Brukervalg og valgfrihet

Valgfrihet på godt og ondt

Det finnes en rekke situasjoner hvor økt valgfrihet ikke nødvendigvis er et gode, hverken for individet eller for samfunnet som helhet. For det første har valgfrihet utilsiktede bivirkninger av både individuell og kollektiv karakter. Hvis en ressurssterk forelder flytter barnet sitt fra en skole fordi hun mener andelen med fremmedkulturell bakgrunn ved skolen er for høy, påvirkes også andres situasjon. For hvis flere gjør det samme, reduseres andelen elever med norsk bakgrunn. Dermed kan også foreldre som syntes fordelingen mellom de etniske gruppene var tilfredsstillende, oppleve at situasjonen blir uholdbar. De flytter også barnet sitt, selv om de opprinnelig hadde foretrukket at barnet fortsatte i skolen, sammen med andre som er bosatt i skolekretsen. Foreldrene har her full valgfrihet, og benytter seg av den, men situasjonen deres hadde vært bedre om valgfriheten hadde vært langt mer begrenset. Resultatet blir, som også Landro og Midttun peker på, lett en klassebasert todeling mellom A- og B-skoler. Men dette skyldes ikke at reformen egentlig reduserer friheten, slik de hevder, det er tvert imot en konsekvens av denne friheten. Og det er en frihet mange (ved nærmere ettertanke) egentlig ikke ønsker. Men når friheten først er etablert, tvinges man ofte selv til å bli skole-shopper, selv om man i utgangspunktet ikke ønsket denne form for frihet, skriver sosiolog Arve Hjelseth.

Valgfrihet på godt og ondt


Arve Hjelseth


Sosiolog
Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU


I dagens ideologiske klima er det neppe mulig å vinne frem i politisk reformarbeid uten at man kan vise at en reform øker folks valgfrihet. Økt valgfrihet er en prinsipiell ledetråd, enten som ideal og mål i seg selv, eller som et virkemiddel for å oppnå andre mål. Dereguleringen av energimarkedet gir oss mulighet til å velge billigste strømleverandør. Fritt skolevalg gjør at vi kan velge den skolen vi antar er best for våre barn. Også kontantstøtten er basert på samme resonnement. Universiteter og høyskoler konkurrerer om studentene, som i økende grad blir kunder som shopper på ”studiemarkedet”.

Tidens ånd er at enhver er kunde i møte med offentlige institusjoner, på samme måte som vi er kunder i privat drevne bedrifter og butikker. Og for at kunden skal kunne velge, må han eller hun ha flere alternativer å forholde seg til. Dette er valgfrihetens kjerne.


Å kunne velge mellom flere alternativer når man skal kjøpe eller motta et produkt eller en tjeneste, virker intuitivt som et gode i seg selv. Vi antar at denne fordelen som en gunstig bivirkning normalt også gir løsninger som er samfunnsøkonomisk effektive: Nettopp fordi vi kan velge andre leverandører av et produkt eller en tjeneste hvis vi er misfornøyde med tingenes tilstand, antas det at dårlige leverandører legger seg i selen for å øke kvaliteten på det de tilbyr. Hvis vi ikke har noe valg, har heller ikke produsenten noe incentiv til å forbedre seg og drive mest mulig lønnsomt. Slik fungerer markedet, så hvorfor ikke i størst mulig grad ta i bruk den samme mekanismen også i offentlig sektor?


At et av målene med effektiviseringen av offentlig sektor er økt valgfrihet, fremstår i dag som selvsagt. Faktisk er det så selvsagt at de fleste synes å kvie seg for å sette spørsmålstegn ved hvorvidt økt valgfrihet er prinsipielt uproblematisk. Da debatten om kontantstøtten var på sitt mest intense, argumenterte flere motstandere med at ordningen ikke ville øke valgfriheten, slik tilhengerne hevdet. Tvert imot ville den bli mindre. Det samme slår meg når jeg leser innlegget til Jarle Landro og Berit M. Midttun fra Utdanningsforbundet i Sør-Tøndelag i Adresseavisen den 20. august 2002.. Fritt skolevalg og flere privatskoler gir ifølge dem et skinn av valgfrihet: ”Offensiven markedføres under velklingende slagord som frihet og mangfold, men resultatet vil lett bli det motsatte av det slagordene gir inntrykk av”, skriver de. Egentlig virker det som de stiller seg skeptisk til verdien av valgfrihet med hensyn til skoler, men dette kvier de seg for å si, eller de har et uavklart forhold til spørsmålet. For den som går imot økt valgfrihet er under det rådende ideologiske hegemoni dømt til å tape enhver debatt. Derfor hevder de altså i stedet at friheten til å kunne velge mellom en rekke ulike skoler, er en reform som gir foreldre mindre frihet! Dette er jo unektelig en underlig påstand.


En informert kritikk av reformer der valgfrihet etableres for å effektivisere produksjonen, må ta utgangspunkt i at valgfrihet på enkelte felter er mer problematisk enn vi intuitivt vil anta.


La oss ta fritt skolevalg som eksempel: I dag går et stort flertall av norske skolebarn på offentlige grunnskoler, og i tillegg går de stort sett på den grunnskolen som ligger i den skolekrets de geografisk tilhører. Hvis vi får et system hvor man får et økt tilbud av privatskoler, samtidig som foreldre kan velge offentlige skoler utenfor den skolekretsen en selv bor i, er det selvsagt at dette innebærer økt valgfrihet. Riktignok vil mindre ressurssterke neppe oppleve valgfriheten som særlig reell, men de hadde jo heller ikke valgfrihet i utgangspunktet. Graden av valgfrihet er altså i verste fall uendret for disse gruppene. For de som har ressurser til og interesse for å skole-shoppe, vil derimot valgfriheten åpenbart øke. Dette innebærer at valgfriheten i sum øker for befolkningen. Påstår man noe annet snakker man mot bedre vitende.


Poenget er at det finnes en rekke situasjoner hvor økt valgfrihet ikke nødvendigvis er et gode, hverken for individet eller for samfunnet som helhet. For det første har valgfrihet utilsiktede bivirkninger av både individuell og kollektiv karakter. For å fortsette langs skolesporet litt til: Hvis en ressurssterk forelder flytter barnet sitt fra en skole fordi hun mener andelen med fremmedkulturell bakgrunn ved skolen er for høy, påvirkes også andres situasjon. For hvis flere gjør det samme, reduseres andelen elever med norsk bakgrunn. Dermed kan også foreldre som syntes fordelingen mellom de etniske gruppene var tilfredsstillende, oppleve at situasjonen blir uholdbar. De flytter også barnet sitt, selv om de opprinnelig hadde foretrukket at barnet fortsatte i skolen, sammen med andre som er bosatt i skolekretsen. Foreldrene har her full valgfrihet, og benytter seg av den, men situasjonen deres hadde vært bedre om valgfriheten hadde vært langt mer begrenset. Resultatet blir, som også Landro og Midttun peker på, lett en klassebasert todeling mellom A- og B-skoler. Men dette skyldes ikke at reformen egentlig reduserer friheten, slik de hevder, det er tvert imot en konsekvens av denne friheten. Og det er en frihet mange (ved nærmere ettertanke) egentlig ikke ønsker. Men når friheten først er etablert, tvinges man ofte selv til å bli skole-shopper, selv om man i utgangspunktet ikke ønsket denne form for frihet.


For det andre, dette peker mot et allment poeng: Når valgfriheten rent faktisk er begrenset på flere områder, er det ofte basert på en anerkjennelse av at frihet kan få oss til å gjøre uønskede valg, som vi også selv i ettertid kan komme til å angre på. Mange ønsker en viss liberalisering av alkoholomsetningen i Norge, men få argumenterer for at brennevin skal være like lett tilgjengelig som melk. Vår frihet til å kjøpe alkohol er begrenset, og det er en begrensning de fleste av oss går inn for. Hvis vi vet at vi har problemer med å motstå fristelser, ønsker vi å unngå å bli utsatt for fristelsen. Mange spilleavhengige vil ha automatene bort fra butikker og kjøpesentra, og mange røykere støtter restriksjoner på sin egen røyking. For å ta valg som er i samsvar med våre dypereliggende interesser, avstår vi fra valgfrihet i en rekke situasjoner.

Det økonomiske språket har de siste årene vunnet fram i debatter om offentlig sektors rolle og utforming. Nøkkelordene er marked, konkurranse, valgfrihet, stykkpris og (samfunnsøkonomisk) effektivitet. Der det er mulig, bør offentlig sektors tjenesteproduksjon ifølge denne ideologien organiseres mest mulig likt det som er tilfellet i privat sektor, med fri markedskonkurranse som ideal. Valgfrihet er en forutsetning for at dette skal fungere.

Problemet er at den økonomiske logikken i svært begrenset grad tar høyde for det særegne ved offentlig virksomhet. Begrunnelsen for offentlig tjenesteproduksjon er jo nettopp at den tar seg av produkter og tjenester som vanskelig lar seg realisere på et fritt marked. Hvor grensene skal gå er et politisk spørsmål. At jeg har frihet til å velge mellom ulike kommersielle treningssentre hvis jeg ønsker å trene regelmessig, er bortimot helt uproblematisk for alle andre.  Men som jeg har forsøkt å vise, er dette en dårlig rettesnor for organiseringen av for eksempel post og skole. Dette er ikke nødvendigvis et argument for at fri konkurranse i skolen ikke bør forekomme, eller at postverket ikke har godt av konkurranse. Men det er et forsøk på å vise at økt valgfrihet ikke er, eller kan være, alle tings målestokk.