Barn og Unge

Hva skal til for å hjelpe et sint barn?

June Aikio Grimestad

"Jeg undres over vårt språk i forhold til sinte barn - som oftest er gutter. Hvordan omtaler vi en sint gutt i 8års alder? Hvilke ord bruker vi om et barn på 11 år som bruker en gaffel for å true seg ut av en situasjon? Ser vi et potensielt gjengmedlem, eller ser vi et barn som er redd og bunnløst fortvilet?  Reflekter med deg selv! Hva er ditt forhold til en sint 10-åring, til forskjell fra et barn som er suicidal eller nekter å spise? 

Jeg utfordrer tankegodset som gjør at vi tidlig innprenter barn med skam og kraftige merkelapper i forhold til ulike utslag av sinne. Hvordan møte dem? Selger vi håp eller ber vi dem om å skjerpe seg? Min erfaring tilsier at disse sinte og urolige barna for det meste blir møtt med trusler, konsekvensutredninger og skam mot det sinne de har.

Barn som blir møtt med skam og trusler i forhold til egen atferd mister håp og troen på seg selv. De er møre og klare for å bli tatt imot av noen som trenger dem akkurat slik de er! Min påstand er at de er klargjort for rekruttering lenge før gjengledere ser dem som potensielle løpegutter. De er gjort møre for rekruttering pga måten de har blitt møtt på, fra foreldre, lærere og fritidssektor. Dersom vi skal lykkes må hjelpe- og støtteapparatet møte dem med håp for seg selv. Vi må hjelpe dem til å forstå sin egen rastløshet, korte lunte, urolighet og sinne. Hvert barn - sin historie …  nettopp slik som barn som slutter å spise eller får angstanfall," skriver June Aikio Grimestad ved Nic Waals Institutt blant annet.

Les hennes tekst nedenfor. 

 

Hva skal til for å hjelpe et sint barn?

Av June Aikio Grimestad, familieterapeut og sosionom

I april inviterer Groruddalstinget ulike aktører til å dele sine tanker og erfaringer rundt Groruddalens store utfordring: Rekruttering av barn og unge til rus og kriminelle miljøer. Barn ned i 12-13 års alderen forsøkes rekruttert og mange familier ødelegges av denne problematikken. Groruddalsstinget ønsket debatt rundt:

Hvorfor ender noen barn og unge i rus og kriminelle miljøer? Hvordan skjer rekrutteringen til slike miljøer? Hvilke tiltak finnes nå for å unngå at flere blir rammet, og hvilke tiltak trenger vi?

Ulike aktører kom med inspirerende og utfordrende innspill. En ting er sikkert. Den jobben kan ikke politi og barnevern gjøre aleine. Det er bare å brette opp armene.

Også jeg ble utfordret til å mene noe, etter 23 år i Oslo hvor jeg har jobbet med rus -og kriminalitetsproblemer hos unge i kommune, statlige og frivillig sektor, både ved straffesakstilnærming, likemannsarbeid og behandling.  Jeg valgte ut to tema, og med det risikerte å få kveldens Svada- pris.

HÅP og SKAM

Håp var det flere som var innom. Unge trenger håp og drømme for seg selv og fremtiden til området de bor i. Hva gjør det offentlige ordskifte om Groruddalen med unges drømmer om en fremtid?

Jeg undres over vårt språk ift. sinte barn-som oftest er gutter. Hvordan omtaler vi en sint gutt i 8års alder? Hvilke ord bruker vi om et barn på 11 år som bruker en gaffel for å true seg ut av en situasjon? Ser vi et potensielt gjengmedlem, eller ser vi et barn som er redd og bunnløst fortvilet?  Reflekter med deg selv! Hva er ditt forhold til en sint 10 åring, til forskjell fra et barn som er suicidal eller nekter å spise? 

Jeg utfordrer tankegodset som gjør at vi tidlig innprenter barn med skam og kraftige merkelapper ift. ulike utslag av sinne. Hvordan møte dem? Selger vi HÅP eller ber vi dem om å skjerpe seg?  Min erfaring tilsier at disse sinte og urolige barna for det meste blir møtt med trusler, konsekvensutredninger og skam mot det sinne de har. Barn som blir møtt med skam og trusler ift. til egen atferd mister håp og troen på seg selv. De er møre og klare for å bli tatt imot av noen som trenger dem AKKURAT slik de er! Min påstand er at de er klargjort for rekruttering lenge før gjengledere ser dem som potensielle løpegutter. De er gjort møre for rekruttering PGA av måten de har blitt møtt på, fra foreldre, lærere og fritidssektor. Dersom vi skal lykkes må hjelpe- og støtteapparatet møte dem med håp for seg selv. Vi må hjelpe dem til å forstå sin egen rastløshet, korte lunte, urolighet og sinne. Hvert barn -sin historie …  nettopp slik som barn som slutter å spise eller får angstanfall.   

Jeg stiller meg også spørrende til hvordan det ropes til foreldrene til disse sinte barna «nå må dere ta ansvar …» Ja, selvfølgelige trengs foreldrene! Men roper man likedan til foreldre som har annen problematikk?  Ligger det også her en hensikt i å påføre foreldre skam? Denne skammen gjør dem handlingslammet og deres helse blir dårlig, som deretter gir familiene ytterligere belastninger.

Barn og deres foresatte som er sinte påføres selvhat og skam… SINNE er den verste følelsen du kan ha for mye av, den er på bunnen av rangstigen av de personlige utfordringer man kan ha.   Den følelsen blir møtt med «skjerp deg» - fremfor empati og et ønske om å forstå hva som ligger bak.  I barnevernet og i barne- og ungdomspsykiatri er denne kunnskapen på full fart inn. Reguleringsstøtte, barnehjernevernet, emosjonsregulering m.m. er nå faglige grunnpilarer.  Denne kunnskapen må også  inn i fritidssektor og skole fordi det er her barn oppholder seg mest. Barn og unge har begrenset verdi av å få individuell terapi.  Voksenverden og barns støttespillere må bevisstgjøre seg eget språk, og gi dem utviklingsstøtte fremfor trusler og oppramsing av konsekvenser av atferd.  Barn og unge vet konsekvenser, men de vet ikke veien ut av følelser som svømmer over, det være seg redsel, ensomhet, depresjon, og ei heller sinne.

Selv driver jeg med foreldre og lærerveiledning utfra programmet «Tuning-in- to kids». Dette er en tilnærming som kan gi barn og unge kompetanse på å forstå og regulere egne følelser. Men mest av alt trenger en emosjonell revolusjon på alle nivå for å bli et bærekraftig og sundt samfunn som kan romme hele mennesket.

 

 


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode