Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Barn og Unge

Publisert torsdag 02. juli 2015 03:46

Det ulmer i norsk skole. Lærere vil ikke være målstyrte pedagogiske droner som kan programmeres med "evidensbaserte metoder" til å bombe kunnskap inn i barn.

"Skal man gjenrereise en skole med de dannelsesidealer og verdier som man finner i skolens formålsparagraf, må det mobiliseres til kamp. Også blant "folk flest". Alle partier sier at de ønsker en sterk offentlig skole med topp kvalifiserte lærere. Men med dagens politikk styrer de skolen i feil retning. Skolens og lærerens rolle blir i realiteten redusert til å sørge for disiplin og høyt "læringstrykk", slik at skolen "leverer" målbare resultater på standardiserte prøver i noen få utvalgte fag. Hvis vi reduserer og forsimpler skolens brede samfunnsmandat på en slik måte, vil vi oppleve flukt fra læreryrket, der man allerede nå har underdekning. Dagens rekrutteringskrise vil bare øke.

Gi skolen tilbake til lærerprofesjonen. La lærerne slippe å være revisorer og underoffiserer. Eller enda verre: pedagogiske droner som kan programmeres med "evidensbaserte metoder" til å bombe kunnskap inn i barn," skriver Svein Sjøberg blant annet. Jeg deler ikke nødvendigvis alle hans synspunkter, men hovedretningen er vi enige om.

Les hele artikkelen under "les mer."

Lærerne: Fra profesjon til målstyrt funksjonær?

Av Svein Sjøberg

Det ulmer i norsk skole. Lærere vil ikke være målstyrte pedagogiske droner som kan programmeres med "evidensbaserte metoder" til å bombe kunnskap inn i barn.

Den norske skolen har en flott formålsparagraf og en grunnmur fra pre-Pisa-tiden: den generelle delen av læreplanen. Til sammen gir dette de overordnede perspektivene for skolen. Mye handler om læreren. Som at "Den gode lærer kan sitt fag - sin del av vår felles kulturarv. Slik fagkunnskap kan en ikke vente at barn og unge skal utvikle på egen hånd.[…] En lærer må beherske faget godt, både for å kunne formidle med kyndighet og møte de unges vitelyst og virketrang."

Denne delen av læreplanen har både en form og et innhold som kan få lærere til å rette ryggen, se seg i speilet og gå stolt til sin gjerning. Men nå vil Høyre/FrP-regjeringen sette strek over denne planen, de vil erstatte den med noe mer tidsriktig, heter det. Antakelig et bedre "styringsinstrument", slik fagplanene i de enkelte fag er blitt i Kunnskapsløftet fra 2006.

Tidligere fagplaner var skrevet på en måte som kunne inspirere lærere. I Kunnskapsløftet er ikke planene skrevet for å begeistre og motivere lærere, men for å fungere som styringsdokumenter. Da skal de leses av jurister, også fordi kompetansebeskrivelsene i planene har formell status som forskrift. Det er mange eksempler på at faggruppenes læreplanforslag ble endret i Utdanningsdirektoratet av folk som slett ikke var fagfolk, men jurister, kanskje også økonomer. Ingen vet, planene ble bare endret, og de lojale fagfolkene måtte bite det i seg.

I Norge startet dette skoleåret med en lærerstreik. Den første på mange år. Det ble en vekker for mange, ikke minst for lederne i Utdanningsforbundet, den klart største fagforeningen for norske lærere. Foreningens ledelse hadde anbefalt en tariffavtale med motparten, Kommunenes Sentralforbund, KS. Men mer enn 70 % av medlemmene i Utdanningsforbundet stemte Nei til denne avtalen – og så var streiken et faktum. Foreningens ledere var ute av takt med det store flertallet av medlemmene. Streiken dreide seg ikke om lønn, men om arbeidsforhold, først og fremst om KS-kravet om fast arbeidstid på skolen. Lærerne skulle rett og slett være på jobben, som alle andre arbeidere, mente KS, nå også kalt "skoleeierne". Andre ansatte i kommunen har regulert arbeidstid, så hva er spesielt med lærerne, undret KS. Folk i vannverk og parkvesen har fast arbeidstid, så hvorfor skal lærerne ha spesialbehandling? De må jo "levere", de som alle andre.

Men, som alle nå vet, sympatien var på lærernes side, både i media, blant foreldre og elever, og blant "folk flest". Etter noen uker var streiken over, og lærerne hadde i realiteten vunnet. Lærernes misnøye dreide seg altså ikke om penger, men om profesjonens integritet og identitet.

Det verste var kanskje et mediebilde som igjen og igjen fortalte at norsk skole var middelmådig, til og med elendig. Ikke bare ledere i NHO, men selv forskningsjournalisten i Klassekampen hevdet (og hevder?) standhaftig at norsk skole er på u-landsnivå. Slike myter, for det er det der er, var skapt gjennom flere runder med PISA-sjokk. Dette sjokket ble skapt av Kristin Clemet, som var utdanningsminister da resultater fra den første runden med PISA-resultater kom i 2001. Da hadde hun akkurat overtatt ministerposten i Kunnskapsdepartementet. PISA-sjokket "ble en flying start for en Høyre-regjering", skriver Clemets statssekretær Helge Ole Bergesen i sin ærlige og lesverdige memoarbok med den noe brautende tittelen Kampen om kunnskapsskolen. Norge lå riktig nok midt blant de rike OECD-landene på PISA-testen, men dette ble det presentert som en nasjonal tragedie. I Norge er vi vant til å være på toppen av alle rangeringer, alt annet måtte forstås som en katastrofe for "verdens rikeste land" hvor "det er typisk norsk å være god".

PISA-sjokket førte Norge inn i en nasjonal sjokktilstand. I denne kollektive depresjonen la Kvalitetsutvalget, også kalt Søgnen-utvalget, premissene for nye reformer i norsk skole. Høyre var pådriveren, men de andre partiene fulgte med på lasset. Vi fikk et såkalt Kunnskapsløft fra 2006, og vi fikk etter hvert også nasjonale prøver, begge direkte legitimert av PISA og andre internasjonale tester, spesielt TIMSS og PIRLS. Språk og grunnbegreper i Kunnskapsløftet og nasjonale prøver følger i stor grad PISAs rammeverk. Grunnlaget ble lagt av Høyre, men senere rød-grønne regjeringer fulgte opp med bare små modifikasjoner.

Etter hvert ble kommunene seg mer bevisst sin rolle som "skoleeiere" og arbeidsgivere, og har begynt å oppføre seg som nettopp bedriftseiere. Streiken viste at vi i Norge nå har 428 kommunale utdanningsdepartementer, og at Staten nærmest har abdisert. Ministeren, lærersønnen Torbjørn Røe Isaksen, hadde frontet Høyre som kunnskaps- og skoleparti i valgkampen. Under streiken måtte han nokså beskjemmet innrømme at regjeringen ikke kunne blande seg inn i konflikten. Både far og mor var blant de som var tatt ut i streik. Akkurat det var neppe tilfeldig.

Beruset av sin "styringsrett" har mange kommuner fulgt opp de nasjonale føringene med sine egne systemer for rapportering, kontroll og evaluering. Som del av målstyringen er de dessuten forpliktet til å lage tilstandsrapporter til statlige myndigheter. Oslo er nok den mest styringsvillige av alle. De har blant annet sin egen Oslo-prøve og andre måleredskaper der alt og alle blir veiet og talfestet. Rektorene blir utdannet av BIs Rektorskole. Der er Hatties "evidensbaserte" metoder pensum, og der man "tar Pisa alvorlig", forteller professor Johan From i Aftenposten. Også Thomas Nordahl er med i BIs opplegg. De siste ukene har From og Nordahl sjenerøst delt sine tanker om barnehager, skole og lærere i offentligheten. Avslørende og opplysende lesing.

Også Sandefjord laget sitt eget intrikate og detaljerte system for vurdering av elevers faglige måloppnåelse. De var godt hjulpet av konsulentselskaper, som nå har fått hele kommune-Norge som bestillingsvillige kunder. Men to modige lærere, Marius og Joakim, satte foten ned. De gikk til en form for sivil ulydighet, og ble truet med oppsigelse for ordrenekt. Saken fikk stor oppmerksomhet, og både lærere og foreldre støttet opprørerne. Utdanningsforbundet ga også full støtte. Saken endte med at kommunen bøyde unna. I år fikk de to lærerne Zola-prisen for fremme av ytringsfrihet og sivilt mot. Politikerne i kommunen kan ikke forstå at lærerne fikk denne prisen, meldes det i media. Det stemmer nok, og det er noe av problemet.

Det foregår en dobbeltkommunikasjon fra myndighetene overfor norske lærere. På den ene siden vil de heve lærerens status, og påpeker ofte at de utgjør vårt viktigste yrke. På den annen side opplever lærerne stadig mer mistro, kontroll, rapportering, krav om fastere arbeidstid, mer testing og dokumentasjon. Hvorfor vil politikere innføre femårig lærerutdanning når man ikke behandler lærerne som en profesjon?

Det ulmer i norsk skole. Det gjør det også i Sverige og Danmark, og mye verre er det i USA og England. Men noe er i ferd med å skje med den offentlige debatten. Mange lærere er forbannet, og foreldre slutter seg i kritikken. Professorer og skoleforskere har av mange grunner gått stille i dørene, men er nå kommet ut av skapet. Det er nå et nærmest globalt forskeropprør mot den makt Pisa og OECD har fått over utdanningspolitikken. Kritikken kan ikke lenger avvises ved å hevde at det bare finnes noen få, nærmest rabiate kritikere som man bare kan ignorere, marginalisere og parkere.. Kritiske journalister har begynt å grave. På facebook og twitter går bølgene høyt.

Skal man gjenrereise en skole med de dannelsesidealer og verdier som man finner i skolens formålsparagraf, må det mobiliseres til kamp. Også blant "folk flest". Alle partier sier at de ønsker en sterk offentlig skole med topp kvalifiserte lærere. Men med dagens politikk styrer de skolen i feil retning. Skolens og lærerens rolle blir i realiteten redusert til å sørge for disiplin og høyt "læringstrykk", slik at skolen "leverer" målbare resultater på standardiserte prøver i noen få utvalgte fag. Hvis vi reduserer og forsimpler skolens brede samfunnsmandat på en slik måte, vil vi oppleve flukt fra læreryrket, der man allerede nå har underdekning. Dagens rekrutteringskrise vil bare øke.

Gi skolen tilbake til lærerprofesjonen. La lærerne slippe å være revisorer og underoffiserer. Eller enda verre: pedagogiske droner som kan programmeres med "evidensbaserte metoder" til å bombe kunnskap inn i barn.

Skolekonflikter

Skole og utdanning et blitt et globalt marked. OECD/Pisa og kommersielle interesser puster til ilden. Internasjonale tester og rangeringer skaper panikk i utallige land. Forhastede skolereformer innføres for å klatre på rangeringene. Den offentlige skolen er under stress. Lærere aksjonerer og forskere protesterer.

Resultat: Strammere styring og mer kontroll av skoler og lærere. Målstyring, standardiserte tester, rangering av skoler, lønn basert på testresultater, privatisering og kommersialisering, krav om "evidensbasert" styring av pedagogikken.

Norge: Lærerstreik skoleåret 2014/15 mot Kommunenes Sentralforbund. Fagforening i utakt med medlemmenes krav. Foreløpig kompromiss, men uro blant lærere. Statusfall. Voksende lærermangel.

Sverige: "Kris i skolan". Kommunalisering og profittbaserte "friskoler". Fallende skoleresultater, økende ulikhet mellom skoler og ut fra sosial bakgrunn. Svikt i rekruttering til læreryrket. Statusfall.

Danmark: Lærerstreik og lockout. Forverret arbeidssituasjon for lærere. Lærerflukt fra skolen, svikt i rekruttering. Rettssaker og statusfall.

Finland: "PISA-vinner" (fordi de kopierte svensk skole rundt 1990). Har (foreløpig) vært immune mot markedsliberale tendenser. Små ulikheter mellom skoler og elever. Læreryrket det mest populære. Femårig lærerutdanning på universitet. Lite testing, ingen rangering. Autonomi til lærerne.

USA og England: Store konflikter om skolen og lærerprofesjonen. Den offentlige skolen under stress. Samme konflikter, men mye, mye verre enn i Norden.

(publisert i Morgenbladet)