Brukervalg og valgfrihet

Eldre trenger faglighet. I konkurransesystemene er det fagligheten som trues først

Eldre trenger faglighet. I konkurransesystemene er det fagligheten som trues først

Regjeringen har sendt på høring det de omtaler som "godkjenningsmodell for fritt brukervalg."

Organisasjonen For velferdsstaten gir oss gode argumenter til høringsuttalelser i kommune-Norge, og skriver bl.a.:

"Det er en klar sammenheng mellom lønns- og arbeidsvilkår og kvalitet i tjenestene. Under COVID-19 epidemien er dette blitt ekstra tydelig i Sverige. Det kommer stadige vitnesbyrd om at lavt lønnede med løs tilknytning til selskapet de er ansatt i, ikke har råd til å være hjemme ved sykdom. Det har også vært betydelige utfordringer i smittevernsarbeidet, med organisering av mange ulike utførere og organisasjoner. Kompetanse i smittevern har ikke vært god nok.

Eldre trenger samhandling, ikke sammenligning. Alle konkurransesystemene legger opp til sammenligning mellom tjenester. Når systemene får virke over tid kan sammenligning fort vise seg å være underordnet. Det skyldes at konkurransedynamikken også rammer den omsorgen som drives i offentlig egenregi. Eldre trenger trygghet, ikke valgtvang. I brukervalgsystemer må alle forholde seg til valg. Også den som ikke gjør et aktivt valg. I den universelle modellen nordiske velferdsstater er bygget på, er dette et betydelig problem. Universelle velferdsløsninger skal sikre tryggheten for at hjelpen er der når du trenger den. Eldreomsorgen skal ikke kreve valgkompetanse for å kunne ta del i den.

Eldre trenger faglighet. I konkurransesystemene er det fagligheten som trues først. Den som er nærmest den pleietrengende, den som kommer hjem, får lite handlingsrom i møtet med den eldre. Eldre uttrykker behov på ulikt vis, og fagpersonene som møter den eldre, bør ha et handlingsrom til å imøtekomme de behovene. Brukervalgsystemene, med kommersielle tilbydere, gir ikke økt frihet i møtet mellom eldre og de som skal hjelpe. Det har vist seg å snarere bli mindre handlingsrom, både for fagutøverne og de eldre, når det gjelder utføring av tjenestene. Målet må være at eldre og pårørende, i samarbeid med tjenesten, kan være med å påvirke innholdet i den. Dette er svært vanskelig i tjenester der det måles i minutter hvor lang tid en dusj skal ta, et måltid, et sårskift. Dette er situasjonen i svensk hjemmetjeneste.

Privatisering gir ikke bedre tjenester eller bedre økonomi i eldreomsorgen. Det koster mye å holde konkurransesystemer i gang. Når ansattes lønns- og arbeidsvilkår presses, svekkes samtidig deres evne til å bidra inn i fellesskapet gjennom forbruk og skatt. Samfunnsøkonomisk er privatisering et blindspor. Eldreomsorgen trenger et politisk løft og kommunene må styrkes økonomisk. Det må skje innenfor en offentlig drevet rammefinansiert tjeneste, ikke gjennom privatisering og markedsstyring."

Les hele notatet.

Valgfrihetsretorikken – et narrespill

Valgfrihetsretorikken – et narrespill

Valgfrihet - det er et snedig begrep, skriver Utdanningsforbundets leder Steffen Handal.  

"Det gir demokratiske assosiasjoner, om selvstendighet og rett til å ta viktige beslutninger i egne liv. Dette er viktig. Frihet til å påvirke eget liv er en verdi vi må verdsette høyt, men frihet kan bare være en verdi for den enkelte, hvis den også tillater de andre den samme friheten. Valgfrihet på bekostning av andres valgfrihet, er ikke ordentlig valgfrihet.  

Dette tankegodset kan true elevenes rett til en likeverdig utdanning. Vi skal ta vare på og videreutvikle det velferdssamfunnet våre forgjengere overleverte oss. Sveriges tidligere statsminister, Tage Erlander, beskrev politikkens oppdrag som «å bygge dansegulv der folk kan danse sine liv». Det er et vakkert bilde. Vårt felles dansegulv, med plass til alle. Noen vil bytte det ut, med et lagdelt varehus der folk kan shoppe sine liv. Det er ikke bærekraftig. Det bidrar ikke til små forskjeller. Det prosjektet skal de ikke lykkes med!" skriver Steffen Handal blant annet.  

Les mer nedenfor.

Lambda; et symbol på avvikling av en umenneskelig praksis

Lambda; et symbol på avvikling av en umenneskelig praksis

Vernepleier Cato Brunvand Ellingsen er tydelig:

"Det nye Munchmuseet i Bjørvika, Oslo kunne hatt svarte plater på utsiden, vært malt helt rosa eller blitt tagget med mannlige kjønnsorgan på hele den store veggen som vender mot operaen. For meg ville bygget uansett vært vakkert. Lambda, som bygget heter, er nemlig det fremste symbolet på avviklingen av en umenneskelig praksis.

Politikkens veier er ofte uforståelige. For oss utenforstående er historien om hvordan flyttingen av Munchmuseet fikk konsekvenser for hovedstadens utviklingshemmede av de mer uforståelige prosesser. Men, desto mer gledelig.

”en kvinne i midten av 20 årene som er diagnostisert med lettere psykisk utviklingshemming og psykiske lidelse. Bruker har strevet med atferdsvansker siden hun var liten, vanskeligheter med å se konsekvenser av sine handlinger, er impulsiv og lar seg lett påvirke. Hun kan modningsmessig sammenliknes med en ungdom som ikke er rede til å flytte hjemmefra.” Dette var situasjonen før den såkalte Tøyen-avtalen ble fremforhandlet mellom politikere i Oslo kommune. Denne og mange flere tekster lå ute på en offentlig nettside. Tjenester, bosted….ja, enkeltmennesker ble lagt ut til anbud. Dette innebar brudd på alle mulige offentlige føringer for politikken og tjenestene til personer med utviklingshemming og andre med behov for bistand i hverdagen. Det var et brudd på alle mulige holdninger og verdier som skal legge grunnlaget for vår velferd og vår tjenesteutøvelse.

Heldigvis var det politikere som forstod at dette var en umenneskelig praksis. Først og fremst gjaldt dette Ivar Johansen i SV. Når Tøyen-avtalen ble inngått, som innebar at museet ble flyttet fra Tøyen til Bjørvika og et områdeløft for Tøyen, var det nemlig også lagt inn en helt annen setning i det bindende dokumentet. «Det innføres fritt brukervalg på dagsenter og bo- og omsorgstilbud for utviklingshemmede og andre hjelpetrengende som skal ha et slikt tilbud.» Dette innebar en endring i politikken på dette området. Enkeltpersoner skulle ikke legges ut på anbud," skriver Cato Brunvand Ellingsen blant annet.

Les hele hans tekst på linken nedenfor.

Følgeforskning: Tillitsmodellen i Oslos hjemmetjenester svært lovende

Følgeforskning: Tillitsmodellen i Oslos hjemmetjenester svært lovende

Bydelene Gamle Oslo, Grorud, Ullern og Østensjø har prøvd ut en modell for hjemmetjenesten hvor fagpersonene myndiggjøres og gis større ansvar for tjenestene til den enkelte. Tjenestene til den enkelte skal være helhetlige og sees i en sammenheng uten detaljstyring,- kalt tillitsmodellen.

Nå foreligger følgeforskningsrapporten, og den oppsummerer blant annet slik: «Erfaringene viser at medarbeidere og ledere i all hovedsak ønsker Tillitsmodellen velkommen. Resultatene viser at det å benytte egen faglighet i større grad, fleksibel mulighet til å justere tjenestene etter brukernes behov og samarbeid på tvers av profesjoner er motiverende og meningsfylt. Mindre team gir bedre kontakt og medarbeiderne opplever at det gis bedre tjenester, uten at dette er dokumentert med tall.» 

Men det er fortsatt en jobb å gjøre for å videreutvikle modellen: «Generelt oppfatter følgeforskerne Tillitsmodellen som svært lovende, men fortsatt underveis i utviklingen.» Og som de sier: «Følgeforskningen viser at medarbeidere ønsker stor grad av selvbestemmelse, men de opplever i mindre grad at de har dette. De opplever også i mindre grad at forslag til endringer blir tatt godt imot og at de har frihet til å finne gode løsninger. På den andre siden gir de uttrykk for å bli vist ganske stor grad av faglig tillit. Tverrfaglighet og saksbehandling som en del av teamets ansvar oppleves som positivt. Ingen ønsker seg tilbake til bestillerutførermodellen.»

Les hele rapporten på linken nedenfor.

Hjemmetjenester: Ikke påtving hjelpetrengende kommerstenkninga

Hjemmetjenester: Ikke påtving hjelpetrengende kommerstenkninga

Dersom du ikke aktivt har valgt kommunale hjemmetjenester, vil det borgerlige flertall i bydelsutvalg Nordstrand tvangstildele deg private tjenester. Under ellers like vilkår vil bydelsutvalgets flertall at laveste kostnad skal være avgjørende.

Men hvordan skal kvalitet vurderes? Det er ikke noe som kan settes inn i et regneark. Brukerundersøkelsene er ikke nødvendigvis representative for mine behov. Kvalitetskillet går slett ikke på hvorvidt aktøren er privat eller kommunal. Firma A kan være utmerket for mine ønsker og behov, mens samme firma slett ikke er like god på å levere tjenester til å dekke naboens behov. Og kan hende bydelens hjemmehjelpsteam er utmerket på å være fleksible og legge til rette for dem med demens, mens firma B følger stoppeklokka.

Mennesker og hjelpetrengendes behov er forskjellig. Det som er kvalitet for deg kan være helt utilstrekkelig for meg.

Når en hjelpetrengende unnlater - og kanskje ikke har ork til - å la seg tvinge inn i å måtte velge blant glansede reklamebrosjyrer og kommersielle velferdsprodusenter så mener jeg det er respektløst å pådytte dem dette.

Da bør den enkelte få tilbud om et kommunalt hjelpetilbud, og så skal den hjelpetrengende – om det er ønskelig – selvsagt få velge annerledes. Og kan hende vi bør gå lenger: At alle søkere som default får tilbud om offentlige tjenester, med tydelig beskjed om at de kan ønske å velge blant andre tilbydere.

Les mitt innlegg i bystyret nedenfor.

Privat hjemmetjenesteleverandør i Oslo trekker seg

Privat hjemmetjenesteleverandør i Oslo trekker seg

Så skjer det igjen: Brukernes aktive valg overstyres av ytre omstendigheter; som leverandører som må kastes på dør pga. grovt mislighold når det gjelder tjenesteleveransen eller leverandører som trekker seg fordi dette ikke gir tilstrekkelig profitt.

Det er de hjelpetrengende med hjemmehjelp eller hjemmesykepleie som blir sittende igjen som tapere. For den aller viktigste kvalitet er ikke firmalogo, men stabilitet. At det er kjente hjelpere som kommer, som kjenner brukeren og hjelpebehovet og som involverer den hjelpetrengende gjennom  fleksible tjenester.

Anbudsregimet, hvor det kan godt hende at den som leverer hjemmetjenester til deg taper, er en trussel for stabilitet og forutsigbare hjelpetjenester. Og ikke minst: Kommersielle aktører kan trekke seg fordi de i stedet prioriterer andre markedsområder. Mange som har valgt private firmaer i brukervalgsordningen tvinges ikke bare til å velge en gang, men både to og tre.

I 2016 måtte Oslo kommune si opp avtalen med Orange Helse pga. grove brudd på kontrakten. Herunder bl.a. de ansattes lønns- og arbeidsvilkår.

I 2017 måtte Oslo kommune si opp avtalen med Aleris Omsorg pga. store avvik i leveransen.

Og nylig har Attendo Omsorg selv sagt opp sin avtale med Oslo kommune med begrunnelse at de ikke var fornøyd med «de nåværende rammebetingelsene.» Men det kan vel i like stor grad handle om at de ikke klarte å levere tilstrekkelig kvalitet. 131 hjelpetrengende blir berørt, og må finne seg ny leverandør innen utgangen av mai.

Den eneste aktør som kan garantere langsiktighet er kommunen selv. Og kvaliteten i den kommunale hjemmetjenesten kan også nå bli vesentlig bedre: Tillitsreformen gjør det mulig å tilpasse tjenestene etter folks behov samtidig som fleksibilitet, trygghet og kontinuitet ivaretas. Det skjer ved mer makt, til både fagfolk i felt og innbyggerne som skal motta tjenestene.

Det heier jeg på.

Når hjelpebehov gjøres til en vare

Når hjelpebehov gjøres til en vare

En ting er å legge avgjørende vekt på pris ved anbudsutsetting av renovasjonstjenester, slik det daværende Høyre påtvang Oslos innbyggere  (jfr. Veirono-skandalen). Noe annet er å pådytte folk private løsninger på mer vitale og grunnleggende velferdstjenester.

Jeg mener det er viktig å gi folk større innflytelse på sitt eget liv. Det er en god ting at folk kan påvirke innholdet i den tjenesten f.eks. hjemmehjelperne leverer. Og det som kan være kvalitet – og viktig – for meg er ikke nødvendigvis det som betyr mest for en annen hjelpetrengende. Graden av sykelighet og behov kan være så forskjellig. Vi trenger en tillitsreform.

Derfor blir det så veldig galt når politikere gjør valgfrihet til et spørsmål om valg av firma, slik jeg ser høyresida stadig fronter. For kvalitetsskillet går slett ikke langs en akse med private og kommunale på hvert ytterpunkt. Firma A kan være utmerket for mine ønsker og behov, mens firma A slett ikke er like god på å levere tjenester til å dekke naboens behov. Og kan hende bydelens hjemmehjelpsteam er utmerket på å være fleksible og legge til rette for dem med demens, mens firma B følger stoppeklokka.

Jeg skjønner derfor ikke flertallet (borgerligheta) i bydelsutvalg Nordstrand som sier at «Brukere som ikke aktivt velger utfører tildeles leverandører som gir lavest kostnad for bydelen. Dette gjelder allikevel kun dersom den private tilbyderens tjenestetilbud vurderes som kvalitetsmessig likeverdig eller bedre enn den kommunale.»

Dette er å gjøre hjelpetrengende til en vare, som legges ut på markedstorget. Under ellers like vilkår skal pris være avgjørende, men brukerundersøkelsene er ikke nødvendigvis representativ for mine behov. Mennesker og hjelpetrengendes behov er forskjellig. Når en hjelpetrengende aktivt unnlater - og kanskje ikke har ork til - å la seg tvinge inn i å måtte velge blant glansede reklamebrosjyrer og kommersielle velferdsprodusenter så mener jeg det er respektløst å pådytte dem dette.

Da bør den enkelte få tilbud om et kommunalt hjelpetilbud, og så skal den hjelpetrengende – om det er ønskelig – selvsagt få velge annerledes. Og kan hende vi bør gå lenger: At alle søkere som default får tilbud om offentlige tjenester, med tydelig beskjed om at de kan ønske og velge blant andre tilbydere.

Kaia Storvik: Valgfrihet for noen få er ikke mer valgfrihet

Kaia Storvik: Valgfrihet for noen få er ikke mer valgfrihet

Det som gir frihet og valg for oss og dem er at vi har nok og gode tilbud som vi betaler for i fellesskap, skriver Kaia Storvik.

"Det er ikke sånn at så fort man sier ordet «valgfrihet» så betyr det at det gir mer frihet og flere valg til folk flest. Stein Erik Hagen skal lage svindyre luksusboliger for rike eldre.

At det finnes et marked for luksuriøse tjenester for eldre er sikkert riktig. Men dette er ikke et prosjekt som gir «større valgfrihet for våre eldre», slik vår nye eldreminister Åse Michaelsen fra Frp er ute og påstår. Det et slikt tilbud gjør er å forsterke de som har veldig mye pengers mulighet til å få enda bedre liv enn andre. Og slik er det jo. De som har mye penger, har helt andre muligheter til å kjøpe seg gode tjenester og materielt og praktisk bedre liv enn oss andre. I Norge i dag er det slik at forskjellene mellom folk øker – og den øker ganske fort.

Selvsagt får folk bruke pengene sine på akkurat hva de vil, og at noen vil tilby luksustjenester for noen få er greit. Men det gir ikke mer «valgfrihet» til de fleste av oss, eller våre foreldre og besteforeldre.

Det som gir frihet og valg for oss og dem er at vi har nok og gode tilbud som vi betaler for i fellesskap. Og dersom det blir slik at de som har god råd velger andre løsninger fordi den eldreomsorgen som alle har rett til blir for dårlig, kan det fort føre til at deres vilje til å bidra til fellesskapet synker. Da blir det mindre frihet og dårligere valg for de som i realiteten ikke har noe valg – fordi de ikke er rike og kan kjøpe seg noe annet.

Skal vi få mer valgfrihet for alle våre eldre, må vi sørge for at de offentlige tjenestene er gode nok – at de passer til det folk trenger og ønsker seg, og at vi har råd til å betale for det. Da trenger vi for eksempel skatteinntekter, også fra de som tjener mest, og at de beste helsearbeiderne vil jobbe i det offentlige og at vi investerer i teknologi så maskiner kan gjøre det de passer til og mennesker det de kan best.

Frihet og valg er viktige, vakre ord, og det er noe alle skal ha i livet sitt. Men valgfrihet for noen få er ikke mer valgfrihet. Ganske ofte bruker folk det ordet når det egentlig betyr det motsatte, nemlig mindre valgfrihet for veldig mange av oss. Da blir det litt tomt, synes nå jeg," skriver Kaia Storvik.

Attendo Omsorg driver uriktig markedsføring

Attendo Omsorg driver uriktig markedsføring

Kommersielle aktører på helse- og omsorgssektoren er ikke så forskjellig fra det vi kan se i det private næringsliv ellers: Driver villedende og uriktig markdsføring.

Den kommersielle velferdsprofitøren Attendo Omsorg ligger i forkant av at Oslo kommune neste uke offentliggjør brukerundersøkelsen for hjemmetjenestene. I en annonse i Akers Avis Groruddalen hevder Attendo, at «I Oslo kommunes brukerundersøkelse 2017 er Attendo kåret til en av de beste omsorgsvirksornhetene i Oslo. Det er vi stolte over». Ja, ikke bare sier de at Attendo framstår som «en av de beste», men «Best i Oslo.»

Helseetaten opplyser: «På erfaringsseminaret for hjemmetjenesten den 31.10.2017 presenterte Rambøll Management Consulting noen av de samlede resultater for brukerundersøkelsen i hjemmetjenesten i 2017. Det ble her presentert to figurer som viste gjennomsnittlige resultater for kommunale utførere og private leverandører av henholdsvis hjemmesykepleie og praktisk bistand.»

Fagetaten understreker at «Attendo Omsorg AS er ikke signifikant forskjellig fra «totalt gjennomsnitt for Oslo» og/eller en annen av de utførere/bydeler som kommer høyt ut på figuren. Vi gjør oppmerksom på at disse figurene er endret i forhold til tidligere år. Årsaken er at vi ønsker å synliggjøre at en rangering ikke nødvendigvis er hele sannheten. Hensikten med figurene er å tydeliggjøre at selv om en utfører/bydel umiddelbart kommer høyt på listen, betyr ikke dette at vi kan si «denne er den beste i Oslo». I tillegg er dette et gjennomsnittlig resultat for ett enkelt spørsmål ut av henholdsvis fem og seks spørsmål som ble stilt brukere av hjemmesykepleie og praktisk bistand. Attendo Omsorg AS kan derfor ikke hevde at de kommer bedre ut enn «totalt gjennomsnitt for Oslo kommune» og/eller de andre utførere/bydeler som kommer høyt ut på figuren."

Kommunens fagetat, Helseetaten, oppfordrer Attendo Omsorg til, på en diplomatisk måte å, slutte  med den villedende markedsføringen: «Helseetaten ber dere om å endre ordvalgene i annonsen slik at det blir en korrekt tolkning av resultatene som fremkommer i årets brukerundersøkelse for hjemmetjenesten.»

Utviklingshemmede: Brukervalget nærmer seg, og anbudene havner på skraphaugen

Utviklingshemmde: Brukervalget nærmer seg, og anbudene havner på skraphaugen

På mitt initiativ har et enstemmig Oslo bystyre vedtatt at det skal innføres brukervalg på dagsenter-, bo- og omsorgstilbud for utviklingshemmede og andre hjelpetrengende som etter vedtak skal ha dette tilbudet. Det tar tid å få ordningen på plass, men intet byråd får ro fra min side før dette er på plass. Jeg følger det med argusøyne.

Brukervalget innebærer at den som har fått vedtak om nevnte tjenester kan velge om tjenesten skal leveres av egen bydel, et byomfattende tilbud eller av privat leverandør som har avtale med kommunen. Velferdsetaten har fått i oppdrag å inngå rammeavtaler med private leverandører av bo- og omsorgstilbud til utviklingshemmede over 18 år for å sikre disse innbyggerne tilbud å velge mellom. Konkurranse om rammevtaler ble utlyst 24. oktober.

Fra min side har det også vært selvsagt hele tida: brukervalget skal også omfatte barneboliger, det vil si bo- og omsorgstilbud for barn med utviklingshemming. Byrådet har bedt bystyrets helse- og sosialkomite bekrefte at sånn er det.

Jeg ser fram til at Oslo i praksis kommer dit at sterkt hjelpetrengende mennesker ikke lenger skal settes ut på anbudstorget, men selv få påvirke hvordan deres bo- og omsorgstilbud skal være.

Funksjonshemmede: Flytter makt fra forvaltningen til den hjelpetrengende selv

Funksjonshemmede: Flytter makt fra forvaltningen til den hjelpetrengende selv

Bystyret vedtok onsdag å innføre brukervalg for dagsenter-, bo- og omsorgstilbud for utviklingshemmede og andre hjelpetrengende som etter vedtak skal ha dette tilbudet.

For noen uker siden skjedde det nok en gang, slik utviklingshemmede i denne byen opplever altfor ofte. Denne gang var det bydel Østensjø som la en ung kvinne ut på anbudstorget, den offentlige anbudsportalen Doffin. Kunngjøringen inneholdt omtale om ”modningsnivå”, diagnoser og utfordringer. Det er særs uverdig at sårbare mennesker i denne byen skal måtte oppleve å få slik krenkende omtale publisert for all verden. Enkeltpersoner på anbud, handler ikke først og fremst om partipolitikk eller om kommersialisering av tjenester. Det handler om anstendighet.  Jeg er glad for at jeg fikk til at SV gjennom Tøyen/Munch-avtalen sikret flertall for at Oslo kommune skal avvikle denne uverdige anbudspolitikken. Jeg er utålmodig på å få dette realisert.

Onsdag sluttet et enstemmig bystyre seg til endringen, og innførte brukervalg.

Vi skal erstatte anbud og marked med brukermedvirkning og brukervalg. Vi skal gi innbyggerne større innflytelse på sine egne liv og i utforming av tjenestene. Forlate kundetenkningen og en forvaltning som i altfor stor grad har en vi-vet-best-hva-du-trenger-holdning, og i større grad la den hjelpetrengende selv bestemme. Det finnes knapt noen som har bedre kunnskap hva en 20-årig multifunksjonshemmet utviklingshemmet kvinne trenger enn henne selv og hennes pårørende. Derfor ønsker vi å flytte makt fra forvaltningen og til den hjelpetrengende selv og deres pårørende.

Les mitt bystyreinnlegg under "les mer."