Brukervalg og valgfrihet
På anbud i valgfrihetens navn
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Brukervalg og valgfrihet
- Publisert lørdag 09. juli 2011 02:17
Foreldrene Bente Berg og Emil Fjellingsdal på Ullern har en sønn som har store fysiske funksjonsnedsettelser, men er mentalt relativt godt fungerende. Han har nå avsluttet videregående skole, og foreldrene har sett etter et meningsfylt dagtilbud for ham. Men så møter de virkeligheten, som de beskriver slik:Politikerne snakker høyt om brukermedvirkning og valgfrihet for den enkelte. I praksis har vår sønn ikke noe valg. Det viste seg at vår sønn ikke kan velge hvilket av de fem dagsentrene han synes passer best. Det er heller omvendt. Dagsenteret skal velge om de er interessert i å gi en pris på et tilbud til ham. Deretter avgjør bydelen hvor han skal, ut fra 50 prosent pris og 50 prosent kvalitet.
På anbud i valgfrihetens navn
Av Bente Berg/Emil Fjellingsdal
Vår sønn har store fysiske funksjonsnedsettelser og er mentalt relativt godt fungerende. Han har nå avsluttet videregående skole. Fordi han har spesielle behov har han gått i en tilrettelagt klasse for funksjonshemmede.
Våren har gått med på å finne et tilbud for ham etter videregående. Vi synes det er viktig at han får et meningsfylt dagtilbud der han kan utvikle seg og der han kan være sammen med andre ungdommer på tilsvarende nivå. Vi har investert mye tid på å reise rundt på forskjellige dagsentre og tilrettelagte arbeidsplasser for å finne et sted der han kan trives og utvikle seg. Dette har vært en deprimerende runde fordi det er vanskelig å finne et sted som passer. Det finnes dagsentre med individuell tilpasning, men de er ikke egnet for vår sønn. De sentrene vi har besøkt gir tilbud til personer med betydelig mentale funksjonsnedsettelser. De tilrettelagte arbeidsplassene i Oslo vi har besøkt, er egnet for personer som kan bruke hendene til enkelt arbeid. Det eneste vår sønn kan bruke sine hender til er å styre en joystick og skrive på et tilrettelagt tastatur. ham. Etter åtte besøk fant vi en tilrettelagt arbeidsplass i Bærum som kan tilby en jobb med datastyrt kontorarbeid. Men så enkelt var det ikke. Vi trodde vår sønn selv kunne velge et dagtilbud som han ville trives med. I realiteten viser det seg at han ikke har noe valg.
Det aktuelle stedet vi kom frem til hadde ikke rammeavtale med vår bydel. Han kan derfor ikke få det best egnede tilbudet som han selv ønsker. Det viste seg at Ullern bydel bare har rammeavtale med fem dagsentre.
Videre viste det seg at vår sønn heller ikke kan velge hvilket av disse fem dagsentrene han synes passer best. Det er heller omvendt. Dagsenteret skal velge om de er interessert i å gi en pris på et tilbud til ham. Deretter avgjør bydelen hvor han skal ut fra 50 prosent pris og 50 prosent kvalitet.
Politikerne snakker høyt om brukermedvirkning og valgfrihet for den enkelte. I praksis har vår sønn ikke noe valg. For oss foreldre er det vanskelig å se at vår sønn skal plasseres et sted der han ikke passer inn og han selv ikke ønsker. Av innkjøpsmessige grunner kan han ikke få et tilbud fra det arbeidsstedet vi finner best egnet. Når valgfriheten innskrenkes i valgfrihetens navn, er det spesielt tungt å bære. Er det slik vi vil ha det? Skal det være slik at det best egnede stedet er utelukket av kontraktsmessige grunner? Er kontraktene viktigere enn fremtidige utviklingsmuligheter og trivsel for ungdom med spesielle behov?
(trykket i Aften 7. juli 2011)