Brukervalg og valgfrihet

Brukervalg: Innbyggerne kan ikke bare være kunder

"Fokuset på valgfrihet og brukervalg griper inn i en helt fundamental borgerrolle: Det er en tendens til at vi i stadig større grad ser på innbyggerne som forbrukere og kunder. Kunder har selv ansvar for å holde seg orientert om tilbud, kvalitet og priser. Kommunen utstyrer oss med en ”sjekk”, og vi blir sendt ut for å shoppe helsetjenester. Men solidaritetssamfunnet og lokaldemokratiet kan ikke fungere dersom innbyggerne bare er forbrukere. De må også være borgere. Innbyggerne må ikke utelukkende se på sitt forhold til kommunen ut fra hva de selv har behov for, men også ut fra hva som er best når en tar hensyn til andres interesser. Mine egoistiske valg kan ha negativ betydning for andres evne og muligheter til å få tilfredsstilt sine grunnleggende behov. Brukervalg er egoisme satt i system. Systemet tvinger fram og nødvendiggjør en egoistisk tankegang, og den universielle velferds- og fellesskapstanken forvitrer. " Slik konkluderte Ivar Johansen når han innledet om brukervalg og forslaget om sykehjemsforetak på årsmøtet i Oslo krets av Norsk Sykepleierforbund.

Må sykepleiefaget og sykepleierrollen vike for bedriftsøkonomiske prinsipper og privatisering?


Innlegg av Ivar Johansen, bystyremedlem (SV) ved Oslo krets av Norsk Sykepleierforbunds fylkesmøte 22. mars 2004


Jeg er bedt om å komme med synspunkter på 2 temaer; brukervalg i hjemmetjenestene og organisering av de kommunalt eide sykehjemmene i foretak.

Begge forslagene er begrunnet i det tilsynelatende positive begrepet ”valgfrihet”. Det som kjennetegner syke mennesker er ikke først og fremst ork og ressurser til å shoppe helsetjenester.

Å ta brukerne på alvor er å respektere de prioriteringer hjemmetjenestenes brukere har uttrykt gjennom brukerundersøkelser.

Disse undersøkelser viser at hjemmetjenestenes brukere først og fremst er misfornøyd med tjenestens manglende fleksibilitet, dvs

- den hjelp de får til tilrettelegging av måltider
- den mulighet de har til å få hjelp ved endrede behov
- antallet forskjellige hjelpere som kommer hjem til brukeren
- brukerens mulighet til å bestemme når vedkommende skal få hjelp

Å ta brukerne på alvor er å gå inn på disse grunnleggende kvalitetsspørsmål. Da er det for meg helt underordnet om leverandøren av tjenesten er kommunal eller privat, eller å gi brukeren et valg mellom firma A, B, C eller D.

Det som kjennetegner sykdom er ustabilitet og endrede hjelpebehov fra dag til dag. Vi trenger tjenester og hjelpere som har fleksibilitet, og kjapt kan endre hjelpens innhold eller volum. Det bygges nå opp et innkjøpsbyråkrati og juristeri som blir svært så dyktige på detaljeringsbeskrivelse av hvor mye, og hvilken, hjelp den enkelte skal få. Og ikke minst; ikke få. Hjelperne skal strengt holde seg til vedtaket. Det er ikke tilstrekkelig fleksibilitet til å takle endrede hjelpebehov.

De foreløpige erfaringer fra brukervalgmodellen i Oslo viser:

- At bestiller-utfører organisering og økt vekt på kontraktstyring medfører liten fleksibilitet og økte transaksjonskostnader
- At økt spesialisering (skille hjemmehjelp og hjemmesykepleier) fører til dårligere koordinering og samarbeid og dermed økte kostnader
- At vedtakene/ bestillingene blir tolket strengere når de blir priset

Det er grunn til å merke seg at brukervalg ikke har endret en tøddel på de kritiske ankepunkter brukerne av hjemmetjenestene har gitt uttrykk for gjennom brukerundersøkelser. Framfor mer fleksible tjenester har vi fått mer firkantethet. Framfor mer samordning og færre hjelpere som tråkker ned dørterskelen har mange fått flere. Brukervalg vektlegger mindre, ikke mer, brukernes ønske om i større grad å påvirke hjelpens innhold.

”Reell valgfrihet” er også honnørordet når byrådet foreslår at 38 kommunalt eide sykehjem tas ut av bydelene og plasseres i tre kommunale foretak.

Men, valgfrihet er et praktisk talt et ikke-eksisterende problem i bydelene i dag. Har de særskilte preferanser ønsker de først og fremst plass i nærmiljøet. Praktisk talt uten unntak får brukerne oppfylt sitt førstevalg. Og hadde dette vært et problem forsvarer ikke dette den svært omfattende omorganisering som byrådet foreslår. Da kunne en instruert bydelene at brukerne alltid skulle få oppfylt sitt førstevalg. Det har naturligvis en kostnadsside fordi en må etablere overkapasitet, og da må i så fall bystyreflertallet være villig til å bevilge de nødvendige midler.

Først og fremst er brukernes førstevalg å få sykehjemplass. Terskelen for å få plass er betydelig hevet de siste årene. Å respektere brukernes valg måtte derfor først og fremst være å redusere den utrygghet mange eldre har på at de ikke vil få sykehjemsplass når behovet oppstår, og frykt for at tilbudet ikke har tilstrekkelig kvalitet.

Det er 4 grunner til at foretaksforslaget er et svært dårlig forslag:

For det første, og viktigste:

Da bydel St. Hanshaugen/Ullevål i sin tid skulle konkurranseutsette St. Hanshjemmet understreket bydelen meget sterkt at hjemmetjenesten i distriktet skulle følge med i opplegget. Gjennom mange år hadde bydelen jobbet for en tett integrering av hjemmetjenesten og institusjon. Gjennom fleksibelt bruk av korttids- og rehabiliteringsplasser, dagsenter og hjemmetjenester har bydelen kunnet gi kvalitativt gode tjenester på lavest effektive omsorgsnivå. Og ikke minst; slikt fleksibelt bruk fungerer forebyggende slik at den enkelte som ønsker det kan bli boende lenger i eget hjem.

Konsekvensen av byrådets forslag er at splitter opp og adskiller en sammenhengende og integrert tiltakskjede mellom hjemmetjenester og sykehjem. Det betyr både en kvalitetsforringelse og er kostnadsdrivende.

For det andre;

Mens en på statlig hold drøfter nedleggelse av de regionale helseforetak ut fra begrunnelse av de er byråkratiske og fordyrende mellomledd foreslås det altså i Oslo å opprette regionale sykehjemsforetak. Dette er å opprette mer kompliserende byråkrati og skape ennå større avstand mellom de som definerer brukeres behov og de som skal produsere omsorgstjenester.
Oslos omsorgstjenester trenger mindre byråkrati, ikke mer.

For det tredje;

Forslaget innebærer å flytte viktige politiske beslutninger ut av folkevalgte organer og inn i kommersielle foretaksstyrer. Når det ikke lenger er et bydelsutvalg eller bystyre som skal fatte vedtak om nedleggelse eller konkurranseutsetting av sykehjem er dette å planlegge for et system hvor viktige politiske beslutninger unndras politisk diskusjon og gjøres til et ”bestillerfaglig” spørsmål. Dette er politisk ansvarsfraskrivelse.

For det fjerde;

Forslaget innebærer å ta ut mellom 20 og 30 % av årsverkene i bydelene.

Dette er å gå i gal retning; målet bør være å tilføre bydelene flere, ikke færre oppgaver. Desentralisering av forvaltningsoppgaver og desentralisering av politisk makt, nærmest mulig brukeren.

Men samtidig: Et så stort uttak av personalet betyr at bydelene endrer karakter i retning fra driftsorganisasjon til en ren bestillerorganisasjon. Argumentasjon for å redusere fra 25 til 15 bydeler var at større enheter ga bedre ressursutnyttelse. Et forslag om nå å redusere bydelenes driftsorganisasjon med mellom en tredjedel og en fjerdedel må nødvendigvis slå negativt ut andre veien.

Til sist dette:

Fokuset på valgfrihet og brukervalg griper inn i en helt fundamental borgerrolle:

Det er en tendens til at vi i stadig større grad ser på innbyggerne som forbrukere og kunder. Kunder har selv ansvar for å holde seg orientert om tilbud, kvalitet og priser. Kommunen utstyrer oss med en ”sjekk”, og vi blir sendt ut for å shoppe helsetjenester. Men solidaritetssamfunnet og lokaldemokratiet kan ikke fungere dersom innbyggerne bare er forbrukere. De må også være borgere. Innbyggerne må ikke utelukkende se på sitt forhold til kommunen ut fra hva de selv har behov for, men også ut fra hva som er best når en tar hensyn til andres interesser. Mine egoistiske valg kan ha negativ betydning for andres evne og muligheter til å få tilfredsstilt sine grunnleggende behov. Brukervalg er egoisme satt i system. Systemet tvinger fram og nødvendiggjør en egoistisk tankegang, og den universielle velferds- og fellesskapstanken forvitrer.


Legg til kommentar