Barn og Unge
Den ekskluderende fellesskolen
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Barn og Unge
- Publisert fredag 05. februar 2021 04:57
"Dagens skolepolitikk skaper ikke fellesskap, men utenforskap. Og det er de mest sårbare barna som betaler prisen," skriver Gunhild Nohre-Walldén, lærer ved Mortensrud skole i bydel Søndre Nordstrand.
"Jeg tenker: At dere politikere tør! At dere tør å la fellesskolens viktige inkluderingsprosjekt falle. Er det ikke på tide å ta ansvar? Politikere kan ikke lenger stå på sidelinjen og tillate at segregering og ulikhet vokser seg enda større. Det føres i dag en politikk som strukturelt opprettholder og forsterker sosiale forskjeller, men som samtidig individualiserer ansvaret for å utjevne disse forskjellene til den enkelte skole, rektor og lærer. Men det blir for enkelt å putte barns resultater inn i en utregningsformel og skylde på den enkelte skolen når resultatene uteblir. Skolene greier ikke å kompensere for barns familiebakgrunn og levevilkår alene. Fellesskolen kan aldri skapes på dette grunnlaget.
Utfordringene må løses ved hjelp av en rekke politiske virkemidler: Det må bevilges mer penger til forebyggende tiltak som sikrer at barn og unge ikke faller utenfor skolesystemet eller havner i gjengkriminalitet. Ressursene til barnevernet må økes, og vi må få en bedre skolehelsetjeneste med flere helsesykepleiere. Skolene trenger flere miljøarbeidere og sosiallærere som kan følge opp elevene og familiene som sliter. Skoler i utsatte byområder må få en forsvarlig og forutsigbar økonomi: Finansieringen av fellesskolen må sikre en likeverdig opplæring av alle barn. Og ikke minst trenger vi en bedre og mer sosial boligpolitikk.
Altfor mange barn og unge opplever klasserommet som et sted for nederlag og manglende mestring. Når fellesskolens brede samfunnsmandat vurderes etter elevenes resultater på enkle standardiserte tester, har vi fått et svært snevert syn på både barn og læring. Når vi overlater skolenes økonomi til markedskreftene – og ikke tar hensyn til elevenes reelle behov – skaper vi vinnerskoler og taperskoler. Da har vi ikke lenger en fellesskole. Da har vi en ekskluderende konkurranseskole med trangt «måløye».
Jeg skriver dette i kjærlighet til alle de fantastiske barna og familiene på Mortensrud. De fortjener å bli inkludert i det norske samfunnet. De fortjener å bli en del av fellesskapet. De fortjener likeverd," skriver hun blant annet i Utdanningsnytt.
Les hele artikkelen på linken nedenfor.
Kommentarer
Men kronikken du viser til reiser mange viktige problemstilling er, selv om den også stiller flere gode spørsmål enn den egentlig gir svar. Skal vi kutte ut fritt skolevalg? Det vil antagelig bare favorisere de økonomisk ressurssterke enda mer, for da blir det (enda) mer avgjørende hvilken skolekrets du har råd til å bosette deg i. Kronikken gir også et inntrykk av at pengene fordeles flatt mellom skolene i Oslo i dag. Det er ikke riktig. Det benyttes en rekke sosiale kriterier som gir skoler med større behov mer. Om det er nok? Det kan stilles spørsmål ved. Men da må vi i så fall øke potten, for det går helt klart en grense for hvor lite en skole kan klare seg med også. (Og hvis ikke potten øker og noen skal få mer må nødvendigvis noen få mindre.) Bør vi styrke forebyggende arbeid i lokalmiljøet? Definitivt. Det er noe av det jeg brenner aller mest for.
I fjor skrev 42 ansatte ved Mortensrud skolen et innlegg i Dagsavisen der vi etterlyste tiltak som virker. Vi ba om at midlene til skoler med utsatt elevgrunnlag måtte økes, slik at skolen kan tilpasse språkopplæringe n til elevenes reelle behov og at «tiltak som ikke direkte handler om undervisning, må finansieres gjennom midler fra bydelen, og midlene må være stabile og langsiktige. Vi trenger ikke prosjekter som varer til sommeren eller til neste budsjettår. Vi trenger at nærmiljøet vårt får økonomisk drahjelp». (dagsavisen.no/.../...). Siden den gang har bydelen også blitt hardt rammet av koronakrisen, og behovene er enda større i dag enn for ett år siden.
Et av mine hovedbudskap i artikkelen er at skolene ikke greier å kompensere for barns familiebakgrunn og levevilkår alene. Fellesskolen kan aldri skapes på dette grunnlaget. Som engasjert lærer ønsker jeg å påpeke urettferdighete n i skolesystemet, men jeg sitter ikke på alle svarene om hvordan man kan løse problemene med segregering, barnefattigdom, trangboddhet og utenforskap. Jeg har likevel et håp om at politikere lytter til oss som står i utfordringene hver dag – og at vår stemme blir hørt. Problemene løses ikke ved at politikere peker på hverandre og krangler om hvem som har skylden. Vi trenger ansvarlige politikere som sammen finner langsiktige løsninger på tvers av politisk ståsted. Jeg håper det er mulig, selv om vi går inn i et valgkampår.
Men artikkelforfatt eren, Gunhild Nohre Walldèn, utelater et vesentlig poeng, som dessverre sjelden er framme i den skolepolitiske debatten.
Jeg mener at det er like nødvendig å sette søkelyset på skolens innhold, arbeidsmåter og kunnskapssyn som det er å være oppmerksom på virkningen av finansierings- og styringssytemer.
Skolesystemet har i grunnen til alle tider favorisert elever med bakgrunn i familier med kulturell forankring i akademia - rett og slett fordi praktiske ferdigheter er blitt og blir systematisk underkjent og lite verdsatt, mens det boklige er oppskrytt og ansett som det eneste saliggjørende. De siste tiårs utvikling har forsterket denne uheldige slagsiden. De økonomiske forutsetningene spiller en viktig rolle for utviklingen, men skolekulturen gir i seg selv tydelige sosiale utslag.
Som Walldèn, mener også jeg at det er helt opplagt at konkurranse som styringsprinsip p truer fellesskolen, forsterker sosiale forskjeller og skaper utenforskap. Testregimet er meningsløst, og bygger på et forkvaklet kunnskaps- og læringssyn. Jeg er helt enig i at alt dette bør forkastes og avskaffes snarest mulig, sammen med "fritt" skolevalg og stykkprisfinansiering.
Walldèn peker ganske riktig på at "finansieringen av fellesskolen må sikre en likeverdig opplæring av alle barn." Jeg vil ha en tilføyelse til hennes setning: ....og gi reelle muligheter for at opplæringen kan baseres på praktisk arbeid og aktiviteter.
Av åpenbare økonomiske årsaker har praktisk-esteti ske fag fått stadig trangere kår i dagens skole - ja, de er i ferd med å bli utryddet! Dette er i seg selv et anslag mot fellesskolen - fordi det er et anslag mot selve læringsmiljøet for et stort antall elever.
Tilgangen til teoretisk kunnskap og forståelse åpnes opp for mange flere gjennom praktisk arbeid og aktivitet enn når utgangspunktet for opplæringa er reint teoretisk. Og det viser seg at arbeidslivet etter hvert er blitt sultefora på praktisk kompetanse.
Målet er at skolen sammen med andre sektorer i samfunnet skal kunne medvirke til å styrke fellesskapet på tvers av sosiale og etniske skillelinjer, derfor må innholdet og arbeidsmåtene være basert på praktiske aktiviteter og elevenes faktiske livserfaringer - skolehverdagen må legge til rette for samarbeid og gjensidig respekt på tvers av alle slags sosiale skillelinjer.
Veien å gå er å gi skikkelig rom for praktisk-esteti ske fag og praktisk tilrettelegging av opplæringa i teoretiske fag. Vurderinga av praktiske ferdigheter må oppjusteres og likestilles med teoretiske kunnskaper.
Det fins heldigvis gode eksempler på slik opplæring - men det må utvikles til å bli det overordnete pedagogiske prinsippet. For å bygge opp fellesskolen trenger vi endringer både når det gjelder styring, finansiering og skolens innhold!
- Flere vil kjempe for nærskolens økonomi når de opplever det som *sin* skole, og ikke bare som en av flere valgmuligheter.
- Skolene får stabile elevtall, og det blir enklere å si at skolene skal finansieres ut fra behov.
- Skoler er viktig sentre i nærmiljøene våre, fritt skolevalg bryter ned denne funksjonen. Skolen er der vi går på loppemarked, ungene trener med idrettslaget og vi feirer 17. mai.
Vi trenger ikke fritt skolevalg, vi trenger godt finansierte nærskoler!
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.