Barn og Unge

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Barn og Unge

Publisert fredag 07. mars 2014 11:03

Jan Storø, førstelektor på Høgskolen i Oslo og Akershus reagerer sterkt: "Etter å ha sett Brennpunkt 4.mars om institusjonen Motivasjonskollektivet på Eidsvoll får jeg lyst til å rope ut: hvor har dere lært å drive institusjon, å behandle mennesker i en vanskelig livssituasjon, på denne måten? Dere har iallfall ikke lært det av meg."

og konkluderer:

"Dersom vi skal drive institusjoner for barn og ungdom i barnevernet, og det tror jeg bestemt vi skal, må vi sørge for at de er gode nok. Som den amerikanske forskeren Erving Goffman viste oss for mer enn femti år siden har institusjoner en tendens til å utvikle strukturer og miljøer som ikke er til beste for beboerne. De som jobber i institusjoner, og ikke minst lederne og eierne, må døgnet rundt drive utviklingsarbeid for å motvirke slike tendenser hos seg selv. Arbeider man ikke med denne siden av saken vil det etterhvert framstå som helt ut forsvarlig å nekte en ungdom å delta i søsterens bryllup fordi hun har smuglet inn en sprayboks (slik vi så i dokumentaren).

Dokumentaren var gitt den talende tittelen ”Med tvang skal ondt fordrives”. Dette leder tankene til 1800-tallets syn på barneoppdragelse og, ikke minst, hvordan ”uartige” barn skulle tvinges til å oppføre seg. Vi har norsk forskning som viser at det fremdeles finnes straffesystemer av denne typen i enkelte av våre institusjoner. Noen av de kvalitetene som 1900-tallet ganske sakte, men relativt sikkert, innførte var rettsbeskyttelse for den enkelte, offentlig innsyn i institusjoner av alle slag og krav til profesjonelle om faglig og etisk forsvarlig utøvelse.

Det er ingen som helst grunn til at barnevernbarn ikke skal nyte minst like godt av 1900-tallets bidrag som alle andre," skriver han blant annet.

Les hele teksten under "les mer"

1800-tallet - nok en gang

av Jan Storø, førstelektor, Høgskolen i Oslo og Akershus 

Etter å ha sett Brennpunkt 4.mars om institusjonen Motivasjonskollektivet på Eidsvoll får jeg lyst til å rope ut: hvor har dere lært å drive institusjon, å behandle mennesker i en vanskelig livssituasjon, på denne måten?

Dere har iallfall ikke lært det av meg.

Som lærer på barnevernpedagogutdanningen underviser jeg i temaet institusjon. I denne undervisningen legger jeg blant annet vekt på nødvendigheten av å inngå i troverdige relasjoner til barn og ungdom. Jeg snakker om viktigheten av å forsøke å komme i dialogposisjon med ungdom som tilsynelatende ikke vil kommunisere med voksne. Jeg forteller om forskning som viser hvilke gode relasjonelle og andre ferdigheter hos personalet som fremmer utvikling hos barn og unge. Jeg legger vekt på at man må lete etter barns og ungdoms gode sider, og bidra til at disse forsterkes slik at de kan danne grunnlag for god utvikling. Det bør være totalt unødvendig å minne om det: alle har dem, men for noen er det i gitte situasjoner vanskelig å vise dem fram. Videre legger jeg stor vekt på nytten av teori bak den praksis man utøver, slik at praksis ikke blir tilfeldig og personavhengig. Jeg foreleser om en lang rekke teoretiske perspektiv på miljøterapi, og forsøker å koble dette til praktisk utøvelse. Og, ikke minst, bruker jeg tid på den etiske dimensjonen i menneskemøtene der den ene er klient og den andre er maktutøver. Mine kolleger på utdanningen kommer med andre bidrag som dekker andre sider av saken, for eksempel juristene, som underviser om lov og rett på området.

Fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland ble intervjuet etter dokumentaren. Disse fem minuttene var kanskje den mest skremmende delen av hele programmet. En statens tillitskvinne som så ettertrykkelig viser at hun ikke forstår sin oppgave. Hun er vår alles representant for å avdekke og stoppe uforsvarlig og ulovlig praksis i barneverninstitusjoner. I stedet går hun langt i å antyde at ungdom med negativ atferd ikke har krav på samme beskyttelse som andre: ”Av og til, er det sånn utagerende atferd, at vi er nødt til å ta til sånne virkemiddel som vi egentlig ikke ønsker”. Rett nok sier hun i et par bisetninger at hun vil følge opp. Men hvor er det kritiske tilsynet? Hvor er handlingene som statens representant har mulighet til å iverksette? Hvor er den berettigede harme på vegne av de som utsettes for uretten? Som samfunn holder vi oss med instanser som skal passe på at ting går for seg på rett måte. Svarstad Hauglands eneste oppgave i en slik sak er nettopp dette. Hun har ingen troverdighet som teoretiker i miljøterapi, og hun bør heller ikke forsøke å fuske i det faget.

Dersom vi skal drive institusjoner for barn og ungdom i barnevernet, og det tror jeg bestemt vi skal, må vi sørge for at de er gode nok. Som den amerikanske forskeren Erving Goffman viste oss for mer enn femti år siden har institusjoner en tendens til å utvikle strukturer og miljøer som ikke er til beste for beboerne. De som jobber i institusjoner, og ikke minst lederne og eierne, må døgnet rundt drive utviklingsarbeid for å motvirke slike tendenser hos seg selv. Arbeider man ikke med denne siden av saken vil det etterhvert framstå som helt ut forsvarlig å nekte en ungdom å delta i søsterens bryllup fordi hun har smuglet inn en sprayboks (slik vi så i dokumentaren).

Dokumentaren var gitt den talende tittelen ”Med tvang skal ondt fordrives”. Dette leder tankene til 1800-tallets syn på barneoppdragelse og, ikke minst, hvordan ”uartige” barn skulle tvinges til å oppføre seg. Vi har norsk forskning som viser at det fremdeles finnes straffesystemer av denne typen i enkelte av våre institusjoner. Noen av de kvalitetene som 1900-tallet ganske sakte, men relativt sikkert, innførte var rettsbeskyttelse for den enkelte, offentlig innsyn i institusjoner av alle slag og krav til profesjonelle om faglig og etisk forsvarlig utøvelse.

Det er ingen som helst grunn til at barnevernbarn ikke skal nyte minst like godt av 1900-tallets bidrag som alle andre.

(Opprinnelig publisert hos Dagsavisen, Nye Meninger)