Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Barn og Unge

Publisert lørdag 29. juli 2017 03:02

"Unge i Norge har aldri vært mer ambisiøse, pliktoppfyllende og vennlige enn nå. Det gir seg blant annet utslag i et bemerkelsesverdig lavt skolefravær. Statistikken viser at elever i videregående skole har vesentlig mindre fravær enn f eks sykefraværet til vanlige arbeidstakere. Dette er ikke nytt av året. I skoleåret 2015 – 16 var et typisk fravær på 3 %. I skoleåret 2016 var dette redusert til ca 2 %. Vis meg en yrkesgruppe som kan oppvise noe tilsvarende. Den finnes knapt. "Skulk" eksisterer nesten ikke, i følge Ungdata.

Som så mange andre forsøk på tvang, treffer også fraværsgrensa grupper som den ikke var ment for. Svært pliktoppfyllende elever har nå skrudd til pliktskruen enda et par hakk, mens andre enda mer nådeløst blir pushet ut. De som virkelig har spesielle behov, trenger åpenbart en helt annen type dialog og hjelp enn å piskes inn i et klasserom der tilværelsen fortsatt fortoner seg ganske meningsløs. Bak politikernes ovasjoner lytter vi forgjeves etter oppmerksomhet rundt svikt og svik overfor disse ungdommene.

Det er helt andre svakheter i skolesystemet som bør ettergås. Det vet kunnskapsministeren og kadaverdisiplene om. Men det vil de ikke snakke om, fordi de ikke vil gjøre de nødvendige endringene.

Det er mye vekt på grunnleggende ferdigheter i skolen. Politisk anstendighet bør bli til en slik ferdighet. Først da kan vi ha håp om å gjøre skolens innhold og metoder til et viktig tema i høstens stortingsvalg," skriver tidligere rektor Eldar Dybvik blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Kadaverdisiplin som skolepolitikk

Av Eldar Dybvik, pedagog og tidligere rektor

Unge i Norge har aldri vært mer ambisiøse, pliktoppfyllende og vennlige enn nå. Det gir seg blant annet utslag i et bemerkelsesverdig lavt skolefravær. Statistikken viser at elever i videregående skole har vesentlig mindre fravær enn f eks sykefraværet til vanlige arbeidstakere. Dette er ikke nytt av året. I skoleåret 2015 – 16 var et typisk fravær på 3 %. I skoleåret 2016 var dette redusert til ca 2 %. Vis meg en yrkesgruppe som kan oppvise noe tilsvarende. Den finnes knapt. "Skulk" eksisterer nesten ikke, i følge Ungdata.

At fraværet i snitt er redusert fra tre til to prosent i inneværende skoleår, er selvsagt fint, men å skrike opp om 40 % nedgang er direkte uanstendig. Det sier mye om politisk talltriksing, lite om skolens realiteter. Små tall gir som kjent store prosentutslag. Kanskje på tide å minne kunnskapsministerens om hans vinglete omgang også med brøkregning?

Fraværsgrensa er et unødvendig tiltak som mangler faglig begrunnelse, og som ble politisk kjørt gjennom for å skjule andre problemer. En slik måte å behandler unge mennesker på er etter min mening uanstendig. Som professor og statistiker Jan Ubøe sier; -Det er vanskelig å tro at dette har avgjørende betydning for Norge som nasjon, spesielt siden mange satt sjuke på skolen og kanskje tilbrakte dager på legekontor for å dokumentere gyldig fravær.

Det beundringsverdige er at unge fortsatt velvillig stiller opp på skolen, uavhengig av kvaliteten på undervisningen til lærerne. De gjør sitt aller beste for å oppfylle voksenverdenens forventninger. Til en høy pris.

Vi vet at det i hovedsak var de lærerne som ønsket å blande sammen disiplin og karaktergiving som støttet innføring av fraværsgrensa. Fylkesmennene, bla Fylkesmannen i Vestfold, frarådde det, på faglig trygt grunnlag. Utdanningsdirektoratet var heller ikke glad for ordningen, fordi den går helt på tvers av tankegangen bak vurdering for læring.

Tidligere var det et kvalitetstegn ved norsk skole at man holdt disse to sidene ved skole, disiplinering og karaktersetting, fra hverandre. Som mangeårig rektor og skoleleder, og som tilsynsfører for fylkesmannen, vet jeg så altfor godt om hvordan usikre og gjerne hevngjerrige lærere, som i mangel av evne til relasjonsbygging og til å behandle elever som medmennesker, stadig faller for fristelsen til å bruke karaktersetting som disiplinerende pressmiddel. Nå har kadaverdisiplin ikke bare blitt legitimt, men det fremste kjennetegnet ved skolepolitikk for de fleste partier. Hva slags konsekvenser får det for skolen? Og for den oppvoksende slekt?

Overgrep i skolen gjennom disiplin og straff har en lang og mørk historie. Det er grunn til å minne om at riset bak speilet som tvang og skremselstiltak i skolen ble satt bort tidlig i forrige århundre. Det hadde gode grunner.

Som så mange andre forsøk på tvang, treffer også fraværsgrensa grupper som den ikke var ment for. Svært pliktoppfyllende elever har nå skrudd til pliktskruen enda et par hakk, mens andre enda mer nådeløst blir pushet ut. De som virkelig har spesielle behov, trenger åpenbart en helt annen type dialog og hjelp enn å piskes inn i et klasserom der tilværelsen fortsatt fortoner seg ganske meningsløs. Bak politikernes ovasjoner lytter vi forgjeves etter oppmerksomhet rundt svikt og svik overfor disse ungdommene.

Statsminister Erna Solberg skriver i Dagens Næringsliv 2. juni 2017 at fraværsgrensa er det største som har hendt på skolefronten siden Penicillinet. Det minner til forveksling om småbrukeren fra hjembygda mi som på 1980-tallet tok seg råd til å dra til USA på gruppereise med Motorførerens Avholdsforbund. I Amerika fikk han kjøpt Penicillin på flaske og kom gledesstrålende hjem med to liter antibiotika. Når smågrisene viste tegn til å bli syke, slo han en skvett Penicillin ned i trauet og håpet på det beste.

I helsesektoren har man, klok av skade, et mål om å redusere bruken av antibiotika drastisk. Skolepolitikere som vil gjøre en innsats til beste for norsk ungdom, må foreta en tilsvarende omdreining. Slutt med trakassering og overfladiske grep i offentlig regi. Som valgflesk er fraværsgrensa harsk og uspiselig.

Det er helt andre svakheter i skolesystemet som bør ettergås. Det vet kunnskapsministeren og kadaverdisiplene om. Men det vil de ikke snakke om, fordi de ikke vil gjøre de nødvendige endringene. Det er mye vekt på grunnleggende ferdigheter i skolen. Politisk anstendighet bør bli til en slik ferdighet. Først da kan vi ha håp om å gjøre skolens innhold og metoder til et viktig tema i høstens stortingsvalg.