Barn og Unge

Den nasjonale målfesten

Den nasjonale målfesten

Aldri tidligere har vi hatt en skole hvor statens lange arm har gått så langt inn i krokene i klasserommet, skriver Gunn Imsen, professor i pedagogikk, NTNU.

"I Osloskolen må lærere og elever forholde seg til tusenvis av nasjonale kompetansemål og lokale læringsmål gjennom opplæringen. Dette er ikke et spesielt Oslofenomen. Vi finner det over hele landet, hvor korrekt bruk av kompetansemål overvåkes av fylkesmannens nasjonale tilsyn. Oslo er bare den synlige toppen av et stort isfjell.

Dette er oppsiktsvekkende, og handler dypest sett om demokrati. I troen på at et perfekt regelverk og perfekte mål vil føre til høy kvalitet, har myndighetene glemt at vi er et demokratisk land hvor enkeltmenneskets rett til å tenke, mene og uttrykke seg fritt står sentralt. Vi står derfor overfor det viktige spørsmålet om hvor langt staten kan gå i å detaljstyre tankegangen hos den oppvoksende generasjon gjennom skolens kompetansemål, uten å ende opp som totalitær.

Osloskolens målsystem må ses i en større nasjonal sammenheng. «Kunnskapsløftet» ble presentert som en omfattende desentralisering av myndighet til kommunenivå da reformen ble innført i 2006. I ettertid har det pågått en systematisk resentraliseringsprosess. Aldri tidligere har vi hatt en skole hvor statens lange arm har gått så langt inn i krokene i klasserommet. Kombinasjonen av målstyring og regelstyring har skapt et stort marked for avvikshåndtering og internkontroll hvor private tilbydere av «systemer» står i kø.

Løsningen i Oslo er å formulere egne mål som ventelig legges ut på en digital plattform hvor lærerne fortløpende kan krysse av for elevenes måloppnåelse. Et slikt system kan nok sikre kommunens etterlevelse av loven, men ikke god opplæring.

Det er det bare profesjonelle lærere med stort handlingsrom som kan gjøre," skriver Gunn Imsen blant annet i dagens Klassekampen. Les hele artikkelen nedenfor.

 

Den nasjonale målfesten

Av Gunn Imsen, professor i pedagogikk, NTNU

I Osloskolen må lærere og elever forholde seg til tusenvis av nasjonale kompetansemål og lokale læringsmål gjennom opplæringen. Dette er ikke et spesielt Oslofenomen. Vi finner det over hele landet, hvor korrekt bruk av kompetansemål overvåkes av fylkesmannens nasjonale tilsyn. Oslo er bare den synlige toppen av et stort isfjell.

Bak det sterke presset på kompetansemål finner vi tre skolepolitiske utviklingstrekk. Det første er en økende rettsliggjøring av skolen, som startet med opplæringsloven fra 1998. Fra å være et velferdstilbud, er opplæring i økende grad blitt oppfattet som en rettighet for elevene.

Det andre utviklingstrekket er forsterking av statens tilsynsordning, som utføres av fylkesmennene. Tilsynets viktigste funksjon er å kontrollere at kommuner og skoler oppfyller sine plikter og etterlever bestemmelsene i loven, tilhørende forskrifter og de nasjonale læreplanene.

Det tredje elementet i utviklingen er formulering av kompetansemål i det nasjonale læreplanverket for grunnopplæringen i 2006 (LK06). Litt forenklet kan en si at kompetansemål beskriver hva elevene skal prestere for hvert mål, mens de gamle læreplanene nøyde seg med å definere det faglige innholdet i opplæringen.

Etter 2006 har det vært politisk enighet om å styrke de nasjonale tilsynsordningene som et ledd i «kvalitetsutviklingen» i skolen – kvalitet forstått som realisering av målene for opplæringen. Utdanningsdirektoratet er overordnet tilsynsmyndighet, og gir veiledning om hva fylkesmannen skal undersøke i skolens praksis. Finner fylkesmannen noe å utsette, blir det «avvik» og smekk over fingrene for kommunen og rektor. Avvik kan bety lovbrudd. Det er derfor alvorlig for en kommune å få avvik i et tilsyn.

I perioden 2014–2017 pågår et felles nasjonalt tilsyn om skolens arbeid med elevenes utbytte av opplæringen. Det griper inn i skolens kjernevirksomhet, nemlig lokalt læreplanarbeid, underveisvurdering og tilpasset opplæring. Det er et generelt lovkrav at kommunen skal ha et forsvarlig system for vurdering av om kravene i opplæringsloven og forskriftene blir oppfylt. Fylkesmannen vurderer ikke kvaliteten på selve undervisningen, men bare om det er på plass forsvarlige systemer, etablerte rutiner og innarbeidete framgangsmåter som sikrer at kravene i lover og forskrifter blir oppfylt.

Tilsynsrapportene er offentlige. I et tilsyn om skolens arbeid med elevenes utbytte av opplæringen ved en ungdomsskole våren 2015 ble det gitt hele ni avvik, noe som må betraktes som mye. Skolen fikk blant annet kritikk for at elevene ikke kjente kompetansemålene sine godt nok. De skal gjøres kjent med hva som skal læres, ifølge forskriften. Om elevene ikke forstår målene, har skolen ikke gjort jobben sin. Å lære kompetansemål blir dermed en viktig side ved undervisningen, målene må hamres inn i elevene, enten de forstår dem eller ikke. Læreplanens kompetansemål er blitt vår nye Pontoppidan.

Et sentralt punkt i dette tilsynet var at det lokale læreplanarbeidet ikke var forskriftsmessig. I skolens norskplan hadde lærerne skrevet «Samisk språk og kultur». Det skulle ha stått «Gjøre rede for utbredelsen av de samiske språkene og for rettighetene i forbindelse med samisk språk i Norge». I nynorsk hadde skolen som mål at elevene skal «uttrykke seg presist og med et variert og nyansert ordforråd i ulike typer tekster på bokmål og nynorsk». Det korrekte kompetansemålet i LK06 er å «gjøre rede for noen kjennetegn ved hovedgrupper av talemål i Norge, og diskutere holdninger til ulike talemål og til de skriftlige målformene i nynorsk og bokmål». Skolen skulle ha brukt de samme verbene som læreplanen, nemlig.

Fylkesmannen konkluderer med at det er vanskelig å se en klar sammenheng mellom skolens egne læringsmål og målene i LK06.

I kroppsøving hadde skolen skrevet «idrett og dans» hvor det i nasjonal plan heter «idrettsaktivitet». Dessuten ville skolen at elevene skulle «planlegge og gjennomføre en kroppsøvingstime». Dette er ikke et kompetansemål i LK06. Det blir problematisk, mener fylkesmannen, fordi underveis- og sluttvurderingen skal ta utgangspunkt i de nasjonale målene. Dans og det å lage en kroppsøvingstime kan derfor ikke vurderes. Det betyr igjen at stoff som ikke dekkes av de nasjonale kompetansemålene, ikke kan brukes som skolens lokale mål. Konsekvensen av en slik tankegang er at det ikke er tillatt å gå utenom «pensum» slik det er definert i LK06. Slik fungerer det juridiske skjønnet innenfor en snever logikk om kompetansemål som overkjører ethvert fornuftig pedagogisk skjønn.

Dette er oppsiktsvekkende, og handler dypest sett om demokrati. I troen på at et perfekt regelverk og perfekte mål vil føre til høy kvalitet, har myndighetene glemt at vi er et demokratisk land hvor enkeltmenneskets rett til å tenke, mene og uttrykke seg fritt står sentralt. Vi står derfor overfor det viktige spørsmålet om hvor langt staten kan gå i å detaljstyre tankegangen hos den oppvoksende generasjon gjennom skolens kompetansemål, uten å ende opp som totalitær.

Osloskolens målsystem må ses i en større nasjonal sammenheng. «Kunnskapsløftet» ble presentert som en omfattende desentralisering av myndighet til kommunenivå da reformen ble innført i 2006. I ettertid har det pågått en systematisk resentraliseringsprosess. Aldri tidligere har vi hatt en skole hvor statens lange arm har gått så langt inn i krokene i klasserommet. Kombinasjonen av målstyring og regelstyring har skapt et stort marked for avvikshåndtering og internkontroll hvor private tilbydere av «systemer» står i kø.

Løsningen i Oslo er å formulere egne mål som ventelig legges ut på en digital plattform hvor lærerne fortløpende kan krysse av for elevenes måloppnåelse. Et slikt system kan nok sikre kommunens etterlevelse av loven, men ikke god opplæring.

Det er det bare profesjonelle lærere med stort handlingsrom som kan gjøre.

(publisert i Klassekampen 9. mars 2016)


Kommentarer   

0 #1 Aagot Monsen 09-03-2016 20:51
Fantastisk, og skremmende. Og det er sant hvert eneste ord
+1 #2 Rolf Høisæter 09-03-2016 20:52
Hvor langt er dette kommet i 2084 tro, siden vil allerede på mange måter har passert Orwells 1984? Lurer IKKE på hva Bjørneboe hadde syntes om den moderne skjemaskolen.
+4 #3 Sissel Elisabet Moen 09-03-2016 20:53
Gunn Imsen er klok! Skulle ønske kunnskapsminist eren vår lyttet til henne.
+1 #4 J.M. Rinde 10-03-2016 19:02
Dersom Lov om kommunalt sjølvstyre framleis gjeld, kvifor vert ikkje den lova tatt i bruk frå kommunane si side? Dette testsystemet har sitt utgangspunkt i OECD direktiva slik eg tolkar innhaldet i S. Malkenes si bok. Men i eit demokrati har fagforeiningane også vanlegvis eit ord med i laget, om avtalen som gjeld medavgjerdsrett vert respektert. Kvar er medavgjerdsrett en på kommunalt/fylke snivå mellom organisasjonane og arbeidsgjevar? Det er forbausande lite engasjement frå fagorganisasjon ane i den offentlege debatten? Kva er grunnen til det, kan det ha med at alle andre yrkesgrupper har betre greie på læraryrket enn dei som utøver profesjonen?
Kjelde: Lov om kommunalt sjølvstyre.
regjeringen.no/.../...

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode