Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Barn og Unge

Publisert søndag 14. mai 2017 03:34

Noen ganger er fattigdom til hinder for etisk forsvarlig behandling, og da risikerer psykologen å bidra til systemsvikten hvis hen ikke løfter blikket, skriver psykolog Ingvild Stjernen Tisløv.

"Min favorittsamfunnspsykolog Åste Herheim sier; «..det er tre ting dere skal huske: kontekst, kontekst, kontekst». Vi lever ikke i et vakuum. Menneskene påvirkes av omgivelsene sine – og selv i velstående Norge er det en tydelig sosial gradient i helse. Du lever lengre med bedre inntekt. Du har det også bedre med psyken. I møte med fattigdom har jeg følt meg maktesløs som behandler. Jeg har tenkt at det jeg driver med er som å pisse i havet. At jeg roter rundt i selvrealiseringsdelen av Maslows behovspyramide, mens personen overfor meg strever med å få dekket helt grunnleggende behov. Utilstrekkelig. Uetisk?

Jeg vet at rammene for systemarbeid ikke er optimale på alle arbeidsplasser. Og mange er uenige i at psykologen skal forholde seg aktivt til levekårsutfordringer. Men jeg mener bestemt at noen ganger er fattigdom til hinder for etisk forsvarlig behandling, og da risikerer også psykologen å bidra til systemsvikten hvis hen ikke løfter blikket. Hovedsakelig ved samarbeid og kunnskapsdeling. Ved å møte andre ansvarlige instanser, alle rundt bordet. Ved å vise hvordan våre verktøy svikter når pasienten bruker all sin kognitive kapasitet på å være i en kronisk økonomisk kriseberedskap. Omveien om boligkontoret blir en investering i et bedre behandlingsutfall. 

Ikke at det er en suksessoppskrift. Det hender både arbeidsgiver, forvaltning og helsevesen er mer opptatt av å verne sin rett til ikke å gjøre skjønnsmessige vurderinger enn å bidra med hver sin bit og hjelpe familier på beina igjen. Det kan være en uvant tanke å bistå noen ekstraordinært. Men i blant treffer man på ildsjelene. Eller bare folk som vil samarbeide. Også NAV består av mennesker som ønsker å gjøre en god jobb, og lovverket er i overraskende grad åpen for individuelle løsninger, selv når det koster litt ekstra. Mitt håp er at jo oftere vi møtes på denne måten, jo kortere blir veien mellom tuene vi sitter på.

Hva det er verdt? En mor som får selvrespekten tilbake. To unge, sinte jenter får bli hos en mamma som kan være der for dem. Opplevelsen av å være en del av noe større, en velferdsstat som fanger deg opp og gir deg de sjansene du har behov for. Omsorg satt i system. Tilhørighet. Et land å være stolt av," skriver Ingvild Stjernen Tisløv, ansatt i BUF-direktoratet, på Psykologforeningens blogg.

Les hele hennes artikkel på linken nedenfor.