Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Barn og Unge

Publisert tirsdag 16. juli 2013 15:56

Venstrepolitiker Liv H Wiborg (nestleder i bydelsutvalg Ullern), og fagbokforfatter om barnevern, er uenig med byråd Anniken Hauglie når byråden ønsker at tilsyn med fosterhjem overføres fra kommunene til fylkesmennene. I en henvendelse til Byrådet og sitt eget parti skriver hun bl.a.:

"Personlig synes jeg dette er en dårlig løsning, selv om jeg foreslo dette i min hovedfagsoppgave i sosialt arbeid ved NTNU og hovedfaget mitt var nettopp om tilsyn i fosterhjem. Ser også at «Raundalen utvalget» foreslo dette og jeg har informert Raundalen om min endring i oppfattelse.

En ting er at fylkesmennene selv ikke følger opp tilsyn i barnevernsinstitusjonene i mer enn noe over 80 % og fylkesmennene slett ikke har uanmeldte tilsyn på institusjoner for enslig mindreårige asylsøkere (vansker med tolk). Dessuten er det slik at 90 % av fosterbarna på landsbasis har tilsynsfører, men likevel får bare 60 % av fosterbarna lovlig tilsyn.

Tilsynsfører ordningen er en utmerket ordning bare den blir tatt på alvor og lovverket og rundskriv blir fulgt. Et fortsatt kommunalt ansvar for tilsynsførere vil etter min mening være til barnas beste, men bydelsbarnevernet må skoleres og ansvarlig gjøres.

Selv har jeg siden 1982 kontinuerlig vært tilsynsfører i ett eller flere fosterhjem. Dessverre har jeg i disse årene ikke bare møtt flotte fosterforeldre, men jeg har også som tilsynsfører avdekket vold og seksuelle overgrep ovenfor fosterbarna. Avdekkingen er kommet fordi barna har kjent meg og hatt tillit til meg. Dette viser at ordningen virker og lovverket er veldig bra, det som er viktig er å få barnevernstjenestene til å skjønne dette," skriver Liv H Wiborg blant annet.

Tilsyn i fosterhjem – byrådens svar til Ivar Johansen(SV)

Fra Ivar Johansen (SV) har jeg fått oversendt byråd Hauglies svar om manglende tilsyn i fosterhjem i Oslo. Johansen er bekymret for at så mange fosterbarn i Oslo ikke har tilsynsfører og jeg deler Johansens bekymring. Slik jeg forstår byrådens svar ønsker hun at tilsynet overføres fra kommunene til fylkesmennene.

Personlig synes jeg dette er en dårlig løsning, selv om jeg foreslo dette i min hovedfagsoppgave i sosialt arbeid ved NTNU og hovedfaget mitt var nettopp om tilsyn i fosterhjem. Ser også at «Raundalen utvalget» foreslo dette og jeg har informert Raundalen om min endring i oppfattelse.

En ting er at fylkesmennene selv ikke følger opp tilsyn i barnevernsinstitusjonene i mer enn noe over 80 % og fylkesmennene slett ikke har uanmeldte tilsyn på institusjoner for enslig mindreårige asylsøkere (vansker med tolk). Dessuten er det slik at 90 % av fosterbarna på landsbasis har tilsynsfører, men likevel får bare 60 % av fosterbarna lovlig tilsyn.

Tilsynsfører ordningen er en utmerket ordning bare den blir tatt på alvor og lovverket og rundskriv blir fulgt. Et fortsatt kommunalt ansvar for tilsynsførere vil etter min mening være til barnas beste, men bydelsbarnevernet må skoleres og ansvarlig gjøres.

Selv har jeg siden 1982 kontinuerlig vært tilsynsfører i ett eller flere fosterhjem. Dessverre har jeg i disse årene ikke bare møtt flotte fosterforeldre, men jeg har også som tilsynsfører avdekket vold og seksuelle overgrep ovenfor fosterbarna. Avdekkingen er kommet fordi barna har kjent meg og hatt tillit til meg. Dette viser at ordningen virker og lovverket er veldig bra, det som er viktig er å få barnevernstjenestene til å skjønne dette.

Som fagkyndig i fylkesnemnda for barnevern mm i Oslo og Akershus, sjekket jeg en periode vedtak om tilsynsfører i de sakene som var til behandling. Rundskrivet om tilsyn tilsier minimum 4 tilsyn i året, mens min lille undersøkelse viste at barnevernet praktiserer maks 4 tilsyn eller maks 16 timer i året.

Dessuten er praksis fra barnevernet ofte at tilsyn skal avklares med barnevernstjenesten på forhånd.

Slik er mitt eksempel da jeg som tilsynsfører ble oppringt av fostermor en julaften fordi fosterbarnet ikke var kommet hjem fra samvær med biologiske familie som avtalt.

Etter en del frem og tilbake satte jeg pinnekjøttet hjemme på «vent og rykket ut» og jeg fikk tak i den biologiske familien og brakt barnet til fosterhjemmet. Men barnevernstjenesten ville ikke honorere meg for arbeidet, fordi det ikke var avtalt på forhånd. Tja – barnevernskontoret var stengt og den eneste fosterfamilien fikk tak i var tilsynsfører. 

I undersøkelsen min som førte frem til min hovedfagsoppgave, fant jeg at tilsynsførerne var langt mer stabile enn saksbehandlerne. Dessuten at fosterforeldrene var langt mer fornøyd med tilsynsførere som hadde en sosialfaglig bakgrunn. Ikke rart - for når en familie jeg nå jobber i, har hatt fem saksbehandlere på 2 ½ år, mens jeg har vært der minst 4 ganger i året, samt har ført tilsyn under samværene med mor i samme periode. Da er det meg barna og fosterforeldrene kjenner og de ser ikke hensikten i at forskjellige saksbehandlere forsøker å snakke med barna. Saksbehandlere som skifter ofte kjenner ofte heller ikke hele historien og etter noen år er det bare tilsynsfører som er kjent med barnas tidligere liv. I et annet hjem har fosterbarnet bedt om å få besøke en tante i sommerferien. Som tilsynsfører ringte jeg saksbehandler og spurte om hun var kjent med at tanten hadde misbrukt fosterbarnets far i oppveksten – det var saksbehandler ikke.

Det er alt for mange «offentlige» mennesker som går ut og inn i fosterhjemmene og alle skal snakke med barna.

-          Dette er saksbehandlere som stadig er nye og skal ha lovpålagte oppfølgingsbesøk,

-          det er talsperson og

-          sakkyndige hvis saken skal til ny rettsbehandling,

-          mange bruker andre enn tilsynsfører til å være til stede ved samvær og

-          så foreslår også BLD at enda en person skal komme inn for barnet – Prop 106L, endringer i barnevernsloven.

I tillegg til at oppnevning av tilsynsfører er nokså tilfeldig, viste min undersøkelse at det var lite «gjenbruk» - dvs tilsynsfører ble sjelden bedt om å ta flere eller nye oppdrag. Således minster man da en kompetanse og en resurs.

Det er ikke gunstig at byråden gir ansvaret for manglende tilsyn over til departementet, slik jeg oppfatter Johansens melding. Dette er kommunens ansvar og det er kommunen som ikke gjør jobben når så mange fosterhjem ikke har tilstrekkelig tilsyn. Dette må vi gjøre noe med.

Jeg vil foreslå at det i regi av barne- og familieetaten opprettes en «bank» av skolerte tilsynsførere, som bydelenes barnevern kan få tilsynsførere fra.

Tilsynsfører bør også brukes i samme familier som talsperson og ved tilsyn under samvær, og det må være som lovens tilsier, at tilsynsfører selv vurderer hvor mange tilsyn som er nødvendig og blir honorert for dette.

Dessuten bør det som rutine, være at tilsynsfører minst en gang i året er tilstede i fosterhjemmet ved minst ett av omsorgskommunens oppfølgingsbesøk.

Slik kan tilsynsfører bli en person som barnet kjenner og har tillit til. Byråden må ta denne dårlige statistikken med manglende tilsyn til etterretning og gjøre noe med det. Kanskje burde det nedsettes en gruppe til å utvikle gode praksis rutiner for Oslo Kommune, for det er ikke bra at Oslo bryter loven på et slikt alvorlig område.

Så noe annet som forundrer meg.

Jeg har i våres som Oslo Barnevernssambands leder kommunisert med byrådssekretæren om en institusjon for unge som trenger både innleggelse i psykiatrien og i barnevernsinstitusjon.

I Prop 106L – endringer i barnevernsloven, blir regjerningen bedt om at det etableres et bedre og mer forpliktende samarbeid mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. Dette er muligens et skritt i riktig retning. Men jeg er alvorlig bekymret for unge som overgriper andre unge seksuelt. Norske tilbud er ikke i tråd med den svenske og danske stats tilbud og Norge synes å ha en naiv holdning til denne alvorlige problematikken. Bufdir forteller meg at disse unge overgriperne plasseres i vanlige barnevernstiltak og får poliklinisk behandling. Heldigvis har det private tiltaket «De små enheter» et spesial tilbud, men det er ikke mange som behandles der. Jeg har ikke sjekket med Barne- og familieetaten om hvilke tilbud disse har utover det private tiltaket.

Men slik jeg forstår er de aller fleste overgriperne i tiltak hvor de kan og fortsetter å overgripe jevnaldrende mens de er i tiltak av barnevernets regi. I disse tiltak er overgriperne sammen med andre unge som tidligere er utsatt for overgrep og derved kan være et lett «bytte». I dommen som beskrives som den verste overgreps sak i norsk rettshistorie, klarte storebror og misbruke lillebror også i drosjen på vei til skolen.

Uten spesialinstitusjoner for denne gruppen, risikerer vi en mengde søksmål fra mennesker som er misbrukt seksuelt av jevnaldrende mens de bodde i tiltak i regi av barnevernstjenestene.

Liv H Wiborg (V)