllmore mener at pedagogiske tilbud ikke i tilstrekkelig grad baseres på kunnskap om hvordan barn sosialiseres til å lære i ulike befolkningsgrup per. Hun advarer mot en utdanningspolit ikk som kan bidra til å redusere den rollen familiene må spille i i sosialiseringen og opplæringen av barn, og til å bryte ned familiesamhold. Foreldrene er ansvarlige for å forberede barna sine på det de trenger å lære utenfor hjemmet, og de gjør det vanligvis. Problemet er, hevder Wong Fillimore, at det de gjør, ikke anerkjennes eller verdsettes av mange av dem som er ansvarlige for pedagogiske tibud til barna. Wong Fillmore viser i den sammenhengen til etnografisk forskning som har funnet store forskjeller mellom ulike grupper i USA når det gjelder språklig kommunikasjon med barn. Hun trekker fram Shirley Brice Heaths studie av kommunikasjon i ulike etniske og sosiale grupper (Heath 1983), og også undersøkelser av barneoppdragels e i urbefolkningsgr upper og innvandrergrupp er i USA (meksikansk-ame rikanske og kinesisk-amerik anske). Studiene har vist at det verbalspråklige ikke spiller samme rolle i alle miljøer som i såkalte ”mainstream”-mi ljøer. Hun konkluderer med at forskjeller i sosialiseringsp raksis kan føre til svært ulike tilnærminger til læring, men at barn fra ulike miljøer er klare for ny læring, om de kommer i et miljø som er åpent for deres tilnærminger. Pedagogiske tilbud må, mener hun, bygge på kunnskap om og positive holdninger til barnas morsmål og kulturelle erfaringer, ikke på forestillinger om at barn mangler noe når de ikke kan det ”mainstream-bar na” kan. Det må gis rom for barnas språklige og kulturelle kompetanse og satses på samarbeid med foreldre." (s. 63-64 i rapporten)
I disse dager, når også forslag om språkkartleggin g i barnehagene skal behandles i Oslo, er det dessuten verd å merke seg at kartleggingsutv algets flertall fant seks av de åtte vurderte verktøyene uegnet for minoritetsspråk lige barn. To av dem ble vurdert som mulig supplement til barnehagens øvrige språkobservasjo n, men det anbefales ikke at utenforstående fatter vedtak om hvilke verktøy som skal brukes. Det er pedagoger som kjenner barna og deres bakgrunn som best kan vurdere om et verktøy er et egnet hjelpemiddel ved vurderingen av et barns språk.
Bra at disse sakene begynner å få oppmerksomhet, og at barneombudet er så rask til å fange dem opp. Jeg har hele livet interessert meg spesielt for barn i barnehager og språkutvikling, og har arbeidet spesielt med minoritetsspråk lige barn, også i England, med dette feltet. Om dette i Oslo tenker jeg: Barnehagen er i utgangspunktet en glimrende anledning til å styrke minoritetsbarna s utvikling av et bærekraftig norsk talespråk før skolestart.Men ett år i barnehage er for lite til å kunne gjøre en merkbar forskjell for dem på utviklingen av norsk språk. De burde være i barnehager i all fall fra 3 -4-årsalderenhv or det NB også er norsktalende barn, og selvfølgelig voksne som har norsk som morsmål, med supplement av voksne som er minoritetsspråk lige. I tillegg bør Oslo kommune søke kontakt med spesialister på barns språkutvikling i førskolealderen for å bygge opp barnehagetilbud som tar i bruk den kunnskapen som er der om dette. Og ikke falle for raske undervisnings-/ treningstilbud med tilhørende resultatmålinge r. Førskolebarn lærer språk ved å bruke det som kommunikasjonsm iddel i sosiale sammenhenger sammen med andre barn og voksne.
Vennlig hilsen
Unni Bleken
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.