Barn og Unge

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Barn og Unge

Publisert fredag 13. desember 2013 10:00

"I dag, fredag den trettende, skal min femåring stolt få på seg sin hvite Lucia-drakt og synge Luciasangen sammen med de andre flotte femåringene i barnehagen. Alle barna i Smedbakken barnehage vet at når de blir fem år, er det deres tur. Forventningen og gleden har fått bygge seg opp over dager, uker, måneder, år. De skal spise lussekatter, foreldrene skal beundre dem, smile, bli rørt. I mens skal de ansatte, som har bakt, øvd sammen med barna på sangen, dag ut og dag inn, de som også har gledet seg til denne dagen fordi de kjenner barnas forventning- i mens skal de kjenne på en trist bismak.

Kontrasten mellom det de jobber for hver dag- barnas utvikling, ve og vel- og politikere som skjærer ned der midlene og tryggheten trengs som mest- må for dem skinne mer intenst enn Lucia-lysene. Det er først og fremst de ansatte som koster penger. Der er driftskostnadene. Disse skal ned; det er hele grunnlaget for konkurranseutsettingen," skriver Guri Waalen Borch, sosialkonsulent og mamma til to barn i Smedbakken barnehage i dette gjesteblogginnlegget. I går fikk hun, foreldrene og de ansatte beskjeden om at barnehagen deres skal settes ut til private gjennom konkurranseutsetting.

Les hennes gjesteblogginnlegg under "Les mer", men skriv også under på et opprop hun har initiert.

Barnehagens fredag den trettende

Av Guri Waalen Borch, sosialkonsulent og mamma til to barn i Smedbakken barnehage

Det er i gang igjen. Anniken Hauglie skriver på Twitter at kvalitet i barnehagene er mer enn en norm. Hun skriver at bemanningsnormen er en snever forståelse av kvalitet, at Oslo kommune nå satser mye på innhold, gjennom et kompetanseløft.

Jeg trodde vi var ferdige. Torger Ødegaards  uttalelser om det samme i fjor utløste en stri strøm av sinte foreldre og barnehageansatte, og Oslo kommune gjeninnførte normen etter et forlik med SV om Munchmuseet. Både Munch, foreldre og barnehageansatte har igjen grunn til å sette i et redselsfullt skrik: De blå kuttene raserer barns tilbud, slik vi kunne lese på forsiden av gårsdagens Dagsavisen. Et prøveprosjekt, som kan vise seg å utvides i framtida, består i å konkurranseutsette syv barnehager. Utvelgelsen av disse syv er basert på driftskostnader. De dyreste barnehagene ligger i bydel Alna, og der, mellom lave terrasseblokker på Ellingsrud, pussig nok i Edvard Munchs vei, ligger mine barns barnehage. Mindre enn ti minutters gange unna ligger Frydenlund barnehage, som skal lide samme skjebne. Det er altså ikke tatt hensyn til at “konkurranseutsatte barnehager ikke skal ha samme plassering i bydelen”, slik Byrådet påstår. Anniken Hauglie og Stian Berger Røsland bør ta seg en tur til Ellingsrud og spasere mellom disse to barnehagene. Jeg mener ingen barnehager ligger rett ved siden av hverandre. Stort nærmere kan imidlertid ikke en barnehage komme en annen.

Hva er det med bydel Alna og driftskostnader? Hva er det med Bydel Søndre Nordstrand? Vel, de fleste vet at disse to bydelene har sine utfordringer. I bydel Alna er det i følge en høringsuttalelse fra bydelen en overrepresentasjon av barn med utfordringer knyttet til språk/atferd og med minoritetsbakgrunn. Videre står det at bydelen har skaffet seg grundig kunnskap om tverrkulturell forståelse, spesielt rettet inn mot barnehagene- likevel oppdages mange barn for sent. Utfordringene er svært komplekse. Det er grunn til å tro at det i Bydel Søndre Nordstrand finnes lignende utfordringer. Likevel ligger altså fem av syv utvalgte barnehager i disse to bydelene. Årsak: Driftskostnader. Ingen hensyntagen til hva slags forskjeller som ellers finnes mellom en barnehage i bydel Alna og en barnehage i bydel Ullern, som har lavest driftskostnader. Disse forskjellene blir totalt oversett. Det er penger dette handler om, ikke barns oppvekstforhold.

I informasjonsbrevet til barnehageforeldrene står det at bemanningsnormen som blir gjeninnført i 2014 ikke vil gjelde konkurranseutsatte barnehager. Da burde jeg kanskje la meg berolige av Anniken Hauglies kompetanseløft, klappe meg selv på skulderen og fortelle meg selv at jeg bare er snever i min forståelse?

I dag, fredag den trettende, skal min femåring stolt få på seg sin hvite Lucia-drakt og synge Luciasangen sammen med de andre flotte femåringene i barnehagen. Alle barna i Smedbakken barnehage vet at når de blir fem år, er det deres tur. Forventningen og gleden har fått bygge seg opp over dager, uker, måneder, år. De skal spise lussekatter, foreldrene skal beundre dem, smile, bli rørt. I mens skal de ansatte, som har bakt, øvd sammen med barna på sangen, dag ut og dag inn, de som også har gledet seg til denne dagen fordi de kjenner barnas forventning- i mens skal de kjenne på en trist bismak. Kontrasten mellom det de jobber for hver dag- barnas utvikling, ve og vel- og politikere som skjærer ned der midlene og tryggheten trengs som mest- må for dem skinne mer intenst enn Lucia-lysene. Det er først og fremst de ansatte som koster penger. Der er driftskostnadene. Disse skal ned; det er hele grunnlaget for konkurranseutsettingen.

Jeg er faktisk overrasket over at det skjer her, nå, i min bydel i Groruddalen; her burde oppvekst og barns tilbud styrkes. Don Martin skriver om at ran av barn gir barneran, jeg nikker samtykkende. Erna Solberg må gjerne også om ti år, på samme stigmatiserende vis, be innvandrerforeldre ta affære. Hennes Høyre-kolleger i Oslo gjorde det i hvert fall ikke, men de slipper nok lettere unna. Det på tross av at de vet like godt som meg og deg at bydel Ullern og bydel Alna er vidt forskjellige, og dermed også må behandles forskjellig. Deres svik gjøres med åpne øyne, mens de pakker budskapet inn i tomme politikerord.