Barn og Unge

Den som tier samtykker

Den som tier samtykker

Barnehagelovs-endringsforslag er svært uheldig for de sårbare barna.

Hvis voksne ikke orker å se det barn må leve i – blir det mindre synlig da? Hvis voksne vil glemme det barn husker – blir det borte da? Slike spørsmål møter større motstand jo nærmere julen vi kommer. Kan vi ikke bare få ha det litt hyggelig? Beklager – barna som lever med omsorgssvikt, vold og overgrep året rundt, har det ofte verre enn noen gang på denne tiden av året. Og den som tier samtykker.

Vi trenger ikke nødvendigvis flere handlingsplaner eller retningslinjer nå, fordi det fins mange gode tiltak, på papiret – men barna trenger en ny praksis. Denne nye praksisen må også ha alle barns beste som mål.  

Regjeringen foreslår i disse dager endringer i Barnehageloven. Forslagets endringer i barnehageloven kan ha svært uheldige utfall for de mest sårbare barna. Sannheten om et menneske møter sterk motstand innenfor begrense(n)de rammer. Vi må se hele barnet! Det kan ikke gjøres stykkevis og delt, bundet til skjemaer, standarder eller metoder. Det må skje i autentiske møter med barnet – med tid, tålmodighet og tillit – da vil barnet vil fortelle oss alt vi trenger å vite. Høringsfristen er satt til 19.januar 2015. Tiden er knapp, og barna trenger vår stemme nå. Taushet tar liv, vi er mange som vet og har erfart nettopp det," skriver Lene Chatrin Hansen blant annet i dette gjesteblogginnlegget. Les under "les mer."

 

Den som tier samtykker

Av Lene Chatrin Hansen  

Hvis voksne ikke orker å se det barn må leve i – blir det mindre synlig da? Hvis voksne vil glemme det barn husker – blir det borte da? Slike spørsmål møter større motstand jo nærmere julen vi kommer. Kan vi ikke bare få ha det litt hyggelig? Beklager – barna som lever med omsorgssvikt, vold og overgrep året rundt, har det ofte verre enn noen gang på denne tiden av året. Og den som tier samtykker.  På barrikadene, sammen Som medmenneske og mor er jeg rystet over at så mange barn utsettes for vold og seksuelle overgrep av voksne omsorgspersoner. Og jeg er utålmodig. Som fagperson er jeg opptatt av barnehagelærerens handlingsrepertoar og yrkesetiske forpliktelser når det oppstår bekymring for barn i barnehagen. Også her er jeg utålmodig. Som tidligere overgrepsutsatt er jeg først og fremst grunnleggende utålmodig.

Mange engasjerte seg tirsdag 25.november, på den internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Konferanse, seminar, debatter, og fakkeltog. Det er inspirerende med slike dager for oss som arbeider med dette hele året. Onsdag 19.november var det Verdensdagen for forebygging av overgrep mot barn. Og i år fyller FNs barnekonvensjon 25 år. I den anledning åpnet Barne- likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne torsdag 20.november den nasjonale fagkonferansen ”Beskyttelse av barn mot vold og seksuelle overgrep” – og lanserte samtidig regjeringens tiltaksplan ”En god barndom varer livet ut”.

Vær utålmodig, menneske!

Det skal være nulltoleranse for vold og seksuelle overgrep mot barn i det norske samfunnet, leser vi i forordet til ”Barndommen kommer ikke i reprise – Strategi for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014-2017) som utkom i fjor høst. Ingen ønsker vel å motsi det. Jeg ønsker også nulltoleranse for sendrektighet og for manglende umiddelbare tiltak. Og for taushet. Forskningen er klar og tydelig når det kommer til konsekvenser av vold og overgrep: Det kan være livsødeleggende – for enkeltindivider, for hele familier – i generasjoner. Den nevnte strategien var underskrevet av fire ministre – fra fire ulike departementer. Handlingsplanen ”Et liv uten vold – Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2014-2017”, som også kom i fjor, ble underskrevet av ikke mindre enn seks ministre. Nå er altså tiltaksplanen til den nye regjeringen lansert. Jeg vet vi er mange som jobber sammen med barns beste som mål. Jeg takker for det. Jeg kjenner likevel på en sterk utålmodighet. 

Taushet tar liv

Vi trenger ikke nødvendigvis flere handlingsplaner eller retningslinjer nå, fordi det fins mange gode tiltak, på papiret – men barna trenger en ny praksis. Denne nye praksisen må også ha alle barns beste som mål. Regjeringen foreslår i disse dager endringer i Barnehageloven. I høringsbrevet kan vi blant annet lese: Et krav om samtykke som grunnlag for behandling av personopplysninger vil kunne være til hinder for at barnehagen kan gjennomføre sitt pedagogiske arbeid, og sikre et tilrettelagt tilbud (s.32). Konsekvensen av dette kan bli at kartlegging og dokumentasjon blir mer utbredt, og dette skal altså kunne gjennomføres uten barnas eller foreldrenes samtykke. Også barnehagelærerens faglige vurderinger kan få mindre plass: Barnhageeier har det overordnede juridiske ansvaret, og har dermed rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte for å følge med på barns trivsel og utvikling i hverdagen, og for å oppdage og følge opp barn med særlige behov for hjelp og støtte (s.29). En slik tolkning av lovhjemmelen om dokumentasjon og vurdering, gjør at barnehagens ansvar blir eierens ansvar. I dag er det styreren som gjøre den siste faglige vurderingen. Slik bør det fortsatt være.

Forslagets endringer i barnehageloven kan ha svært uheldige utfall for de mest sårbare barna. Sannheten om et menneske møter sterk motstand innenfor begrense(n)de rammer. Vi må se hele barnet! Det kan ikke gjøres stykkevis og delt, bundet til skjemaer, standarder eller metoder. Det må skje i autentiske møter med barnet – med tid, tålmodighet og tillit – da vil barnet vil fortelle oss alt vi trenger å vite. Høringsfristen er satt til 19.januar 2015. Tiden er knapp, og barna trenger vår stemme nå. Taushet tar liv, vi er mange som vet og har erfart nettopp det.  

Kloke voksne trumfer alt

14.oktober i fjor skrev jeg følgende på Barnehagske betraktninger: ”Barndommen kommer ikke i reprise» er nok bare en halv sannhet for meg. Knapt nok det. Den gjør det. I hver klem og berøring jeg mottar og deler. I hvert spørsmål og blikk som rettes min vei. Om natta, i mørket, når jeg ikke sover alene. Om dagen, i lyset, når stemmene blir for høye rundt meg. En bremsende trikk, en skygge på veggen, en høy uventet lyd, navnet mitt når det ropes eller hviskes. Alt dette. Og enda mer.” Herfra kommer mye av utålmodigheten min. Og fra mandatet og profesjonsstoltheten min. 

Denne høsten utkom ”Sårbare barn i barnehagen – den lille boken om de store svikene”. Jeg skrev denne boken fordi kunnskaps- og kompetansebehovet inn i de relevante utdanningene fortsatt er enormt. Nå finner vi volds og overgrepstematikken i tiltak nr.36 i den nylig lanserte tiltaksplanen. Det er på høy tid at dette settes ut i praksis. Det er intet mindre enn opprørende at lærerutdanningene og andre helse- og sosialfaglige utdanninger ikke har blitt tilbudt tematikken som gjennomgående og obligatorisk pensum. Det bør derfor innføres som strakstiltak! Det er nemlig slik at kloke voksne, god omsorgevne, trygghet og stabilitet trumfer alle rapporter og planer som finnes.

La oss gjøre en forskjell, sammen! Hver eneste dag!