Barn og Unge
Våre små søsken
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Barn og Unge
- Publisert fredag 02. mars 2018 04:13
Byråd Inga Marte sier så ofte at hjelpeapparatet skal møte våre innbyggere med spørsmålet «hva er viktigst for deg.» Ja, sånn bør det være, men vi har mye igjen til det blir sånn.
Jeg får veldig mange henvendelser fra foreldre til multifunksjonshemmede eller syke barn. Foreldre som har en særs krevende hverdag, og hvor stort sett hele døgnet går med. De utfører en omsorgsrolle ingen offentlig ansatt kan erstatte. De gjør det med glede. Men de trenger støtte fra fellesskapet. Avlastning, tekniske hjelpemidler, transport, bostøtte og sånt.
Men mange av dem sier de ikke møter en kommune som framstår som medspiller. De må ofte sloss for hver minste ting. Mange opplever at man skal være ressurssterk hvis man trenger bistand fra kommunen. Ha overskudd og kompetanse til å sette seg inn i lover. Være tøff nok til å stå imot urimelige avslag.
Mange må engasjere Ombudet, klage til fylkesmannen eller engasjere advokat. De fleste får medhold, om de har ork til å stå på. Men hvorfor skal vi påføre dem en slik tilleggsbelastning? De har da sannelig mer enn nok å streve med.
Vi har en jobb å gjøre!
Bystyret behandlet i går "handlingsplan for mennesker med funksjonsnedsettelser 2017 - 2020". Under "les mer" ligger hva jeg da sa.
Oslo bystyre 28. februar 2018
Ivar Johansen, SV
Handlingsplan for mennesker med funksjonsnedsettelser 2017 - 2020
Ordfører,
Jeg skal holde meg til et eneste tema: De aller mest sårbare; multifunksjonshemmede eller syke barn.
Byråd Inga Marte sier så ofte at hjelpeapparatet skal møte våre innbyggere med spørsmålet «hva er viktigst for deg.» Ja, sånn bør det være, men vi har mye igjen til det blir sånn.
Jeg får veldig mange henvendelser fra foreldre til multifunksjonshemmede eller syke barn. Foreldre som har en særs krevende hverdag, og hvor stort sett hele døgnet går med. De utfører en omsorgsrolle ingen offentlig ansatt kan erstatte. De gjør det med glede. Men de trenger støtte fra fellesskapet. Avlastning, tekniske hjelpemidler, transport, bostøtte og sånt.
Men mange av dem sier de ikke møter en kommune som framstår som medspiller. De må ofte sloss for hver minste ting. Mange opplever at man skal være ressurssterk hvis man trenger bistand fra kommunen. Ha overskudd og kompetanse til å sette seg inn i lover, forskrifter og rundskriv. Være tøff nok til å stå imot urimelige avslag.
Mange må engasjere Ombudet, klage til fylkesmannen eller engasjere advokat. De fleste får medhold, om de har ork til å stå på. Men hvorfor skal vi påføre dem en slik tilleggsbelastning? De har da sannelig mer enn nok å streve med.
Som en av disse skrev til meg forleden:
«Jeg er sliten langt inn i margen av denne omsorgsrollen som aldri tar slutt. Det er jo det verste, at jeg ikke kan bli gammel og dø. Hvem skal passe på min sønn når jeg ikke orker/klarer mer? Dette blir arven lillebroren får, og det gjør meg full av fortvilelse og sorg. Systemet vårt fungerer ikke på langt nær godt nok, dessverre.»
Vi kan ikke ha det sånn.
Inger Hagerup har sagt det så vakkert i sitt dikt «Våre små søsken.»
Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.
De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.
Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.
Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.
Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.
Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.
Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.
Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.
Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.
Vi har en jobb å gjøre! Og mye av svaret er tillitsrefornm, avbyråkratisering og samarbeid med innbyggerne. Bort med siloer og mistenksomhet.
Kommentarer
Jeg er utdannet sosionom med nær 20 års erfaring. Jeg har også jobbet som sosionom på habiliteringstj enesten og vet mye om lovverk og rettigheter. Allikevel så har det vært en kamp, noen ganger gjennom år med klagesaker etc.
Jeg synes det har vært tøft!!!!
Hva da med mange som starter denne livsveien uten noe forkunnskap. Det burde virkelig gjøres noe med tilgang, informasjon og ikke minst relasjonskompet anse og merforståelse sett i lys av både etikk og verdier.
At virkeligheten faktisk fungerer slik den gjør nå, fører til at mange barn og familier er svært langt unna å få den hjelpen og de tjenestene de trenger.
Det burde ikke vært slik i 2018. Verden med alle de flotte ordene burde ha kommet lenger.
Takk til deg Ivar Johansen som bidrar til å sette fokus på dette. Det trengs virkelig.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.