Barn og Unge

Inga Marte Thorkildsen: Tid for tillitsreform

Inga Marte Thorkildsen: Tid for tillitsreform

"Jeg drømmer om et hjelpesystem der folk ikke sendes fra sted til sted avhengig av problemene de har. Vi kunne jo begynt med barna og familiene deres - søkt om å få gjøre et ordentlig forsøk?"

Byråd Inga Marte Thorkildsen utdyper sitt sin innlegg fra i går.  

Hvis vi vil og våger, kan vi lage hjelp som er mer på innbyggernes premisser, og som også gir fagfolk mer frihet og tilfredshet i jobben.

En tillitsreform må ta utgangspunkt i innbyggernes behov. Vi blir nemlig ikke bedre enn vår evne til å lytte til innbyggerne våre, og spesielt de som har det dårligst, de som er mest avhengige av at systemene fungerer - de som ikke har makt i egne liv - som barn og unge. Vi blir best når vi tenker på dem, ikke som kunder eller bestillere, men som de viktigste samarbeidspartnerne til hjelpere som ønsker å gjøre sitt beste. Vi må gi ansatte tid til å bli kjent med familiene, med barna og ungdommene, så de oppnår den tilliten som er nøkkelen til god hjelp. Dernest må vi gi dem handlingsrom til å gjøre det rette.  

Jeg brenner for at dyktige fagfolk skal slippe å bruke tida si på å finne fram i kompliserte systemer, stå i eviglange telefonkøer, søke om hjelp som tar så lang tid at problemene bare blir verre. Jeg brenner for at fagfolk skal slippe å slite seg ut. For jeg har sett så mange dedikerte fagfolk bli utbrente fordi systemene som skulle hjelpe bare ikke hjelper. Det blir for liten tid, for mange kokker, altfor mye søl. Vi må ta bedre vare på fagfolka, sånn at de orker å ta vare på oss! Da må systemene bli enklere, ressursene bli tilstrekkelig, byråkratiet bli mindre omfattende."  

Les hele hennes utdypning nedenfor.

Tid for tillitsreform  

Jeg drømmer om et hjelpesystem der folk ikke sendes fra sted til sted avhengig av problemene de har. Vi kunne jo begynt med barna og familiene deres - søkt om å få gjøre et ordentlig forsøk?  

Takk for alle bidrag til debatten så langt. Jeg vil gjerne utdype litt mer hvor jeg står:  

La oss være enige om at noen ting må være på plass for at en familie skal fungere: trygg økonomi, for eksempel. Trygg bolig. En skole og barnehage som funker, hvor barna har det bra. God nok omsorg. Og helst en fritidsaktivitet, det har alle barn rett til. Og når foreldre strever med helseproblemer eller med rus eller med ting de ikke har bearbeida tidligere, så må noen våge å snakke med dem om det. Noen må være tilgjengelige når det trengs. Noen som har tid til å bygge trygge relasjoner til dem sånn at de tør å åpne seg. Og ikke minst: noen må bygge trygge relasjoner til barna, så også de våger å fortelle hvordan de egentlig har det og hva som fungerer sett fra dem.  

Er det umulig å få til? Nei. Hvis vi politikere samarbeider og legger prestisje og konkurranse på hylla et lite øyeblikk, og hvis fagfolk som hver for seg strever med å få tida og rammene til å strekke til går sammen, så kan det gå. Da kan vi få det til. Og særlig hvis vi spør innbyggerne våre hva de aller helst vil ha, og faktisk gjør det sånn.  

Denne uka kom det en rapport fra Barneombudet og en fra Kunnskapssenteret Forandringsfabrikken. Begge viser at hjelpa ikke fungerer som den skal. Det var ikke helt overraskende for dem som kjenner systemene fra innsida. Fra før av er vi godt kjent med problemer i nav og at barnevernet sliter med å bygge tillit og komme inn tidlig nok. Det samme gjelder mange andre hjelpesystemer.  

Vi vet det jo: Folk henvises rundt i vårt velferdsapparat. Jo dårligere folk har det, jo dårligere fungerer hjelpa, dette er godt dokumentert. Folk må vente. De blir verre. Mange forteller om opplevelser av å bli behandla mer som en sak enn som et menneske, en familie. Dette er ikke enestående for Norge, denne utviklinga skjer i land etter land. Den er politisk bestemt, og intensjonene er på mange måter gode. Men det fungerer ikke etter hensikten.  

Må det fortsette sånn? Nei. Hvis vi vil og våger, kan vi lage hjelp som er mer på innbyggernes premisser, og som også gir fagfolk mer frihet og tilfredshet i jobben. En tillitsreform.  

En tillitsreform må ta utgangspunkt i innbyggernes behov. Vi blir nemlig ikke bedre enn vår evne til å lytte til innbyggerne våre, og spesielt de som har det dårligst, de som er mest avhengige av at systemene fungerer - de som ikke har makt i egne liv - som barn og unge. Vi blir best når vi tenker på dem, ikke som kunder eller bestillere, men som de viktigste samarbeidspartnerne til hjelpere som ønsker å gjøre sitt beste. Vi må gi ansatte tid til å bli kjent med familiene, med barna og ungdommene, så de oppnår den tilliten som er nøkkelen til god hjelp. Dernest må vi gi dem handlingsrom til å gjøre det rette.  

Jeg brenner for at dyktige fagfolk skal slippe å bruke tida si på å finne fram i kompliserte systemer, stå i eviglange telefonkøer, søke om hjelp som tar så lang tid at problemene bare blir verre. Jeg brenner for at fagfolk skal slippe å slite seg ut. For jeg har sett så mange dedikerte fagfolk bli utbrente fordi systemene som skulle hjelpe bare ikke hjelper. Det blir for liten tid, for mange kokker, altfor mye søl. Vi må ta bedre vare på fagfolka, sånn at de orker å ta vare på oss! Da må systemene bli enklere, ressursene bli tilstrekkelig, byråkratiet bli mindre omfattende.  

gjør det, da! sier du kanskje. Og ja, vi er i gang. Vi prøver ut litt i Oslo kommune, i hjemmetjenesten, på helsestasjonene og i barnevernet. Vi har starta hjemmebesøksprogrammer hvor 35 nye, dedikerte og faste helsesykepleiere kommer hjem til ny familier fra svangerskapet av og inntil barna er to år, så mange ganger de vil. For å bygge tillitsfulle relasjoner og hjelpe med det som trengs, før det utvikler seg til problemer. Vi har starta Oslohjelpa, lavterskel og fleksibelt, med hjelp uavhengig av vedtak og diagnoser og en hel masse skjemaer. Og vi prøver ut andre og tverrfaglige arbeidsmåter i barnevernet. I samarbeid med barn og familier.  

Men vi må ta steget fullt ut. Vi må se på alle ressursene vi har og hvordan de kan brukes annerledes, i samarbeid med tillitsvalgte. Dessuten: Oslo burde få BUP og familievernet fra staten, og kunne se hele hjelpeapparatet under ett. Barn og familier ønsker ikke å ha kontakt med mange systemer på en gang. Mange sliter seg helt ut når de må løpe rundt fra møte til møte, med stadig nye fagfolk som skal bli kjent med dem. Hvis vi vil lage det offentlige slik innbyggerne - vi - ønsker å møte det, må vi faktisk tenke helt nytt og annerledes. Jeg tror det går an. Og jeg vil jobbe hardt for å få det til.