Barn og Unge

Vern om de minste

Vern om de minste

"I en slitt leilighet et sted i Norge gjør en liten gutt sitt beste for å holde balansen. Han har brutt en av husets mange regler og må som straff stå på hendene opp mot veggen. Lenge. Han kan kjenne små muskler verke og svimmelheten komme krypende. Han vet at dersom han ikke gjennomfører straffen kan det vente verre straff. Han biter tennene sammen. Han husker å ha blitt slått så hardt med pinne at pinnen knakk.

I en annen leilighet ligger to brødre under dynen stille, stille. Det er natt, og de puster så sakte de kan. Mor har sagt at dersom de ikke ligger rolig vil hun kutte i føttene deres med saks. På en skole har en gutt problemer med å sitte i ro på stolen sin. Det gjør vondt. Han kan kjenne smertene i korsryggen etter at han ble slått med belte kvelden før.

Disse barna bærer sine historier i skjul. De er små, de er redde og de er fullstendig avhengige av at voksne som de møter bruker tid på å snakke med dem om hvordan de egentlig har det. Dette er barn vi møter i vårt arbeid. De er mange og de lider. I går, i dag, i morgen og helt til de får hjelp," skriver barnevernspedagogene Ida Skjerve og Andrè J. Holmedal i et åpent brev til tre statsråder.

Og skriver: "Det er voksnes ufravikelige ansvar å beskytte barn. Beskytte dem mot slag, trusler og et liv i frykt og taushet. Som fagfolk og politikere har vi ekstra tilgang til ressurser for å beskytte barn, og har derfor også et ekstra ansvar. Dere sitter med makt til å hjelpe. Vi håper dere vil møte oss i samarbeidet om dette." Les hele teksten nedenfor.

 

Vern om de minste

Av Ida Skjerve og Andrè J. Holmedal,  barnevernspedagoger  

Kjære Horne, Anundsen og Røe Isaksen.

I en slitt leilighet et sted i Norge gjør en liten gutt sitt beste for å holde balansen. Han har brutt en av husets mange regler og må som straff stå på hendene opp mot veggen. Lenge. Han kan kjenne små muskler verke og svimmelheten komme krypende. Han vet at dersom han ikke gjennomfører straffen kan det vente verre straff. Han biter tennene sammen. Han husker å ha blitt slått så hardt med pinne at pinnen knakk. I en annen leilighet ligger to brødre under dynen stille, stille. Det er natt, og de puster så sakte de kan. Mor har sagt at dersom de ikke ligger rolig vil hun kutte i føttene deres med saks. På en skole har en gutt problemer med å sitte i ro på stolen sin. Det gjør vondt. Han kan kjenne smertene i korsryggen etter at han ble slått med belte kvelden før.

Disse barna bærer sine historier i skjul. De er små, de er redde og de er fullstendig avhengige av at voksne som de møter bruker tid på å snakke med dem om hvordan de egentlig har det. Dette er barn vi møter i vårt arbeid. De er mange og de lider. I går, i dag, i morgen og helt til de får hjelp.

Det har i det siste vært mye fokus på barnevernet, og arbeidet med voldsutsatte barn i Norge. Dette er bra. For å bli bedre plikter vi å snakke høyt og tydelig om både det vi ikke er gode nok på, og det vi er gode på. De siste årene har viktige kompetansehevende tiltak blitt gjennomført i barneverntjenestene, men den varierende kapasiteten og arbeidsmengden har mest sannsynlig begrenset utbyttet for flere tjenester. Vi har merket oss hvordan dere har vist interesse for barneverntjenestenes arbeid. Vi gleder oss over at dere tar situasjonen til redde små barn på alvor. Hjertene våre gjorde et hopp da Horne sa i Brennpunktdokumentaren 25.02 at barnevernet må få økte ressurser for å følge tett nok opp og at du vurderer det nødvendig med grundig kartlegging i barneverntjenestens arbeid. Vi ønsker en offentlig dialog mellom politikere, fagfeltet og brukere om dette. Her er tre punkter med konkrete tiltak for en omfattende forbedring:

1. Ressurser i barnevernet: Lyden i en barneverntjeneste domineres av raske skritt. Saksbehandlerne som jobber der har alle et genuint ønske om å hjelpe de barna de møter, men de møter dem ikke så ofte. Ikke fordi de ikke vil, men fordi rammene for arbeidet ikke tillater det. Mange vedtak fattes etter bare to samtaler med barna. Hvis vi skal kunne hjelpe de barna som bærer på sine lidelser i skjul er det behov for en relasjon mellom barn og saksbehandler som gjør at saksbehandlerne får større mulighet til å oppdage, og barna til å fortelle.

Det er store variasjoner på bemanningssiden i barneverntjenestene landet over. Mange av dem som jobber som saksbehandlere i dag orker ikke i lengden, da det er et tøft arbeid og arbeidsbelastningen er stor. De som har jobbet en stund søker seg vekk, i stedet for å bli i jobben slik at de får den erfaringen og kompetansen som barneverntjenestene trenger. Den erfaringen og kompetansen som trengs for å oppdage og hjelpe barna som trenger det. Den erfaringen som kan bidra til å lære opp nye saksbehandlere, så de nye i jobben slipper å jobbe alene helt fra begynnelsen. Vi trenger å beholde de saksbehandlerne som de siste årene har deltatt i et massivt kompetansehevingsopplegg, vi ønsker å bygge videre i stedet for å starte på nytt igjen.

Vi håper at ditt arbeid, Solveig Horne, med barneverntjenestene vil bidra til å skrive deg inn i historien som en av de barneministrene som virkelig gjorde en forskjell for barn.

2. Kortere ventetid for dommeravhør: Ifølge forskriftene om dommeravhør for voldsutsatte barn skal avhørene gjennomføres snarest og innen to uker. Vi må tørre å si høyt at dette ikke er tilfellet i dag. Nylige undersøkelser viser at gjennomsnittlig ventetid i dag er tre måneder. Vi kjenner til tilfeller hvor barn har ventet mye, mye lenger. Både seks og tolv måneder. Mange får heller ikke gjennomført medisinsk undersøkelse som er nødvendig for å avdekke vold og overgrep. Dette er barn som har vært utsatt for grov og langvarig vold. Små barn som har blitt truet og straffet gjennom store deler av sine liv. Det er redde barn som i dag venter i månedsvis på å få fortelle sin historie. Dette går utover deres mulighet til å bearbeide sine erfaringer, og til å bli hørt. Det går direkte utover deres rettssikkerhet og det er en skam.

Vi mener det er akutt behov for en omfattende styrking av kapasiteten hos barnehusene og politi med avhørskompetanse.

3. Kompetanse om vold og overgrep inn i utdanningene: I 2006 opprettet daværende barneombud Reidar Hjermann en ekspertgruppe bestående av barn som har blitt utsatt for vold. Dette med bakgrunn i, blant annet, at det er barn som er eksperter på det å være barn. Denne gruppen delte av sine erfaringer, og ga råd om hvordan de ulike instansene bør jobbe i disse sakene. Ett av temaene som går gjennom i rapporten er at voksne må ha kunnskapen til, og motet til å snakke med barn om vold. Ekspertgruppa uttalte blant annet: «Alle som møter barn må kunne snakke med dem om vold».

Vern av barn starter ofte ikke i barnevernet. Et reelt vern av barn forutsetter at de som møter dem i hverdagen har kompetansen til å beskytte dem. Vi mener kunnskap og kompetanse om vold og overgrep må inn i utdanningene til de som jobber med barn. Dette gjelder spesielt, men ikke utelukkende, barnehagene og skolene.

Reddesmå.no er et nettverk som jobber for de voldsutsatte barna, Et av deres mål er: «at vi skal bli et samfunn hvor de minste, redde barna blir sett og umiddelbart hjulpet på alle arenaer der voksne møter barn». Vi stiller oss fullt og helt bak dette målet. Det er voksnes ufravikelige ansvar å beskytte barn. Beskytte dem mot slag, trusler og et liv i frykt og taushet. Som fagfolk og politikere har vi ekstra tilgang til ressurser for å beskytte barn, og har derfor også et ekstra ansvar. Dere sitter med makt til å hjelpe. Vi håper dere vil møte oss i samarbeidet om dette.

Kommentarer   

-1 #1 Siv Ingvild Thirud 30-04-2014 09:23
Dette er forferdelig vanskelig tema, som vi trenger å utvikle mye større kompetanse på. Kanskje særlig etterforskning og dommeravhør. Vi skal ikke glemme at det finnes mange situasjoner hvor barn blir brukt av voksne, i forskjellige typer konflikter. Det kan ha like ødeleggende virkning.
-1 #2 Bård Langseth 03-05-2014 11:41
For 2 år siden var jeg på stortinget og hadde et møte med bla. Solveig Horne.
Hensikten med møtet var å få støtte for å starte opp med undervisning til førstegangsfore ldre. Solveig Horne ba meg starte et pilotprosjekt og det er jeg i ferd med. Noe skal på plass først, bl.a økonomi. RBUP vil hjelpe til med forskningsdelen , noe jeg er veldig takknemlig for. Det er vel og bra å utdanne fagfolk mer slik at de kan yte en bedre hjelp. Skal foreldrene forstå, trenger de kunnskap. Kunnskap trenger også advokatene i nemda. Altfor mange av dem har rekruttert ungdom til rusmiljøene. Det er utrolig hvor lenge folk i barnevernet
holder ut etter gang på gang forberede seg grundig for barnets skyld og hvor nemda stryker ut hele saken med en penn. Arrogant og barbarisk. Psykiatrien, fengslene og rusinstitusjone ne trenger ikke hjelpes med rekruttering til dem.
Det er på tide å tenke annerledes for barnas skyld. Hvor er det trygt å bo for et barn hvis deres eget hjem er utrygt?

Legg til kommentar