Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Barn og Unge

Publisert torsdag 31. mars 2016 09:42

Regjeringen vil ha mer voksenstyrt læring i barnehagen. Det vil få flere barn til å føle at de ikke duger, skriver Anne Greve, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

"Regjeringen arbeider nå med en endring av rammeplan for barnehagens innhold som legger opp til at det skal være mer direkte språkopplæring i barnehagen. I barnehagemeldingen som regjeringen nylig la frem, er målsettingen tydelig: det skal være mer læring gjennom voksenstyrte aktiviteter og klarere mål for barnas læring. Dette er dypt problematisk, og kan føre til at det norske samfunnet begynner å produsere tapere alt på barnehagestadiet.

I de første fem årene av et menneskes liv legges grunnlaget for selvbildet. Det viktigste barn i barnehagealder kan lære i løpet av disse første årene i livet er å få så stor selvtillit som mulig – jeg er en person som kan få til alt, hvis jeg bare prøver hardt nok.

Derfor er leken den viktigste aktiviteten i barnehagen. Dersom vi mener alvor med å snakke om «tidlig innsats» og «livslang læring», må vi forstå at i de første årene av en menneskes liv handler dette om retten til å få troen på seg selv. Den troen får barnet gjennom å leke sammen med andre barn og dyktige barnehageansatte som kan hjelpe til i leken der det er nødvendig.

Barnehagen er en viktig arena for å gi barna en grunnleggende selvtillit. La oss ikke ødelegge dette," skriver Anne Greve i dagens Klassekampen.

Les mer nedenfor.

Å lære å bli en taper

Av Anne Greve, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Regjeringen arbeider nå med en endring av rammeplan for barnehagens innhold som legger opp til at det skal være mer direkte språkopplæring i barnehagen. I barnehagemeldingen som regjeringen nylig la frem, er målsettingen tydelig: det skal være mer læring gjennom voksenstyrte aktiviteter og klarere mål for barnas læring. Dette er dypt problematisk, og kan føre til at det norske samfunnet begynner å produsere tapere alt på barnehagestadiet.

Alle er enige om at barn må lære å snakke og forstå norsk i god tid før de begynner på skolen. Ingen vil protestere mot at barnehagen er en viktig læringsarena. Spørsmålet er hvordan læringen foregår. I norske barnehager har det vært tradisjon for at barna skal lære gjennom fri lek. Nå skal barnehagen bli mer innrettet mot å forberede barna til skolestart.

En «voksenledet», strukturert språkopplæring blir fort et eksempel på det barnehageforskeren Berit Bae kaller «trange relasjonsmønstre»: den som spør, vet allerede svaret. Det er ett riktig svar. Man har en forventning om at barna skal lære noe bestemt. Og da er det ikke sikkert at barna når opp til forventningene. Sjansen for å tape ansikt er stor. Barna risikerer å få en grunnleggende oppfatning av at «jeg er en person som ikke kan». Jeg har i min egen forskning hørt barnehageansatte fortelle at barn i såkalte «språkgrupper» sitter og kniper munnen sammen og nekter å snakke. Sett ut fra barnets perspektiv er dette en god strategi. Ved å nekte å svare, risikerer du ikke å svare feil og på den måten tape ansikt.

Barn som opplever tidlig i livet at de svarer feil på barnehagelærerens spørsmål («Hvilken farge er det på bilen?») risikerer å få en grunnleggende knekk i selvtilliten og en forståelse av at «Jeg er en person som pleier å svare feil». Slike barn vil få det vanskelig videre oppover i skolealder.

Lek er det Bae kaller «åpne relasjonsmønstre». I leken er alt mulig, fordi alt er på liksom. I leken kan man bli til en superhelt som kan fly, en allmektig hersker, en kjeltring eller en liten sårbar mus. Man kan dø og bli levende igjen fordi det fantes et magisk pulver. Nettopp fordi alt er mulig, er leken en uhyre effektiv læringsform. I leken lærer ikke bare barnet et utall av konkrete ting. Barnet lærer at det kan. Og blir utfordringene for vanskelige eller for store, er lekens vidunderlige karakter slik at den også er helt frivillig – man kan når som helst gå ut av den, eller leken kan endre innhold slik at det som fremsto som for vanskelig, ikke lenger blir uoverkommelig. I leken taper man ikke ansikt.

I kjølvannet av den læringen regjeringen legger opp til, følger behov for vurdering og dokumentasjon. Har barnet lært det vi har hatt som mål at det skal lære? Barnehagemeldingen legger opp til en utstrakt bruk av dokumentasjon og vurdering av enkeltbarn, noe som innebærer et klart brudd med tidligere praksis. Datatilsynet mener den praksisen det legges opp til, vil gi et dårligere personvern for barna. Men mer alvorlig er at den også legger opp til en praksis der barn blir definert som «problem» og ikke som en ressurs.

Et viktig prinsipp i en tradisjonell barnehagepedagogikk er at alle skal inkluderes og føle seg verdsatt. Barnehagen har vært tidlig ute med å integrere alle barn i barnehagens fellesskap. Fordi man ikke har lagt vekt på prestasjoner og måloppnåelser, har alle kunnet oppleve seg selv som jevnbyrdige.

Det vi ser konturene av nå, er et brudd med denne tradisjonen. Barnehagen skal i større grad få en rolle som skoleforberedende institusjon med mer vekt på formell læring.

Barn er av natur nysgjerrige og vitebegjærlige og elsker å lære nye ting. Det er vel knapt noen periode i livet mennesker lærer så mye som i de aller første årene: å gå, å snakke, å spise selv. Men den viktigste lærdommen barn kan få, er at de kan oppnå hva som helst, bare de selv vil. Det handler om å få en grunnleggende selvtillit, en forståelse av at «jeg er en person som kan», «jeg er en person som betyr noe for fellesskapet». Med en slik start er man rustet til å takle både motgang og utfordringer og til å våge å kaste seg ut i ukjent terreng. «Å utvikle positivt selvbilde og positiv holdning til egen læreevne» ble trukket frem som en viktig basiskompetanse allerede i den første rammeplanen for barnehagens innhold som kom i 1996. Denne basale kunnskapen oppnår barn gjennom lek. Allerede ser vi en tendens til at det er så mye pedagogstyrte aktiviteter i barnehagen, særlig for femåringene, at barna knapt har tid til å leke.

I de første fem årene av et menneskes liv legges grunnlaget for selvbildet. Det viktigste barn i barnehagealder kan lære i løpet av disse første årene i livet er å få så stor selvtillit som mulig – jeg er en person som kan få til alt, hvis jeg bare prøver hardt nok.

Derfor er leken den viktigste aktiviteten i barnehagen. Dersom vi mener alvor med å snakke om «tidlig innsats» og «livslang læring», må vi forstå at i de første årene av en menneskes liv handler dette om retten til å få troen på seg selv. Den troen får barnet gjennom å leke sammen med andre barn og dyktige barnehageansatte som kan hjelpe til i leken der det er nødvendig.

Barnehagen er en viktig arena for å gi barna en grunnleggende selvtillit. La oss ikke ødelegge dette.

(publisert i Klassekampen 31. mars 2016)