Barn og Unge

Oslohjelpa: Hjelp når innbyggerne sier de har behov for hjelp

Oslohjelpa: Hjelp når innbyggerne sier de har behov for hjelp

Vi må endre oss fra å tenke «nå har jeg løsninga for deg» til å spørre «hva er viktig for deg?"

Byråd Inga Marte Thorkildsen skriver:

"En pappa fortalte meg om problemene han opplevde med å få hjelp i Oslo - det er vel et par år siden nå. Han var utslitt etter å ha vært alenepappa over tid for to barn, et av dem var veldig aktiv og utfordrende. Barnas mor hadde store problemer og bodde ikke sammen med dem. Pappaen ble etter hvert redd for konfliktnivået med den yngste. Han ba om hjelp, ble henvist til BUP, som utreda barnet for ADHD. Da de, etter lange utredninger, kom til at det ikke var ADHD - eller noe annet de kunne sette en diagnose på - ble saken avslutta. Men pappaen hadde fortsatt ikke fått hjelp. Han henvendte seg da til barnevernet og ba om hjelp der, men opplevde at de så på ham med mistenksomhet. Var han egentlig en god nok far? (Her skal det sies at det ikke er sikkert at det var ment sånn - men slik kjentes det, sett fra ham). Da de, etter en stund, kom til at han var god nok, ble han sendt videre. Pappaen og barna hans hadde dermed fortsatt ikke fått hjelp, men de hadde fylt ut mange skjemaer. Og tida gikk, mens problemene bare ble større.

Dette er en av mange viktige grunner til at vi setter i gang med det vi kaller Oslohjelpa, etter modell fra Stangehjelpa. Innbyggerne våre fortjener å få hjelp når de sier at de trenger det! Og våre dyktige fagfolk fortjener å få gi dem den hjelpa, uten masse forbehold og utredninger som hindrer dem i å bruke ressursene på det som er viktig for folk," skriver byråd Inga Marte Thorkildsen blant annet.

Les mer under "les mer" nedenfor.

 

"I går møttes vi til samling, på tvers av bydeler, og det var noe av det mest inspirerende jeg har opplevd på lenge. En sa: Vi må endre oss fra å tenke «nå har jeg løsninga for deg» til å spørre «hva er viktig for deg?» Vi må lene oss litt tilbake og rett og slett bli gode lyttere.

I løpet av året kommer Oslohjelpa til alle bydeler, i første omgang retta inn mot skoler og barnehager. Barna skal få hjelp der de er. Voksne skal få hjelp der de er. De skal slippe papirmøller og lange ventetider, som bare fører til at problemene blir større i takt med ressursbruken. Barnehagene og skolene skal få hjelp til å håndtere vanskelige problemstillinger raskt. Foreldre skal få hjelp til å finne ut av ting de strever med, og det skal skje raskt. På Stange erfarte de at denne måten å jobbe på har frigjort masse ressurser, stikk i strid med hva mange hadde trodd. Ville det ikke bli køer? Ville det ikke bli overforbruk av offentlige ressurser? Nei. Folk vil jo ikke leve sine liv i tett symbiose med kommunen. De vil klare seg sjøl. I dag hjelper de 80 prosent flere for noen og tjue prosent mer ressurser i Stangehjelpa. Og folk sendes ikke lenger rundt i systemene som pakkepost.

En barnehagepedagog sa til meg at hun hadde jobba i 15 år og sett mange rapporter som lovte at ting skulle bli bedre. Men lite hadde skjedd, sa hun. Ikke før nå - med Oslohjelpa på plass i bydelen. Jeg tror rett og slett at vi er på sporet av noe som kan bety en stor endring i folks liv. Noe som tar utgangspunkt i folks BEHOV for hjelp, og som ikke krever en masse utredninger, skjemaer, vedtak og diagnoser for å få den.

Så hurra, sier jeg. Hipp hipp hurra! Takk, dere flotte fagfolk som gjør dette virkelig det ute i bydelene. Jeg er skikkelig stolt av dere," skriver byråd Inga Marte Thorkildsen.


Kommentarer   

0 #1 Inger Johanne Storlien 06-06-2019 11:13
Å stille spørsmålet må bare ikke bli en sovepute i seg selv. Helsetjenesten har brukt dette en stund. Som pårørende ( og sykepleier) opplevde jeg flere ganger at når den som mottok tjenester- ofte brått og uventet- ble spurt om dette, kom hen ikke alltid på hva hen skulle svare, men fant til slutt ut (på?) noe som kanskje ikke var det viktigste. Så virket det på meg som hjelperne opplevde at de hadde funnet svar på spørsmålet.
Å finne ut hva som er viktig for personen er veldig bra. Å stille spørsmålet og kanskje føre det inn i en journal er ikke mer enn en god begynnelse, og ikke en oppgave som kan "krysses av på lista".

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode