Barn og Unge

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Barn og Unge

Publisert fredag 02. mars 2018 04:13

Byråd Inga Marte sier så ofte at hjelpeapparatet skal møte våre innbyggere med spørsmålet «hva er viktigst for deg.» Ja, sånn bør det være, men vi har mye igjen til det blir sånn.

Jeg får veldig mange henvendelser fra foreldre til multifunksjonshemmede eller syke barn. Foreldre som har en særs krevende hverdag, og hvor stort sett hele døgnet går med. De utfører en omsorgsrolle ingen offentlig ansatt kan erstatte. De gjør det med glede. Men de trenger støtte fra fellesskapet. Avlastning, tekniske hjelpemidler, transport, bostøtte og sånt.

Men mange av dem sier de ikke møter en kommune som framstår som medspiller. De må ofte sloss for hver minste ting. Mange opplever at man skal være ressurssterk hvis man trenger bistand fra kommunen. Ha overskudd og kompetanse til å sette seg inn i lover. Være tøff nok til å stå imot urimelige avslag.

Mange må engasjere Ombudet, klage til fylkesmannen eller engasjere advokat. De fleste får medhold, om de har ork til å stå på. Men hvorfor skal vi påføre dem en slik tilleggsbelastning? De har da sannelig mer enn nok å streve med.

Vi har en jobb å gjøre!

Bystyret behandlet i går "handlingsplan for mennesker med funksjonsnedsettelser 2017 - 2020". Under "les mer" ligger hva jeg da sa.

Oslo bystyre 28. februar 2018

Ivar Johansen, SV

Handlingsplan for mennesker med funksjonsnedsettelser 2017 - 2020

Ordfører,

Jeg skal holde meg til et eneste tema: De aller mest sårbare; multifunksjonshemmede eller syke barn.

Byråd Inga Marte sier så ofte at hjelpeapparatet skal møte våre innbyggere med spørsmålet «hva er viktigst for deg.» Ja, sånn bør det være, men vi har mye igjen til det blir sånn.

Jeg får veldig mange henvendelser fra foreldre til multifunksjonshemmede eller syke barn. Foreldre som har en særs krevende hverdag, og hvor stort sett hele døgnet går med. De utfører en omsorgsrolle ingen offentlig ansatt kan erstatte. De gjør det med glede. Men de trenger støtte fra fellesskapet. Avlastning, tekniske hjelpemidler, transport, bostøtte og sånt.

Men mange av dem sier de ikke møter en kommune som framstår som medspiller. De må ofte sloss for hver minste ting. Mange opplever at man skal være ressurssterk hvis man trenger bistand fra kommunen. Ha overskudd og kompetanse til å sette seg inn i lover, forskrifter og rundskriv. Være tøff nok til å stå imot urimelige avslag.

Mange må engasjere Ombudet, klage til fylkesmannen eller engasjere advokat. De fleste får medhold, om de har ork til å stå på. Men hvorfor skal vi påføre dem en slik tilleggsbelastning? De har da sannelig mer enn nok å streve med.

Som en av disse skrev til meg forleden:

«Jeg er sliten langt inn i margen av denne omsorgsrollen som aldri tar slutt. Det er jo det verste, at jeg ikke kan bli gammel og dø. Hvem skal passe på min sønn når jeg ikke orker/klarer mer? Dette blir arven lillebroren får, og det gjør meg full av fortvilelse og sorg. Systemet vårt fungerer ikke på langt nær godt nok, dessverre.»

Vi kan ikke ha det sånn.

Inger Hagerup har sagt det så vakkert i sitt dikt «Våre små søsken.»

Vi har en liten søster

vi har en liten bror

som er litt annerledes

enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,

det vanskelige sted,

med mindre håndbagasje

enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store

i gjerning og i ord.

Vår lille bror og søster

blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.

Vi har vårt kjøpmannskap.

Og vi beregner livet

i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe

de små og svake vekk

og la dem stå tilbake

med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:

Når siste båt skal gå

må alle passasjerer

la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest

for disse små, fordi

de bare har et hjerte

med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig

Men sorgen er så trist.

Det har vår lille søster

og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden

til de skal gå ombord

med sine barnehjerter,

vår søster og vår bror.

Vi har en jobb å gjøre! Og mye av svaret er tillitsrefornm, avbyråkratisering og samarbeid med innbyggerne. Bort med siloer og mistenksomhet.