Hva med barna som blir borte i ukesvis fra barnevernets omsorg på institusjon? Noen blir ikke engang meldt savnet savnet av barnevernet eller foreldrene. Var en gang i kontakt med en som hadde rømt fra en institusjon, og jeg gikk ned til barnevernsvakte n og spurte om råd, men blei igrunnen avvist av ulike grunner. Jenta var ikke meldt savnet. Jeg skaffet jenta en omgangskrets eller hva jeg skal kalle det av profesjonelle (b.la en lærer og en miljøarbeider ved en Oslo skole).

Litt mer som skjedde rundt jenta, men av hensyn til alle impliserte så skriver jeg ikke det her. Det tok ca 2-3 uker før jenta blei hentet av politiet etter en anonym telefon. Jenta kom tilbake til institusjonen og etter alt jeg vet i dag, så har hun mot alle odds det godt. Denne jenta har Oslo kommune ansvaret for, og hun er plassert på en institusjon utenfor Oslo. Hun hadde i lang tid kontakt med miljøarbeideren etter dette. Har sett henne ett par ganger etter dette, og da var hun ikke på rømmen. Takker, for at hun greide seg så greit, men kan ikke akkurat takke Oslo kommune og barnevernsvakte n for det. Før jeg møtte henne, så hadde hun vært på rømmen i ca 1 mnd. Veit at hun hadde telefonisk kontakt med foreldrene under denne tiden, men var ikke på besøk hos dem i frykt for at barnevernet skulle finne henne.

Hva er som får ungdom på rømmen til å frykte barnevernet, politiet etc? Hva er det de flykter i fra? Noen savner familien sin så mye, og blir delvis nektet å ha kontakt med dem. Hvordan blir dette ivaretatt?