Brukervalg og valgfrihet

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Brukervalg og valgfrihet

Publisert tirsdag 08. juli 2014 05:07

"Hvorfor knyttes frihetsbegrepet til høyresida når det er vår politikk som gir økt frihet til vanlige folk? Det er jo fellesskapsløsninger som gir vanlige folk frihet til å leve ut sine drømmer, mens høyresidens politikk for å fjerne styring og regulering bare gir frihet til noen få.

Jeg synes venstresiden er best når vi kombinerer en klassisk sosialistisk politikk for rettferdig fordeling av makt og ressurser, med et frihetlig verdisyn. I det ligger erkjennelsen av at bare fellesskapet kan sikre frihet for alle, men også at staten kan true friheten. At frihet for de mange er umulig uten politikk og regulering, men også at velment kontroll og velmente påbud hele tiden må veies mot enkeltmenneskets frihet og ansvar. Først når vi klarer å balansere disse hensynene på en prinsipiell og tydelig måte kan venstresiden vinne tilbake frihetsbegrepet," 

skriver Audun Lybakken i denne kronikken i dagens Klassekampen.

Frihetens pris

Av Audun Lysbakken, leder i SV

"Venstresiden må vinne tilbake frihetsbegrepet". Budskapet er gjentatt igjen og igjen på den norske venstresiden. Etter høyrebølgen på 1980-tallet leder Einar Førde en stor "frihetsdebatt" i Arbeiderpartiet. I min første skolevalgkamp, i 1997, var det lett å dele it Sosialistisk Ungdoms løpeseddler. Der hadde halve sentrralstyret, med leder Heikki Holmås i spissen, kastet klærne for å overbevise ungdommen om den nakne sannhet. Det er faktisk sosialisme som gjør deg fri. Og nå, med høyresida tilbake ved makten har spørsmålet meldt seg igjen, tapte venstresiden fordi vi er for dårlig på frihet?

Sist ut var LO-leder Gerd Kristiansen, som brukte 1. mai til å reise debatten på ny. Hvorfor knyttes frihetsbegrepet til høyresida når det er vår politikk som gir økt frihet til vanlige folk?

Det er jo fellesskapsløsninger som gir vanlige folk frihet til å leve ut sine drømmer, mens høyresidens politikk for å fjerne styring og regulering bare gir frihet til noen få.

Du kan stable segway, proffboksing, pokerlag, taxfreekvoter, lakrispiper og fartsgrenser oppå hverandre, og det når ikke barnehagereformen til anklene når det gjelder hva som virkelig gir frihet i hverdagen. Gode velferdsordninger for alle skaper større frihet enn store skattekutt for de få. Å fjerne formuesskatten gir økt frihet for noen på Oslo vest, gode skoler gir bedre muligheter for alle.

Vi tror på friheten vi får gjennom sterke fellesskap. Men altfor ofte stanser venstresidens diskusjoner om frihet der den burde begynne. For hvor går grensene for fellesskapets kontroll? Denne våren har vist forskjeller i tilnærming mellom de rødgrønne partiene som kan gi grunnlag for en spennende og konstruktiv rydding i vår egen debatt om forbud, påbud og kontroll. Venstresiden har godt av at debatten om disse forskjellene løftes fram i lyset.

I april ble det kjent at EUs datalagringsdirektiv ble kjent ugyldig. Da debatten om direktivet raste i 2009, uttalte Aps nestleder Helga Pedersen at Norge kunne bli en frihavn for kriminelle og pedofile miljøer dersom direktivet ikke ble innført. Hun mente datalagringsdirektivet var verdt det, dersom det reddet bare ett barn fra overgrep.

Hvis vi blindt skal følge det prinsippet, åpner det for et kontroll- og overvåkingssamfunn der personvernet alltid vil tape for andre hensyn.

Denne våren foreslo SV å nedsette en overvåkingskommisjon for å undersøke hvordan norske innbyggere overvåkes i vår tid. Mulighetene for overvåking er større enn noen gang, og risikoen for at private opplysninger kommer på avveie er skremmende høy. Av samme grunn foreslo SV, sammen med Venstre og Sp, like før sommeren at det skal innhentes samtykke fra pasienter før innholdet i våre pasientjournaler kan deles mellom ulike aktører i helsevesenet.

Alle disse spørsmålene handler om grensene for kontroll, om maktforholdet mellom staten og enkeltmennesket.

I disse spørsmålene skiller SV og Arbeiderpartiet ganske ofte lag. Arbeiderpartiet mente det var unødvendig å skjerme pasientopplysninger i helsevesenet gjennom samtykke. Arbeiderpartiet støttet ikke SVs forslag om en overvåkingskommisjon. Og ingen i Arbeiderpartiet har støttet forslaget om å gi Edward Snowden Nobels fredspris, slik flere stortingsrepresentanter i SV har foreslått.

I flere spørsmål av avgjørende betydning for enkeltmenneskets frihet og rettssikkerhet, har sosialdemokratiet etter mitt syn en tradisjon for altfor stor tiltro til systemer og autoriteter.

«Det må være rom for litt slark i samfunnet», sa min kollega Bård Vegar Solhjell under debatten om datalagringsdirektivet. Han advarte mot et samfunn der alle små og store feilgrep blir registrert og lagret.

Politikk handler selvsagt om å legge til rette for at du og jeg kan ta sunne, rettferdige og fornuftige valg – for oss selv og for samfunnet. Men politikkens grenser handler om alle de dumme valgene vi likevel skal ha mulighet til å ta.

Rett før Stortinget avsluttet vårsesjonen, behandlet vi et forslag fra Arbeiderpartiet om å påby bruk av redningsvest i alle fritidsbåter under åtte meter. Det var ingen enkel sak. Flytevest styrker sikkerheten til sjøs og redder liv, derfor ønsker vi at flere skal bruke det. Likevel lar for mange flytevesten ligge i båten. Det er et tungt argument for å påby det. En Ap-representant sa det slik fra Stortingets talerstol: Hvis et påbud kan redde bare ett liv, er det verdt sin sak.

Men skal virkelig Stortinget gjennomføre alle tiltak som kan hindre ulykker eller dødelig sykdom, og hva slags samfunn får vi da? Det er ikke bare flytevest som ville vært påbudt, det ville også for eksempel sykkelhjelm vært. I 2011 omkom 12 syklister i Norge. Åtte av dem brukte ikke hjelm, og to av dem kunne ha reddet livet hvis de hadde gjort det. Vi vet at solarium øker sjansen for hud- og føflekkreft. Vi vet at røyking og alkohol dreper. Vi vet at ekstremsport tar liv. Bare i fjor døde fire norske basehoppere. Det kan tenkes et veldig stort antall sikkerhetstiltak, forbud og påbud vi kunne ha innført hvis det handlet om å redde bare ett liv.

Med en helt konsekvent politikk for trygghet, ville flytevest og sykkelhjelm vært påbudt for alle. Røyking, brennevin, solarium og basehopping ville vært forbudt. Hvis du tente deg en sigarett i hagen, syklet til nærbutikken uten hjelm eller satt i seilbåten uten flytevest, ville det vært politiets plikt å straffe deg. Ikke fordi du skadet andre, men fordi du brøt med en regel som var laget for å beskytte deg mot deg selv.

Vi diskuterte forslaget om påbud om flytevest grundig i SVs stortingsgruppe. Det var delte meninger om forslaget, men et klart flertall gikk til slutt mot et generelt påbud. Vår begrunnelse var at vi bør være svært varsomme med å innføre forbud og påbud i spørsmål som handler om hva enkeltmennesket gjør med seg selv og sitt eget liv. Når min frihet begrenser andres frihet, stiller saken seg annerledes. Derfor er jeg for røykeloven, og mot å forby tobakk. Jeg synes ikke det skal være politiets oppgave å bøtelegge et voksent menneske uten flytevest i koggen en varm sommerdag. Jeg er for flytevester, men vi må ikke påby alt vi liker.

«Vi kan ikke forby alt vi ikke liker». Slik går et munnhell som er gjentatt til det kjedsommelige av talspersoner for høyresida gjennom år og tiår. Likevel ser vi nå at nettopp høyresidens partier går i bresjen for forbud mot slikt som de ikke liker.

Tiggeforbudet er det verste eksempelet. I stedet for å løse fattigdomsproblemet, skal de fattige jages. Det er en forkastelig form for sosial renovasjon. Tilnærmingen til kvinneundertrykkende klesplagg som burka og niqab er den samme, Fremskrittspartiet ivrer for forbud.

Arbeiderpartiet sto heldigvis sammen med SV i motstand mot et nasjonalt tiggeforbud i Stortinget. Men vår gamle regjeringspartner Sp sikret høyrepartiene flertall. I Oslo, hvor de fleste tiggerne befinner seg, har imidlertid Ap gått langt i å åpne for forbudslinjen. Og etter at Frankrikes burkaforbud klarte seg gjennom behandlingen i menneskerettighetsdomstolen, vil ikke lenger Ap utelukke støtte til det samme i Norge.

Kan et samfunn som verner om den enkeltes frihet virkelig nekte fattige mennesker å be om hjelp, eller lovregulere hva slags klær innbyggerne skal ha lov til å ha på seg? Nei. Men viktigere: slike forbud rammer dem som allerede er mest utsatt. De fattige selv forbys, i stedet for at vi angriper årsakene til deres ulykke. Kvinner utsatt for undertrykking skal forfølges, i stedet for at vi forfølger de konservative menn og ideer som står bak undertrykkingen.

Hvorfor støtter SV da sexkjøpsloven? Mens tigge- og burkaforbud fratar tiggerne og kvinnene selv frihet, er sexkjøpslovens intensjon å ramme de kjøperne som skaper et marked for andres lidelse. Også her kan vi trekke viktige prinsipielle grenser. Også samfunnets mest marginaliserte skal ha frihet, mens de som utnytter andre godt kan få sin frihet begrenset.

Da SVs forgjenger SF så dagens lys på 1960-tallet, var det delvis fordi sosialdemokratiet ble oppfattet som for autoritært. Den nye venstresiden på 60- og 70-tallet var preget av antiautoritære ideer og idealer, og ga stemme til grasrotbevegelser som ville endre samfunnet nedenfra.

Dette «tredje venstre» forsøkte å forene frihetlige ideer fra det første (liberale) venstre med klasseperspektivet til det andre (sosialdemokratiske) venstre. SF var mer maktkritisk, mer statskritisk og mer antiautoritært enn Arbeiderpartiet.

På sitt beste har SV vært et frihetlig alternativ for folk på venstresiden i Norge. Forhåpentligvis vil det prege partiet vårt i den nye fasen vi har gått inn i. Et eksempel er tillitsreformen, SVs viktigste nye bidrag til norsk politikk denne våren. Den handler om å slippe folks kreativitet og innsatsvilje fri, i stedet for mer kontroll, måling og detaljstyring av arbeidshverdagen i offentlig sektor. Den er frihet og fellesskap i ett, og peker ut en ny kurs for velferdsstaten. Tillitsreform er fornying på venstresidens premisser. Den handler om å avvise både høyresidens overdrevne tro på markedet, og en for sterk tro på statens evne til å styre.

Venstresidens frihetsdebatter har enten båret preg av å klappe seg selvfornøyd på skulderen, eller å tilpasse seg høyresidens frihetsforståelse. Men det er ikke å adoptere forslag om deregulering av arbeidslivet som vil gi venstresiden troverdighet i frihetsdebatten. Det er en mer prinsipiell og mindre tilfeldig holdning til når regulering er riktig, og når det skal være rom for litt slark. Venstresidens frihetspolitikk må innebære en konsekvent skepsis til å bytte frihet mot sikkerhet, og den samme forsiktighet med å begrense den enkeltes frihet, med mindre det er nødvendig for å sikre andres.

Jeg synes venstresiden er best når vi kombinerer en klassisk sosialistisk politikk for rettferdig fordeling av makt og ressurser, med et frihetlig verdisyn. I det ligger erkjennelsen av at bare fellesskapet kan sikre frihet for alle, men også at staten kan true friheten. At frihet for de mange er umulig uten politikk og regulering, men også at velment kontroll og velmente påbud hele tiden må veies mot enkeltmenneskets frihet og ansvar. Først når vi klarer å balansere disse hensynene på en prinsipiell og tydelig måte kan venstresiden vinne tilbake frihetsbegrepet.

(også publisert i Klassekampen 8. juli 2014)