Barn og Unge

Skolen som fellesskap

Skolen verken bør eller kan konkurrere med forbrukersamfunnets fascinasjonskultur, men være et alternativ og en motvekt. Skolens feste må være i opplysningssamfunnets ideal om å danne myndige mennesker. Mennesker som er opptatt av noe annet enn å maksimere egen lykke, velge fra øverste hylle eller bygge seg selv som en merkevare. Der markedet lovpriser tilpasningsdyktighet og moralsk mobilitet, bør skolen stå for fasthet, utholdenhet og loyalitet. Der omgivelsene dyrker idealet om å være ”sin egen lykkes smed”, bør skolen oppøve til ”beskjedenhet, samdrektighet og hjelpsomhet”, skriver Inge Eidsvåg i denne artikkelen.

Inge Eidsvåg:

Skolen som fellesskap


Skolen verken bør eller kan konkurrere med forbrukersamfunnets fascinasjonskultur, men være et alternativ og en motvekt. Skolens feste må være i opplysningssamfunnets ideal om å danne myndige mennesker. Der markedet lovpriser tilpasningsdyktighet og moralsk mobilitet, bør skolen stå for fasthet, utholdenhet og loyalitet, skriver Inge Eidsvåg bl.a. i denne artikkelen.


Det snakkes stadig oftere om "den individualiserte skolen". Hvert barn skal ha rett til å få lære på sin egen måte og i eget tempo. Læreplanen understreker at skolen skal ta utgangpunkt i elevenes personlige forutsetninger, sosiale bakgrunn og lokale tilhørighet. "Opplæringen skal tilpasses den enkelte," heter det. I Kvalitetsutvalgets innstilling refereres det igjen og igjen til "den enkelte elev", som skal stimuleres, utfordres, få oppfølging og råd - slik at "hver enkelt får anledning til kompetanseutvikling gjennom en livslang - og livsvid - læringsprosess".

Ved noen skoler har elevene individuelle planer, fleksitid og stadig mer tid til eget arbeid. Hver elev har sin datamaskin, sine skreddersydde program, sitt spesialdesignete opplegg. Læreren blir veileder og "coach". "Ansvar for egen læring" er et slagord som passer som hånd i hanske for dette skolesynet.

Selvfølgelig skal læreren i sin undervisning ta hensyn til elevens forutsetninger og interesser. Gode lærere har alltid gjort det. Det omsorgsfulle blikk og kjærlighet til lærestoffet er de viktigste forutsetningene for all god undervisning. Blir et barn ikke sett av læreren, er sjansen stor for at det heller ikke vil se seg selv som et verdifullt individ i klassen.

Men - hvis det eneste perspektivet er det unike barn med sine medfødte og enestående egenskaper, som skal dyrkes fram av foreldre og lærere, tror jeg vi gjør noe galt. Da mister vi blikket for fellesskapets betydning for dannelsen av mennesker.

Filosofen Helge Salemonsen ved Nansenskolen er i ferd med å sluttføre et stort arbeid om individualismens røtter og framvekst i vår kultur. Der viser han med overbevisende tydelighet at individualismen er en bestemt type selvforståelse, som ikke er tidløs, men moderne. Den har sine røtter i den europeiske tradisjon, men har funnet sin mest konsekvente virkeliggjørelse i USA, der individualismen i dag betraktes som både tidløs og universell. Om dette skrev den amerikanske psykologen Rollo May (1909-94) i boka Myter og identitet:

Amerikanerne klamrer seg til individualismemyten som om den var den eneste normale måten å leve på, uten å være klar over at den var ukjent i middelalderen, med unntak av eneboerne, og ville ha blitt ansett som psykotisk i oldtidens Hellas.

I kulturer i det fjerne østen står kollektivet i dag langt sterkere enn i vesten. Hensynet til familie og slekt gir individet en helt annen plass i fellesskapet enn hos oss. Man finner sin identitet gjennom de relasjoner man inngår i, som far eller sønn, bror eller søster, hustru eller ektemann.

Siden renessansen og fram til i dag har vi i den vestlige verden beveget oss i retning av en stadig sterkere frisetting av individet. "Stadtluft macht frei" sa man en gang da byen tilbød et fristed fra stavnsbånd og livegenskap. Båndene til tradisjonen, religionen, slekta, bygda og språket ble svekket eller revet over.

Vi som i vårt land en gang flyttet fra bygda til byen ønsket arbeid eller utdanning. Men vi var også drevet av drømmen om frihet og selvbestemmelse. Vi ville vekk fra Jantesamfunnet, slippe unna blikket bak gardinen, det at noen alltid brydde seg så altfor mye.

Men - vi mennesker ser ut til å være slik laget at vi trenger å bli sett av noen, trenger mennesker rundt oss som bryr seg. I byen ble blikket bak gardinen og sladderen på Samvirkelaget erstattet av videokameraets aldri hvilende øye og skiltet "Dette området er video-overvåket". Bedrifter, forretninger og privatboliger i de store byene ligner mer og mer forskansete borger, der de ligger i flomlys bak sine elektroniske vollgraver. Overvåking og kontroll har gode tider.


Illusjonen om fullstendig uavhengighet

I dag opplever vi en ekstrem opptatthet av individet og de individuelle valg. "Selbestemmelse" og "selvrealisering" er på alles lepper. Mens reklamen ennå på 1960/70-tallet kunne spille på at vi var en i en stor masse ("9 av 10 filmstjerner bruker Lux." Eller:"Det er 15 millioner Remington-eiere i verden. Følg deres eksempel.") - så er vi i dag på jakt etter det unike produktet som er tilpasset mine behov: "Hvorfor jeg bruker dette bindet? Fordi jeg fortjener det." Eller: "Vær solidarisk med deg selv."

"Tenk på deg selv som en vare som skal selges i et marked," sier Line Lybo Uppard i det nystartede konsulentfirmaet Flying Pigs i Oslo. (Aftenposten, 20.06.03) De kurser folk i å bygge seg selv som en merkevare. Det "handler om å framheve det som er unikt, troverdig og attraktivt ved deg," sier konsulenten. Det kan høres kynisk ut, innrømmer hun, men det er nødvendig for å vinne kampen om oppmerksomhet i et tøft marked.

Jeg vil ikke at elevene i skolen skal lære å tenke på seg selv som en merkevare i et marked. Jeg vil at de skal erfare at vi blir mennesker i et menneskelig fellesskap, slik Jon Amos Comenius skrev om i Den store undervisningslære (1657):

Fordi elevene er født som mennesker, skal de oppdras i fellesskap til alt menneskelig. De må altså føres så langt som mulig sammen med hverandre. For det andre skal alle oppdras til alle dyder, også til beskjedenhet, samdrektighet og hjelpsomhet. Derfor skal man ikke skille elevene for tidlig fra hverandre og gi noen anledning til å anse seg for bedre enn andre og eventuelt se ned på dem.

Forestillingen om det fullstendig uavhengige individ er og blir en illusjon. Hele livet er vi avhengige av andre. De første årene kunne vi ikke leve uten omsorgsfulle voksne, som gir oss mat og klær, beskyttelse og språk, stimulering og oppdragelse.

De siste årene, når sola står lavt og livet selv kaster stadig lengre skygger, trenger de fleste av oss også omsorg: mat og medisiner, myke puter og varme hender.

Og årene mellom, når vi tror oss selvberoende og uavhengige? Da er vi også avhengige - av familien, vennene, naboene, kollegene. Vi er slik laget at vi blir syke av ensomhet og isolasjon. Det fullstendig uavhengige menneske er derfor ikke fritt, men hjelpeløst. Et afrikansk ordtak sier det slik: "Jeg er, fordi vi er - og fordi vi er, er jeg." Og samfunnsforskerne kan fortelle oss at tettheten i den sosiale veven er en av de viktigste forklaringene på kriminalitetsutviklingen i et samfunn.

På samme måte som fellesskapet er forutsetningen for menneskers dannelse og utvikling, slik kan noen fellesskap også forkrøple og ødelegge mennesker. De mest grusomme forbrytelser er blitt begått av hensyn til "det harmoniske fellesskap". Nazistenes "folkefellesskap" og Stalins "fellesskap av bønder og arbeidere" har stått for noen av de verste overgrepene.

Det finnes ingen vei tilbake til en førmoderne og kollektiv bevissthet. Den var naturlig og hensiktsmessig i sin tid, men ville forvandles til dårskap - eller det som verre er - om den ble forsøkt overført til i dag. Som Helge Salemonsen skriver: "Alle forsøk på å oppheve historien ved å mane fram fortiden, tenderer mot å fremkalle barbariet. Nazismen representerer bare ett eksempel på dette." Vår utfordring blir å finne en balanse mellom den selvtilstrekkelige individualismen og det knugende fellesskap.

I et godt skolefellesskap må derfor det enkelte barns individualitet respekteres. Individualitet betyr å være seg bevisst sin særstilling som menneske. At vi er unike, og at vi er utstyrt med "visse uavvendelige rettigheter". At det er nedlagt i oss behov for og evne til ømhet, medfølelse og kjærlighet. At vi ønsker å kjenne oss selv, utfolde våre anlegg, dyrke vennskap og knytte forpliktende bånd. At vi har mot til å stå opp i situasjoner der kollektivet betvinger og ensretter. At vi erkjenner og påtar oss ansvar for andre mennesker og for oppgaver som ikke umiddelbart tjener oss selv.


Skolens moral-dannende fellesskap

Men individualitet må ikke forveksles med egoisme. Egoisme betyr at man søker egne fordeler på bekostning av fellesskapet. En er seg selv nok. Men egoisten bedrar seg selv når han ønsker å sparke vekk den felles stigen han en gang brukte for å kunne klatre opp og forsyne seg fra øverste hylle. Den stigen som fremdeles gir ham skoler, helsetjenester, veier, osv.

Hvorfor er skolefellesskapet så viktig? Det åpner et rom der barn møtes ansikt til ansikt. Usynlige bånd knyttes. Vi er ikke alene og vektløse, men finner tyngde i samværets ordløse forpliktelser og samtalens gjensidige bånd. Når vi gir, får vi. Fellesskapet blir noe mer enn summen av enkeltindividene. Vi møter andre - og finner oss selv. De andre blir et speil, deres blikk blir også mitt eget.

Gode fellesskapsopplevelser utløser energi og virkelyst. Sammen kan vi greie det vi ikke makter hver for oss. Det må to til for å bruke ei vippehuske, mange for å spille fotball. Sammen blir det lettere å stå imot reklame- og kjøpepress.

Vi lærer å ta hensyn. Egne ønsker må krympes eller utsettes, fordi andre behøver det mer. Vi albuer oss ikke fram, men stiller oss i kø, venter på tur. Og fordi jeg er sårbar og trenger hjelp, kjenner jeg hvordan andre i samme situasjon har det. Jeg lærer innlevelse og medfølelse. Den svenske skuespilleren og forfatteren Tage Danielsson (1928-85) sa det en gang slik:

En droppe droppad i livsens elv, har ingen kraft till att flyta själv.
Det ställs ett krav på varende droppe: hjälp att holda dom andra oppe.

Slik blir skolen et moraldannende fellesskap, der elevene ikke bare stiller spørsmål ved hvem de er, men også ved hvem de bør være. I våre typer samfunn har vi få slike moraldannende fellesskap igjen.

Hvor kan barn lære likeverd, solidaritet og demokrati om ikke i et fellesskap? Vi kan lære om demokrati, men ikke det demokratiske sinnelag og demokratiske ferdigheter. Det kan vi bare ved å praktisere - sammen med andre.

Kan medfølelse og solidaritet læres? Ikke slik vi lærer å løse en matematikkoppgave. Men det kan øves og stimuleres. Gjennom eksemplets makt, bevisstgjøring, handlinger. "De tingene vi må ha lært for å gjøre dem, lærer vi ved å gjøre dem," sa Aristoteles. "Det er ved å praktisere rettferdige handlinger at vi blir rettferdige." Vi prøver å være slik utad, som vi burde være innad. Til slutt, i heldigste fall, ligner vi det vi etterligner.

Men empati kan også brytes ned og ødelegges. Opplever elevene at skolens seierspall alltid bare har tre plasser, bør vi ikke forbauses om noen resignerer og finner andre og farligere arenaer for utfoldelse og mestring. Eller snur seg vekk når Lise mobbes, fordi hun sinker gruppen. Konkurransens lut krymper både blikkfeltet og evnen til innlevelse og medfølelse.

Barn vokser i dag opp i et medie- og forbrukersamfunn, der forførelsesmekanismene blir stadig mer raffinerte. Et av våre store kulturproblemer er at vi overfører forbrukersamfunnets forventninger til skolen: Som kunde kan jeg kreve, og jeg trenger ikke å begrunne mine valg. Alle skal ha frihet til å velge alt. Jeg vil selv bestemme hva jeg vil lære. Mine valg er like gode som dine; Mozart eller Eminem, Dostojevskij eller Margit Sandemo. Læreren skal ikke formaste seg til å fortelle meg hva som er bra eller hva jeg skal lære. Og jeg skal kunne komme og gå som jeg vil.

Læreren blir ekspeditør og terapeut, en som tolker elevens innerste ønsker og som på stadig mer finurlige måter søker å lokke lille Ole eller Kari over til sin disk. (Akkurat som telefonselgeren som bruker fornavn og anlegger en intim tone.) Skillet mellom det private og det offentlige brytes ned. Rollene blir utydelige, og rommet mellom lærer og elev psykologiseres og intimiseres. Eleven tar sin fritidskultur med seg inn i timen, og læreren møter med det kompisaktige og personlige språk. Undervisningen trekkes inn i den private sfære og unndrar seg enhver offentlig diskusjon. Det blir vanskelig å kunne irettesette eleven, og det blir vanskelig for eleven å kritisere læreren. Den anstendige avstand forsvinner. Derved faller også respekten for grenser, og vi får førstesideoppslag som dette: "Flørt med elevene! Forsker mener undervisningen blir bedre hvis lærerne bruker mer flørt." (Dagbladet, 8.5.03)


Forbrukersamfunnets fascinasjonskultur

Men skolen er verken hjem, supermarked eller terapeutisk rom. Verken eleven eller læreren kan ta med seg hele sin personlighet inn i klasserommet. Barnet kommer som elev, den voksne som lærer - og slik må det være. Her skal gjelde vennlighet, høflighet og konsentrasjon om arbeidsoppgaver. For å kunne lære må både eleven og læreren underordne seg noen felles forutsetninger: tydelige roller, en felles dagsorden, respekten for det bedre argument, osv. Ikke for å skape lydige elever, men for å danne reflekterte elever. En reflektert elev er både i stand til å forstå sin egen rolle som elev - og fellesskapets nødvendige begrensninger for den enkeltes frihet.

Skolen verken bør eller kan konkurrere med forbrukersamfunnets fascinasjonskultur, men være et alternativ og en motvekt. Skolens feste må være i opplysningssamfunnets ideal om å danne myndige mennesker. Mennesker som er opptatt av noe annet enn å maksimere egen lykke, velge fra øverste hylle eller bygge seg selv som en merkevare. Der markedet lovpriser tilpasningsdyktighet og moralsk mobilitet, bør skolen stå for fasthet, utholdenhet og loyalitet. Der omgivelsene dyrker idealet om å være ”sin egen lykkes smed”, bør skolen oppøve til ”beskjedenhet, samdrektighet og hjelpsomhet”.

Hvem tjener og hvem taper på den fullstendig individualiserte skole? Jeg tror taperne blir de svake elevene. De som ikke føler at de har en egen begavelse som skal dyrkes fram, som ikke kjenner seg utvalgte og unike. De som mangler selvstendighet, tålmodighet og interesse. De som verken er i stand til å skaffe, utvelge eller nyttiggjøre seg den informasjon som strømmer på. De som ikke har et hjem som til enhver tid er online og oppgradert, der foreldrene er brannmur mot det verste og magnet for det beste. De som ikke greier å ta "ansvar for egen læring", men som "droppad i livsens elv" synker. Fordi de er alene.

(bladet Utdanning nr. 26 - 2003)

You have no rights to post comments