Barn og Unge
Videregående opplæring: Frafallet fortsatt for høyt
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Barn og Unge
- Publisert fredag 25. desember 2015 04:12
At 25 prosent av elevene ikke fullfører videregående skole er selvsagt ikke godt nok.
Til tross for høy politisk oppmerksomhet over mange år og en rekke igangsatte tiltak, lykkes ikke norsk skole godt nok med å øke andelen elever som oppnår studie- eller yrkeskompetanse. Andelen som består videregående opplæring er omtrent den samme nå som for tjue år siden, men konsekvensene av ikke å fullføre videregående opplæring er trolig mer alvorlige i dag.
Oslo kommune har et mål om at flere elever skal fullføre og bestå videregående opplæring. Om lag 25 prosent av elevene i Osloskolen fullfører eller består ikke videregående opplæring. Konsekvensene av dette er alvorlige, både for den enkelte og for samfunnet. Det finnes ingen enkel løsning på denne utfordringen, men forskning viser at tidlig innsats og tett oppfølging av den enkelte elev er viktig for å få flere til å fullføre og bestå. Frafallet er noe lavere i Osloskolen enn i resten av landet, men det er store variasjoner innad i byen. Sosial bakgrunn og prestasjoner tidligere i opplæringsløpet påvirker sannsynligheten for å fullføre og bestå videregående opplæring.
Årsakene til frafall knyttes både til forhold ved skolen og til forhold utenfor skolens kontroll. Et godt koordinert samarbeid mellom ulike instanser er viktig for å sikre en helhetlig oppfølging av den enkelte elev.
Oslo kommune og NAV har undertegnet «Oslostandard for samarbeid om gjennomføring av videregående opplæring», som skal bidra til å sikre et godt samarbeid mellom NAV og Oslo kommune. Det testes videre ut spennende modeller for å «styrke laget» rundt den enkelte elev som står i fare for å slutte. Stovner og Hellerud videregående skoler er eksempelvis to skoler i Oslo som er med i et prøveprosjekt hvor NAV-ansatte jobber fulltid på skolen for å gi tett oppfølging til elever med sammensatte utfordringer som står i fare for å falle fra.
Les artikkel i siste nummeret av Oslo-speilet.
Kommentarer
Nå går han i 3 klasse . Og gutten er glad ,utforsker ,tegner ,maler leser regner og samtaler om alt han.lærer ... og bestemor meg. . Spesial pedagog og terapeut er jeg ..ha jeg bare fryder meg ! Fordi barnebarnet mitt får utvikle seg I sin egen takt ! Fordi bb mitt liker å lære og er nysgjerrig . Fordi hele han har det godt [?]. Slik blir det gode mennesker av .
Grunnlaget til frafall starter med for dårlig lese- og skriveopplæring i småskolen. Alt for mye ressurser brukes til kartlegging, og alt for lite brukes til tiltak.
Det finnes i dag metoder som sikrer kvaliteten på lese- og skriveopplæring , men de offentlige skolene vil i svært liten grad ta disse i bruk.
Udir har krav om kvantitet i norskundervisni ngen, i form av antall timer, men de har ingen krav til kvalitet i de samme timene. De måler kvaliteten i form av nasjonale prøver, og konkluderer med at kvaliteten er for dårlig. Men hvor blir det av tiltakene?
Det er veldig snevert bare å ville eller skulle lære det man trenger for det man tror man skal bli som voksen, det er antagelig de færreste som vet det sikkert uansett, og man trenger innsikt i mer enn det som brukes i yrket ettersom livet består a mer enn jobb.
Det tok ikke mange mnd. før den ene etter den andre mistet karakteren bare fordi de forsov seg fire ganger, og da sluttet de bare.
Frafall fra videregående er en gudegave hvis samfunnet skal gå rundt.
Vil de derimot minske frafallet, så må de ta hensyn til alle som ikke er teoretisk sterke eller skolelei. Legg opp større mulighet til praktisk utdanning framfor bare den teoretiske
Der skolen skulle vært organisert for at alle skulle kunne mestre og lykkes, er det i alt for stor grad "sink or swim". De mest tilpasningsdykt ige overlever.
Etter 7-årig folkeskole gikk de alle fleste hos oss ett-årig framhaldsskole. Her kunne du ta ett av tre løp: Ett m. mest teori, men også en dag i uka m. praktiske fag. Det var forskjell på gutter og jenter, ja. Jentene hadde husstell og søm. Guttene hadde snekring og arbeide m.metall. Så var det ett løp der de hadde halvparten teori og håndverk. I ett løp var det bare praktiske fag.
Noen gikk etter denne skolen rett ut i arbeid. Ja, det var arbeide å få uten videregående den gang. Jeg husker at mange av guttene dro ut på hvalfangst eller til sjøs. Noen begynte på realskole og gikk kanskje derfra til 3 år på gymnas. Noen få gikk rett over på 4-årig gymnas. For noen var det skoler m. praktiske fag som trakk. Noen, som ønsket seg fort ut i arbeidslivet, kunne gå ettårig handelsskole og f.eks. havne i en bank. Noen startet på barne- el. sykepleieskoler . I dag er de fleste av disse skolene havnet i et sammensurrium i videregående skole. Du kunne begynne som lærling i et praktisk fag. Det var ikke vanskelig å få lærlingplass, for lønna til en lærling var minimal. Dette er kanskje også en grunn til at så få vil ta inn lærlinger. Finnes det andre utdanninger der elevene får betalt for å lære et yrke tro. Lærlingene kunne jo etter hvert gjøre nytte for seg, og de fikk vel litt mer betalt etter hvert som de ble dyktigere i faget. Du kan si at de gikk arbeidet sin harde skole. Det er ikke det samme som å sitte på en skolebenk. Ferdig utlært kunne de ta svenneprøve.
Vi må ta inn over oss at ikke alle trenger el. har evner til å gå gjennom all teorien som er i skolen i dag. Vi vet også at praktiske fag lider en lei skjebne i barneskolen. De er omtrent utradert. Musikk, som vi vet fremmer læring, står det også dårlig til med. Rart, når det er dokumentert at musikk fremmer læring i matematikk som jo er så viktig i dag. Her har du kanskje også en av grunnene til at mange faller fra også i praktiske fag. De har ikke blitt kjent med disse på barneskolen og må begynne helt på scratch.
Departementet har nylig hatt på høring et forslag om å innføre praksisbrevordn ingen i alle fylker. Det er en toårig praktisk opplæring og er ment som et supplement til ordinær yrkesfaglig videregående opplæring. Klikk på lenka og les hva høringsinstanse ne har ment om forslaget.
Men ser vi bare på vg1 for siste statistikkår, altså for 16-åringene, er Finnmark og Oslo "verstinger" på slikt frafall, prosentvis, og definert som "verken i eller bestått vgo." For 17-åringene kommer Oslo også "høyt opp" på denne frafallslista. Ser vi på alle trinnene i vgs. siste statistikkår - altså det Oslo-skolen strengt tatt har ansvaret for og egentlig skal måles på iht. målstyringen de dyrker og resultatmål de selv har satt seg og skal dømmes på - ser det ut som Oslo ligger over nasjonalt snitt på dette frafallet, over Sogn- og Fjordane selvfølgelig - og tom. over det "utskjelte" Nord-Trøndelag (litt avhengig av når i skoleåret Skoleporten.no har målt frafallet).
Oslo-skolen ser altså fortsatt ut til å kjøre litt for mye sololøp - og i egen boble. Det vil si med egne suksess-statist ikker, særegne hyllester av høyst middelmådige skoler og rektorer (Haugerud topper listen her), samt egne definisjoner av suksess og frafall. I lang tid hadde de også landets "beste" arbeidstidsavta ler i skolen (med falsk verifikasjon).
Og det hjelper visst ikke hvem som sitter med makta i Oslo? Retorikken er uendret?
Kilder: Kanskje Byrådsavdelinge n for kunnskap og utdanning i Oslo kan finne ut av dette selv?
I tillegg blir veldig mange av disse elevene med i elevdrevne og elevstyrte, men skolerelaterte aktiviteter, der skolerevyene peker seg ut: De engasjerer en stor gruppe elever på skolene, i perioder bor elevene i praksis på det som er nesten døgnåpne skoler (!), innsatsen kan være stor eller liten, en mengde ulike oppgaver finnes, alt og alle verdsettes og alle er nødvendige: Scener skal snekres, kostymer velges og skaffes eller lages, lys-setting og lyd må planlegges og gjennomføres, rekvisitter fremskaffes, direksjon, koreografi og regi er et studie i planlagt og målrettet ledelse, PR, økonomi og budsjett, registring i Brønnøysundregi seret som bedrift, erfaringsformid ling og rekruttering til neste års revy for å sikre kontinuiteten og etterveksten, ivaretakelse av de sosiale sidene ved aktivitetene. Ingen oppgave for stor, ingen oppgave for liten, alt er viktig og nødvendig for helheten. Dette motiverer til innsats og deltakelse, og til ikke å trekke seg eller falle fra.
Hopper vi over til yrkesfagutdanne lsen, som har mange av de samme elementene i seg innholdsmessig, får vi et annet bilde: Egentlig er en god fagutdannelse bærebjelken i et moderne samfunn: Å kunne produsere kvalitet er gunstig innholdsmessig og økonomisk for alle som trenger det som produseres, det er bra og ressursbesparen de for samfunnet, og ikke minst miljøet, som nyter godt av produksjon som holder, virker og varer. LIKEVEL har man, når man kommer forbi festtalene om å "heve yrkesfagenes status", gått langt i å nedvurdere dem, og svekke oppbyggingen av intern fagstolthet og tro på egen betydning: Det begynner kanskje med vanskene med å få læreplass, noe elevene sikkert hører om tidlig i utdanningsløpet fra eldre elever. I arbeidslivet vil de raskt kunne erfare at de får problemer fordi de "prises ut" av ufaglærte, eller folk som av ulike grunner må fallby sine tjenester.
Samfunnet SIER kanskje at fagutdannelsen trengs, men VISER i praksis kommende fagarbeidere i mange fag at de har begrenset verdi, og lett kan erstattes av billigere, men mindre kyndig arbeidskraft, selv om dette på lang sikt er helt feil. Dersom man både legger forholdene til rette i samfunnet, f.eks. gjennom tydelige krav til autorisasjon/go dkjenning for å få tilslag på arbeid, forsikringer som kun gjelder hvis arbeid er utført av autoriserte fagfolk, etc., at det legges til rette for at det blir gunstig å ha lærlinger, og at man i fagutdannelsen vektlegger noen undervisningsel ementer vi ser i musikk-dans-dra ma- skoleringen, med tilhørende aktiviteter, vil kanskje frafallet reduseres på litt sikt.
Motstykket til teateroppsetnin genes krav til både individuell prestasjon og fellesskap vil i visse håndverksfag kanskje være elevbedrifter under veiledning av kyndige lærere? Det finnes sikkert allerede, men poenget er kun å eksemplifisere at undervisningen må organiseres så elevene blir så stolte av kunnskapen de får som de faktisk fortjener, og at samfunnet må organiseres så denne nyttige kunnskapen faktisk verdsettes i praksis. Greier man ikke dette, vil frafallet ikke kunne reduseres vesentlig.
Alle får en lik sjanse til utdanning i det norske systemet - det er ikke perfekt, men det slett ikke dårlig heller. Akademisk utdannelse passer derimot ikke alle. Det vil likevel ikke si at de ikke har noe verdifullt å kunne tilby samfunnet, at de ikke har en verdi og at de ikke kan gjøre noe de kan være stolte av.
Når ungdom velger bort yrkesfag eller andre yrker fordi "det er en polakkjobb", så er det noe feil med holdningen "storsamfunnet" gir de yngre - ikke utdannelsen eller jobben det gjelder. Den er fremdeles like viktig for samfunnet som den alltid har vært. Hvis ikke søppeltømmeren drar på jobb hver eneste dag, bryter samfunnet totalt sammen. Det er mange slike yrker som "søppeltømmeren " som blir sett ned på av samfunnet, men som samfunnet ikke klarer seg uten. "Det er de som ikke klarte noe annet som gjør dette". Hvor får vi det fra? Hvorfor er den jobben noe mindre viktig enn "Peder" som ble advokat?
Utdanning og det å ha en utdannet befolkning er viktig - men hva "utdanning" er for noe, er kanskje noe man må se litt nærmere på. Er du kun bra nok om du har fullført videregående? Er du "verdiløs" hvis du ikke fullfører videregående?
Hvis holdningen kan snu, at vi gir en klapp på skulderen til de som gjør de uvurderlig viktige jobbene for samfunnet, viser takknemlighet fordi vi vet hvor viktig den jobben er - Hvis de som ikke "får til skolen" likevel får kjenne at de kan bidra med noe verdifullt som settes pris på - tror jeg vi går et vesentlig bedre samfunn i møte.
På et sykehus er de aller fleste godt utdannet. Sterilsentralen er dog i stor grad bemannet med noen ledere for avdelingen - og resten assistenter, som i beste fall har litt kursing lokalt på bruket. Sykehuset kan derimot ikke fungere uten akkurat disse personene, da utstyret for kirurgi ikke blir sterilisert uten den jobben disse gjør.
Kanskje ikke 100% politisk korrekt i følge dagens mentalitet, men det er et par "upopulære" sannheter om hvordan samfunnet fungerer man ikke kommer unna. Samfunnet trenger alle sammen for å fungere - Samfunnet trenger faktisk da at en viss prosent av befolkningen ikke blir akademikere. Så enkelt er det bare.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.