Barn og Unge

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Barn og Unge

Publisert fredag 11. april 2014 06:53

"Jeg jobber til daglig med barn og foreldre i krise. Barneverntjenesten plikter å undersøke barns omsorgssituasjon og hjemmeforhold. Noen foreldre samarbeider, andre ikke. Sakene er komplekse og vanskelige. Det gjøres mye godt barnevernsfaglig arbeid rundt omkring i Norge. Det er barna som er i fokus og deres posisjon som selvstendig rettssubjekt står sterkt. Jeg snakker med barn som blant annet forteller om vold i form av slag, spark, pisking, torturliknende avstraffelse, psykisk vold, seksuelle overgrep og andre former for omsorgssvikt. Historiene deres rører meg og jeg blir stadig overrasket over hva foreldre kan finne på å utsette barna sine for. Det er barneverntjenestens ansvar og mitt ansvar som saksbehandler å sørge for at disse barna beskyttes.

Det provoserer meg derfor kraftig når barns historier ugyldiggjøres og bortforklares med kulturelle misforståelser og manglende kultursensitivitet hos barnevernansatte. Jeg jobber med individer ikke kulturer og barnevernloven er lik for alle. Jeg er opptatt av at barnevernet skal ha et godt omdømme, legitimitet og tillit blant befolkningen og det opplever jeg stort sett at vi har. Vi bruker mye tid på å trygge og informere foreldre om hva barnevernet jobber med. Vi går et skritt fram og så to tilbake, godt hjulpet av frykt og rykter som oppstår etter at enkeltsaker preger nyhetsbildet," skriver Joachim Lie Aarud, ansatt i Oslo-barnevernet, blant annet.

Det kultursensitive barnevernet

Av Joachim Lie Aarud, Barnevernpedagog

Barnevernsbarnas historier ugyldiggjøres og bortforklares med kulturelle misforståelser og manglende kultursensitivitet hos barnevernansatte.

8. april 2014 viste NRK Brennpunktdokumentaren Barnediplomatiet, hvor barnevernet kritiseres for manglende kulturkompetanse, og hvordan dette angivelig påvirker internasjonale forbindelser og bilaterale forhold. Dette er den tredje barnevernkritiske Brennpunktdokumentaren på kort tid, men denne gangen handler det altså om et tema som ikke er ukjent i medias omtale av barnevernet; manglende kulturkompetanse, kulturforståelse og kultursensitivitet. Begreper som blir kastet rundt, som ingen helt vet hva betyr og som skaper usikkerhet. Usikkerhet som er med på å skape et bilde av et barnevern som nærmest vilkårlig og ukritisk oppsøker foreldre med annen etnisk bakgrunn enn norsk, og plasserer barna deres i fosterhjem. Norges befolkning kan se, høre og lese om fortvilede, traumatiserte og sinte foreldre som har blitt fratatt barna sine på grunn av bagateller. Bagateller som går på kulturelle forskjeller som hvordan man steller med barna sine, hvordan man kommuniserer og hva man spiser. Foreldrene får støtte av diplomater og profilerte personer i hjemlandet og i Norge. Personer som bruker sin makt og posisjon til å gå god for foreldrenes historier.

Dette forsterkes igjen av et lite nyansert og sosialpornografisk media, noe Brennpunkt er et godt eksempel på gjennom Barnediplomatiet. Jeg skriver dette i håp om en mer virkelighetsnær og fornuftig debatt. Barnevernet innehar makt til å gripe inn i familiers liv og plassere barn utenfor hjemmet dersom de utsettes for alvorlig omsorgssvikt. Om man spiser fufu framfor potetmos , eller sover på gulvet på stråmatter er ikke grunn for omsorgsovertakelse, det kan jeg slå fast her og nå!

Jeg jobber til daglig med barn og foreldre i krise. Barneverntjenesten plikter å undersøke barns omsorgssituasjon og hjemmeforhold. Noen foreldre samarbeider, andre ikke. Sakene er komplekse og vanskelige. Det gjøres mye godt barnevernsfaglig arbeid rundt omkring i Norge. Det er barna som er i fokus og deres posisjon som selvstendig rettssubjekt står sterkt. Jeg snakker med barn som blant annet forteller om vold i form av slag, spark, pisking, torturliknende avstraffelse, psykisk vold, seksuelle overgrep og andre former for omsorgssvikt. Historiene deres rører meg og jeg blir stadig overrasket over hva foreldre kan finne på å utsette barna sine for. Det er barneverntjenestens ansvar og mitt ansvar som saksbehandler å sørge for at disse barna beskyttes. Det provoserer meg derfor kraftig når barns historier ugyldiggjøres og bortforklares med kulturelle misforståelser og manglende kultursensitivitet hos barnevernansatte. Jeg jobber med individer ikke kulturer og barnevernloven er lik for alle. Jeg er opptatt av at barnevernet skal ha et godt omdømme, legitimitet og tillit blant befolkningen og det opplever jeg stort sett at vi har. Vi bruker mye tid på å trygge og informere foreldre om hva barnevernet jobber med. Vi går et skritt fram og så to tilbake, godt hjulpet av frykt og rykter som oppstår etter at enkeltsaker preger nyhetsbildet.

Det påstas at innvandrerforeldre mangler tillit til barnevernet. Hvem er forresten denne diffuse gruppa som omtales som innvandrerforeldrene? Jeg undrer meg over hva slags forskning og undersøkelser disse påstandene begrunnes med, når alle innvandrerforeldre settes i samme bås. Jeg er usikker på om det i det hele tatt eksisterer noen tillitskrise. Barnevernet tar og skal fortsette å ta vanskelige avgjørelser som påvirker barn og foreldres liv. Foreldre reagerer forskjellig, noen gråter og andre blir sinte. Men de menneskelige følelsene er like, uavhengig av hudfarge og landbakgrunn. Det er viktig med en offentlig debatt med rom for ulike meninger, og jeg har full forståelse for at det er sterke følelser i sving når barn blir flyttet fra sine foreldre. Følelsene er så sterke at hovedpersonen forsvinner i et sammensurium av foreldres lidelse og forforståelser om kultur og etnisitet.

Hvor blir det av barnet?