Brukervalg og valgfrihet

Valgfrihet for hvem?

Valgfrihet for hvem?Valgfrihet, intet honnørord brukes så mye av den politiske høyreside. Når valgfriheten kolliderer med de samme partiers ideologiske mantra om anbud og konkurranse, da er det ideologi som får førsteprioritet. Den valgfrihet bystyreflertallet i Oslo ønsker er en valgfrihet for den kommunale forvaltning, og ikke for innbyggerne, skriver jeg bl.a. i en artikkel i tidsskriftet Fontene.


Valgfrihet for hvem?

Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo (SV)

Valgfrihet, intet honnørord brukes så mye av den politiske høyreside. Når valgfriheten kolliderer med de samme partiers ideologiske mantra om anbud og konkurranse, da er det ideologi som får førsteprioritet.

Kommers går da foran den enkeltes behov for et forutsigbart og stabilt hjelpetilbud. Rusmiddeletaten i Oslo kommune har hatt ute på anbud omkring 200 bo- og rehabiliteringsplasser for rusmiddelmisbrukere. Flere rusmiddelmisbrukere kan risikere å måtte flytte, til tross for at de etter års innsats er i ferd med å etablere rusfrihet, nettopp fordi de har funnet et sted med passende driftskonsept. Som en konsekvens av anbudsregimet kan det hende de må bryte opp og flytte fordi en aktør i markedet har levert et anbud som tilsynelatende er billigere og bedre.

Jeg mener at konkurranse og anbud slik det praktiseres i dag i Oslo, kommer i motstrid til behovet for stabile og trygge tjenester. Derfor fremmet jeg følgende forslag i Oslo bystyre:

«Innenfor rammen av de nasjonale lover og forskrifter skal kommunen ved anbud- og konkurranseutsetting legge til grunn at:

1. Den som er inne i et behandlings- eller rehabiliteringsopplegg skal ikke som en konsekvens av anbud måtte flytte, avbryte eller endre et pågående opplegg mot sin vilje.

2. Hjelpetrengende har samme rett som andre innbyggere til å etablere et langsiktig/varig privat hjem, og ingen skal som en konsekvens av anbud tvangsflyttes til annen bolig.

3. Ved anbud av pleie- og omsorgstjenester skal de som berøres, både beboere og pårørende, ha innflytelse på valg av leverandør og hvilken anbyder som kan levere den beste kvalitet.»

For en del år siden jobbet jeg på et behandlingshjem for autistiske barn. Jeg vet at det tar år å bygge opp et fortrolig forhold mellom et autistisk barn og personalet. Jeg vet at et brudd, for eksempel ved at barnet blir tvunget til å flytte til en annen institusjon pga av anbud, kan være en katastrofe for dette barnet, og sette behandlingsframdriften år tilbake i tid. Slik er det ofte innenfor blant psykisk helsevern og rusomsorg.

Mitt ærend med forslaget har da vært: dette må bare ikke skje. Det må være mulig å innrette anbudsordningen slik at den hjelpetrengende kan fullføre behandlingen på den institusjon han er. Jeg er glad for at et enstemmig bystyre støttet meg på dette ved å vedta en noe modifisert
tekst på mitt første forslag:

«Den som er inne i et tidsbegrenset behandlings- eller rehabiliteringsopplegg skal ikke som en konsekvens av endret tjenesteleverandør måtte avbryte eller endre et pågående opplegg der faglige hensyn – ut fra kommunens egen vurdering – tilsier at behandlingen bør fullføres i eksisterende tiltak. Det er en forutsetning at dette kan skje innenfor regelverket for offentlige anskaffelser, og at den berørte blir hørt.»

Anbudsutsettelse av bolig og omsorgstilbudet til funksjonshemmede eller i barnevernet sikrer ikke brukerne noen valgfrihet. De gis i hovedsak ikke innflytelse på anbudsinnbydelsen, og de gis ikke innflytelse på valg av tjenesteleverandør. Individuell plan er ikke nødvendigvis en del av kravspesifikasjonen. Når bydeler tvangsflytter folk fra sin bolig, er dette selvsagt ikke valgfrihet. Jeg ville aldri akseptert at kommunale byråkrater skal bestemme hva som er en kvalitativt godt boligtilbud for meg. Den valgfrihet bystyreflertallet ønsker er derfor en valgfrihet for den kommunale forvaltning, og ikke for innbyggerne.

Bystyreflertallet kunne ha tatt brukerinnflytelse på alvor, og sagt at Oslo kommune skal praktisere anbudsregimet slik at det i størst mulig utstrekning ivaretar hensynet til langsiktighet for den enkelte. Bystyreflertallet kunne sagt at den hjelpetrengende selv sitter med avgjørende kunnskap om hva som er bra for dennes livskvalitet og behov, og derfor for eksempel kunne telle 25 % på kvalitetskravene i det Excel-arket som skal avgjøre hvilket firma som skal gå av med seieren når den hjelpetrengende legges ut på anbudstorget.

Det er leit når det borgerlige bystyreflertallet ikke griper hansken, og unnlater å tilpasse anbudsregimet de hjelpetrengendes mulighet for viktig styring over sin egen livssituasjon. Valgfriheten skal altså her forbli forvaltningens, og ikke innbyggernes, valgfrihet.

(artikkelen er trykket i tidsskriftet Fontene nr. 1 - 2011, utgitt av Fellesorganisasjonen for sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere)

Følg meg på Twitter eller Facebook.