Barn og Unge

Målstyring i skolen – få det ut nå

Målstyring i skolen – få det ut nå

Statsviter, skribent og mamma Heidi Vibeke Pedersen:

"Ingen på skolen oppdaget at datteren min var et tegnetalent. Hun ble jo ikke målt på det. Derfor ble det viktig å si «du sliter fortsatt litt i matte», men aldri «du er langt foran i tegning» på foreldresamtalene. Den snevre målstyringa i Osloskolen har hatt, så bare en flik av barna.

Å lære å lese, skrive og regne er superviktig. Det er grunnlag for alt og en naturlig del av den nasjonale læringsplanen. Det jeg kritiserer, og forsøker å vise, er at andre fag har blitt feid under teppet. I stedet for å gjøre det som er best, blir man blir enøyd og gjør feil prioriteringer. Etter år med unger i Osloskolen satt jeg igjen med en følelse av alt annet enn basisfag var tullefag. Jeg mener at metodikken overhodet ikke har vært til det beste, heller ikke for god læring i basisfagene. 

Dette er en klassisk og betydelig risiko ved spisset målstyring og rapportering til helvetes skolegård, og den risikoen har slått til. Jeg er med andre ord helt enig med byråd Inga Marte Thorkildsen når hun sier at Osloskolen ikke skal være begrenset til en snever definisjon av måloppnåelse innenfor noen få fag. Thorkildsen og utdanningsdirektør Marte Gerhardsen bør få rom til faktisk å gjøre den jobben for ungene, i stedet for bare å måtte svare for lønnsutviklingen i toppledergruppen. Det er bra – helt naturlig faktisk – å trekke opp en mindre ledergruppe i stedet for å ha 20 ledere sittende rundt beslutningsbordet på strategisk nivå. 

Jeg er verken mot målstyring eller rapportering. Men å få den ensidige målstyringa ut av skolen er et svært viktig politisk prosjekt. Jeg tror ikke det er så enkelt som å si «tillitsbasert ledelse» og «vi må jobbe på andre måter» og så er problemet løst. Politisk og faglig ledelse må finne en måte å målstyre på, og få rapporter om hvordan ting går, men som ikke legger deler av barnet i skyggen," skriver hun blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

 

Målstyring i skolen – få det ut nå

Av statsviter, skribent og mamma Heidi Vibeke Pedersen

Det var en gang i under det siste året på barneskolen at datteren min hadde skaffet seg en ordentlig skisseblokk. Jeg hadde lagt merke til at hun satt og tegnet en del, og hun ba om å få noen bedre blyanter fordi hun syntes de vanlige var så dårlige. Men det var ikke før jeg så skisseblokka at jeg våknet.

«Kan jeg få se hva du tegner?» spurte jeg. Nei. Det kunne jeg absolutt ikke. Det var ikke noe særlig bra, syntes hun. Spurte igjen flere ganger, men jeg kunne bare glemme det. En skisseblokk ble full, vi kjøpte en ny, fortsatt null innsyn.  

Til slutt klarte jeg ikke lenger. Hun hadde begynt på ungdomsskolen da jeg forsiktig løftet på blokka og kikket. Jeg ble bare stående og stirre. På noen aldeles nydelige tegninger. Blomster, mennesker. Ansikter fulle av menneskelighet og dybde. Hender og fingre i ulike posisjoner og vinkler, tegnet om igjen og om igjen og om igjen. Min 11-årige jente som «slet i matte» og «var litt ukonsentrert» hadde vært sin egen systematiske lærer. Jeg ble rørt – og rasende.

Jeg hadde spurt skolen de siste par årene. Vi hadde snakket mye i mange år om matte og norsk, og vi hadde ført en endeløs rekke av leselogger. Jeg sa at jeg trodde hun var god i kunst og håndverk, at hun åpenbart likte det i alle fall, at det kunne gi selvtillit som hadde overføringsverdi til andre fag hvis hun ble støttet i det, at estetiske fag er viktig og utviklende, men at jeg var usikker på hva som egentlig foregikk i dette og andre fag vi aldri hørte om. «Kan vi neste gang snakke om det?» spurte jeg.

Det kunne vi ikke. Grunnen? Det var politisk bestemt at regning, skriving og lesing skulle være hovedmålene for skolen. Hvordan det gikk ellers kunne derfor ikke være tema, dessverre. Ikke kunst og håndverk, og ikke mat og helse, samfunnsfag, gym eller naturfag – bortsett fra at vi fikk høre om hvordan de brukte naturfag aktivt til å få inn kunnskap – i matte. Den eneste responsen på det jeg forsto ble oppfattet som litt masete fra min side, var en e-post fra læreren i det mystiske kunst- og håndverksfaget. «Hei. Ser dere etterlyste hva innholdet er i kunst og håndverk, jeg følger da årsplanen som jeg legger som vedlegg i mailen». 

Jeg ga opp. Det måtte jeg, for skolen var jo underlagt mål- og resultatstyring for å gi ledelsen bedre kontroll. Helheten i den politiske målstyringa besto selvfølgelig i at den gikk i bro over til ungdomsskolen. Slik gikk tre år til med samme praten om den neste nasjonale prøven, hvordan skolen klarte seg opp mot landsgjennomsnittet og at de hadde et knakende godt ekstratilbud i matte som vi burde slå til på.

Og slik kan det skje at elever som tegner sjeler inn i barneansikter og ender med en god firer i matte, kanskje ikke kommer inn på Kunst, arkitektur og design hvor man hører hjemme, fordi de blir forbigått av noen med en femmer. For ferdighetsprøve er ikke en del av opptaket her, slik det er for studieprogrammet Musikk/ Dans/ Drama.

Osloskolen har mange gode lærere som ser sine elevers potensiale hver eneste dag. Men systemet har etter min mening ikke vært lagt til rette for å kunne gjøre det. Når måloppnåelsen i de såkalte basisfagene til og med er knyttet til lærernes lønnsutvikling, kan det fort gå litt galt. I tillegg var det et knallhardt regime under Astrid Søgnen. Når fryktkultur, konflikt og manglende ytringsrom lå over det hele som et frostet glasurlokk, så kunne det ikke gå bra. 

Nå vil antagelig noen kortslutte dette til at jeg mener at basisfagene ikke er så viktig. Jeg kan godt være overtydelig: Å lære å lese, skrive og regne er superviktig. Det er grunnlag for alt og en naturlig del av den nasjonale læringsplanen. Det jeg kritiserer, og forsøker å vise, er at andre fag har blitt feid under teppet. I stedet for å gjøre det som er best, blir man blir enøyd og gjør feil prioriteringer. Etter år med unger i Osloskolen satt jeg igjen med en følelse av alt annet enn basisfag var tullefag. Jeg mener at metodikken overhodet ikke har vært til det beste, heller ikke for god læring i basisfagene. 

Dette er en klassisk og betydelig risiko ved spisset målstyring og rapportering til helvetes skolegård, og den risikoen har slått til. Jeg er med andre ord helt enig med byråd Inga Marte Thorkildsen når hun sier at Osloskolen ikke skal være begrenset til en snever definisjon av måloppnåelse innenfor noen få fag. Thorkildsen og utdanningsdirektør Marte Gerhardsen bør få rom til faktisk å gjøre den jobben for ungene, i stedet for bare å måtte svare for lønnsutviklingen i toppledergruppen. Det er bra – helt naturlig faktisk – å trekke opp en mindre ledergruppe i stedet for å ha 20 ledere sittende rundt beslutningsbordet på strategisk nivå. 

Jeg er verken mot målstyring eller rapportering. Men å få den ensidige målstyringa ut av skolen er et svært viktig politisk prosjekt. Jeg tror ikke det er så enkelt som å si «tillitsbasert ledelse» og «vi må jobbe på andre måter» og så er problemet løst. Politisk og faglig ledelse må finne en måte å målstyre på, og få rapporter om hvordan ting går, men som ikke legger deler av barnet i skyggen.

(publisert i VG)