Barn og Unge

Inga Marte Thorkildsen: Tid for tillitsreform

Inga Marte Thorkildsen: Tid for tillitsreform

"Jeg drømmer om et hjelpesystem der folk ikke sendes fra sted til sted avhengig av problemene de har. Vi kunne jo begynt med barna og familiene deres - søkt om å få gjøre et ordentlig forsøk?"

Byråd Inga Marte Thorkildsen utdyper sitt sin innlegg fra i går.  

Hvis vi vil og våger, kan vi lage hjelp som er mer på innbyggernes premisser, og som også gir fagfolk mer frihet og tilfredshet i jobben.

En tillitsreform må ta utgangspunkt i innbyggernes behov. Vi blir nemlig ikke bedre enn vår evne til å lytte til innbyggerne våre, og spesielt de som har det dårligst, de som er mest avhengige av at systemene fungerer - de som ikke har makt i egne liv - som barn og unge. Vi blir best når vi tenker på dem, ikke som kunder eller bestillere, men som de viktigste samarbeidspartnerne til hjelpere som ønsker å gjøre sitt beste. Vi må gi ansatte tid til å bli kjent med familiene, med barna og ungdommene, så de oppnår den tilliten som er nøkkelen til god hjelp. Dernest må vi gi dem handlingsrom til å gjøre det rette.  

Jeg brenner for at dyktige fagfolk skal slippe å bruke tida si på å finne fram i kompliserte systemer, stå i eviglange telefonkøer, søke om hjelp som tar så lang tid at problemene bare blir verre. Jeg brenner for at fagfolk skal slippe å slite seg ut. For jeg har sett så mange dedikerte fagfolk bli utbrente fordi systemene som skulle hjelpe bare ikke hjelper. Det blir for liten tid, for mange kokker, altfor mye søl. Vi må ta bedre vare på fagfolka, sånn at de orker å ta vare på oss! Da må systemene bli enklere, ressursene bli tilstrekkelig, byråkratiet bli mindre omfattende."  

Les hele hennes utdypning nedenfor.

Tid for tillitsreform  

Jeg drømmer om et hjelpesystem der folk ikke sendes fra sted til sted avhengig av problemene de har. Vi kunne jo begynt med barna og familiene deres - søkt om å få gjøre et ordentlig forsøk?  

Takk for alle bidrag til debatten så langt. Jeg vil gjerne utdype litt mer hvor jeg står:  

La oss være enige om at noen ting må være på plass for at en familie skal fungere: trygg økonomi, for eksempel. Trygg bolig. En skole og barnehage som funker, hvor barna har det bra. God nok omsorg. Og helst en fritidsaktivitet, det har alle barn rett til. Og når foreldre strever med helseproblemer eller med rus eller med ting de ikke har bearbeida tidligere, så må noen våge å snakke med dem om det. Noen må være tilgjengelige når det trengs. Noen som har tid til å bygge trygge relasjoner til dem sånn at de tør å åpne seg. Og ikke minst: noen må bygge trygge relasjoner til barna, så også de våger å fortelle hvordan de egentlig har det og hva som fungerer sett fra dem.  

Er det umulig å få til? Nei. Hvis vi politikere samarbeider og legger prestisje og konkurranse på hylla et lite øyeblikk, og hvis fagfolk som hver for seg strever med å få tida og rammene til å strekke til går sammen, så kan det gå. Da kan vi få det til. Og særlig hvis vi spør innbyggerne våre hva de aller helst vil ha, og faktisk gjør det sånn.  

Denne uka kom det en rapport fra Barneombudet og en fra Kunnskapssenteret Forandringsfabrikken. Begge viser at hjelpa ikke fungerer som den skal. Det var ikke helt overraskende for dem som kjenner systemene fra innsida. Fra før av er vi godt kjent med problemer i nav og at barnevernet sliter med å bygge tillit og komme inn tidlig nok. Det samme gjelder mange andre hjelpesystemer.  

Vi vet det jo: Folk henvises rundt i vårt velferdsapparat. Jo dårligere folk har det, jo dårligere fungerer hjelpa, dette er godt dokumentert. Folk må vente. De blir verre. Mange forteller om opplevelser av å bli behandla mer som en sak enn som et menneske, en familie. Dette er ikke enestående for Norge, denne utviklinga skjer i land etter land. Den er politisk bestemt, og intensjonene er på mange måter gode. Men det fungerer ikke etter hensikten.  

Må det fortsette sånn? Nei. Hvis vi vil og våger, kan vi lage hjelp som er mer på innbyggernes premisser, og som også gir fagfolk mer frihet og tilfredshet i jobben. En tillitsreform.  

En tillitsreform må ta utgangspunkt i innbyggernes behov. Vi blir nemlig ikke bedre enn vår evne til å lytte til innbyggerne våre, og spesielt de som har det dårligst, de som er mest avhengige av at systemene fungerer - de som ikke har makt i egne liv - som barn og unge. Vi blir best når vi tenker på dem, ikke som kunder eller bestillere, men som de viktigste samarbeidspartnerne til hjelpere som ønsker å gjøre sitt beste. Vi må gi ansatte tid til å bli kjent med familiene, med barna og ungdommene, så de oppnår den tilliten som er nøkkelen til god hjelp. Dernest må vi gi dem handlingsrom til å gjøre det rette.  

Jeg brenner for at dyktige fagfolk skal slippe å bruke tida si på å finne fram i kompliserte systemer, stå i eviglange telefonkøer, søke om hjelp som tar så lang tid at problemene bare blir verre. Jeg brenner for at fagfolk skal slippe å slite seg ut. For jeg har sett så mange dedikerte fagfolk bli utbrente fordi systemene som skulle hjelpe bare ikke hjelper. Det blir for liten tid, for mange kokker, altfor mye søl. Vi må ta bedre vare på fagfolka, sånn at de orker å ta vare på oss! Da må systemene bli enklere, ressursene bli tilstrekkelig, byråkratiet bli mindre omfattende.  

gjør det, da! sier du kanskje. Og ja, vi er i gang. Vi prøver ut litt i Oslo kommune, i hjemmetjenesten, på helsestasjonene og i barnevernet. Vi har starta hjemmebesøksprogrammer hvor 35 nye, dedikerte og faste helsesykepleiere kommer hjem til ny familier fra svangerskapet av og inntil barna er to år, så mange ganger de vil. For å bygge tillitsfulle relasjoner og hjelpe med det som trengs, før det utvikler seg til problemer. Vi har starta Oslohjelpa, lavterskel og fleksibelt, med hjelp uavhengig av vedtak og diagnoser og en hel masse skjemaer. Og vi prøver ut andre og tverrfaglige arbeidsmåter i barnevernet. I samarbeid med barn og familier.  

Men vi må ta steget fullt ut. Vi må se på alle ressursene vi har og hvordan de kan brukes annerledes, i samarbeid med tillitsvalgte. Dessuten: Oslo burde få BUP og familievernet fra staten, og kunne se hele hjelpeapparatet under ett. Barn og familier ønsker ikke å ha kontakt med mange systemer på en gang. Mange sliter seg helt ut når de må løpe rundt fra møte til møte, med stadig nye fagfolk som skal bli kjent med dem. Hvis vi vil lage det offentlige slik innbyggerne - vi - ønsker å møte det, må vi faktisk tenke helt nytt og annerledes. Jeg tror det går an. Og jeg vil jobbe hardt for å få det til.


Kommentarer   

+1 #1 Sidsel Jordheim 15-10-2020 13:20
Du behøver ikke drømme! Du sitter med makt og myndighet til å HANDLE! Dette er et område som har vært forsømt i generasjoner, men det mangler ikke reformer eller tillit. Det mangler VILJE! Ta barnevernsbarn, som jeg kjenner fra 40 år i faget. Sjelden fikk de tilgang på psykisk helsehjelp. Bup har aldri prioritert dem, og måten Bup er organisert på ( time, møter ikke opp, ingenting skjer) gjør at de blir " borte". Hvor er relasjonsbyggin g, oppsøkende team, skolehelseteam og TID til den enkelte barn/ unge? Så trist å se samme debatt og problemstilling år etter år! Lykke til!
0 #2 Einar Egenæs 15-10-2020 16:48
Dette skrev jeg for 10 år siden, og ble invitert til Riksrevisjonen for å drøfte situasjonen, men det er bare blitt verre... i helsevesenet har biomedisinsk reduksjonisme bukta og begge endene....

«Hvorfor strupe BUP ?

Kutt i satsing på barn og unge kan føre til mye lidelse og store tap for samfunnet når de blir voksne. Jeg synes jeg har en svært spennende jobb, og er glad i den; Siden 1998 har jeg arbeidet ved tre ulike BUP – poliklinikker innen den psykiske helsetjenesten for barn, ungdom og deres familier.(Hamar til 2008, Tøyen 2008-2010, BUP Oslo syd; Østensjø, Nordstrand og Søndre Norstrand 2010-2013)

Vi er tverrfaglige team i sykehusene som består av psykologer, pedagoger, leger, barnevernspedag oger og sosionomer. Det er oss som skal hjelpe til med å finne vei i strevet med psykiske lidelser i barndom og ungdomstid. Selv er jeg familieterapeut og sosionom, og ofte kontaktperson for foreldre.

BUP er en stolt tradisjon; Familiearbeidet stod sentralt og det ble tatt ugangspunkt i en kontekstuell og tverrfaglig modell der Skolen, lokalsamfunnet og hele det sosiale nettverket ble forsøkt sett og analysert både med hensyn til problem og løsning. Samtidig skulle en i samarbeid på en skikkelig måte utrede, forebygge og behandle barn og unges
individuelle Læringsprobleme r og Helseproblemer.

Ja, i offentlig planverk og politiske utredninger kan det virke som modellene fra BUPs tidligere historie er tatt inn som læreeksempler på hvordan en åpen og helhetlig tjeneste skal bli organisert i framtiden.

Men nå strupes vi;

For det første skjæres det i helsebudsjetten e, og det virker som om psykiatri som alltid tidligere kommer dårlig ut i konkurranse med somatiske spesialiteter. Ved organiseringen i helseforetak har politikerne gitt fra seg makten til å prioritere ressurser i helsesektoren, det er visst overlatt til styrer og administrasjone r i HelseForetakene og RegionalHelseFo retakene. Den kampen som foregår i de korridorene er ikke slik at mindreårige trekker de lengste strå og kommer ut med ressursene det er behov for. Jeg håper politikerne nå vil gå inn og følge opp valgløftene sine. Det kan bli store og dyre tap om de lar være.

Det andre problemet er den absolutte dominans i sykehusets faglige diskurs som et individorienter t medisinsk perspektiv ser ut til å ha tatt de siste årene, det er visst ikke annet som er gyldig, til og med familiearbeidet skal tilpasses disse modellene.

I det psykiske helsevern for barn og ungdom har vi en lang og god tradisjon med familieterapeut iske arbeidsformer. Familieterapi anbefales med utgangspunkt i behandlingsfors kningen som en effektiv tilnærming i BUP. Det er en god utvikling i gang i primærhelsetjen estene; I dag brukes slike arbeidsmåter og nettverksorient erte metoder stadig oftere ute i kommuner og bydeler. Men dette er et argument for, og ikke imot at BUP- miljøene også skal ha sterke tverrfaglige team med høy kompetanse innen ledelse av nettverksmøter, systemisk tenkning og familieterapeut isk praksis. Det er oppgaver nok til alle. Vi trenger et mer robust og mangfoldig faglig miljø for å møte utfordringene framover. Vi trenger en samarbeidsmodel l i forhold til familier og sosiale nettverk, ikke nedskjæring rett etter opptrappingspla nens fullføring, slik det nå er blitt. Forebygging er intensjon og mantra når det snakkes om samhandlingsref ormen; folk skal hjelpes før de blir syke. I et slikt perspektiv vil satsing på barn og unge ha svært positive konsekvenser både for familier, enkeltmennesker og for samfunnet. Tross dette får sykehusene lov til å skjære ned i BUP.


Til politikerne spør jeg; Vet dere om dette ? Skal BUP fortsatt strupes ?

- er dét god forebygging ?

Einar Egenæs
sosionom
i BUP i Oslo.»
0 #3 Siv Kristin Larsen 15-10-2020 18:34
Dette er musikk i mine ører! Etter flere år som leder i Oslo for helsestasjon og skolehelsetjene sten, blir det bare mer og mer tydelig at hjelpeapparatet må ut av kontorene sine og være tilgjengelig der barn, unge og deres familier lever sine liv: I bhg., på skolene og i hjemmene. Ja, til tverrfaglige team som kan komme tidlig inn og tilby hjelp og veiledning tett på utfordrende hverdagssituasj oner. Det ville være mye mer effektivt enn at familier som allerede står i spagaten må springe fra kontor til kontor i en allerede krevende hverdag og i et belastet omsorgssystem som ofte står i fare for å kollapse. Det ser vi også i familier som får barna sine utskrevet fra spesialisthelse tjenesten, og plutselig står på bar bakke på hjemmebane.
0 #4 Beate Kvammen 17-10-2020 00:12
Vel.
JEG drømmer om at vi, familier som behøver hjelp, blir lyttet til av fagpersoner. Istedenfor å bli dyttet inn i en mørk eter av det vi opplever som ansvarsfraskriv else og trakasering fra hjelpeapparatet .
Jeg drømmer om en helsetjeneste og spesialisthelse tjeneste som er villig til å spørre hva utfordringene består i, og evner å lytte til tilbakemeldinge r samt igangsette tiltak som er tilpasset hver enkelt families behov. Istedenfor å få på seg et stempel som uverdig og mislykket.
Jeg drømmer om en barnevernstjene ste der man reelt kan henvende seg og forvente den lovpålagte bistand som er nedtegnet. Istedenfor å unngå etaten på grunn av frykt for stigmatisering og undertrykkelse.
Jeg drømmer om å bli tatt på alvor av fagpersoner med masse studiepoeng, men dog lite medmenneskelighet.
Jeg drømmer om å slippe å være redd for hva offentlige ansatte skal finne på å gjøre mot min familie og mine barn. Fordi de kan gjøre nesten hva de vil uten konsekvenser for dem selv.
Jeg lever med drømmen og håper at når jeg en dag våkner, så våkner jeg opp til en bedre verden.

Legg til kommentar