Byestetikk

Fiendtlig arkitektur

Fiendtlig arkitektur

Ved å montere armlener på midten av utebenkene, sender man ut et skjult, men likevel tydelig signal: her er det ikke rom for fremmede mennesker som trenger å hvile sine slitne kropper.

«Det er sommermorgen når jeg på min sykkelrute inn til Oslo stopper i Sandvika og setter meg på en benk i parken utenfor Rådhuset i Sandvika for å innta frokosten.

Ganske raskt innser jeg at det er noe rart med denne hvitmalte benken, idyllisk plassert på skiferheller mellom rosebed og frodig grønt gress. Den er påmontert to armlener, ikke på hver ende, slik benker ofte er skrudd sammen, men på midten. Jeg kikker meg rundt og ser at de øvrige benkene i parken har tilsvarende armlener og tenker at det kan ikke være tilfeldig.

Så slår det meg: ved å montere armlener på midten gjør det benkene helt uegnede til å hvile på og helt umulig å legge seg ned på. Dette er ugjestmilde utemøbler i det offentlige rom. Såkalt «fiendtlig arkitektur». Her i parken er det ikke rom for fremmede, trøtte, slitte mennesker. De er uønsket her,» skriver Kirkens Bymisjons Kai-Rune Myhrer blant annet.

Jeg skrev om det samme tema her på bloggen min for 2 måneder siden, og fenomenet ser ut til å tilta. Det sies at Jernbaneverket planlegger for det samme på Oslo S. Og som Tone Bergli Joner skrev: «Vi har fientlige benker i Oslo også. Jeg kaller dem "sadistbenker". De står ved trikkeholdeplasser utenfor Oslo City, Gunerius og på Nydalen T-banestasjon. Jeg undersøkte hvorfor de er glatte og avrundt slik at de er umulig å sitte mer enn et minutt på. Fikk til svar at da kunne ingen uteliggere slå seg ned på dem.»

Den herskende klassens benk

Den herskende klassens benk

Det kalles «fiendtlig arkitektur», og det sprer seg over hele verden.

- Arkitekturen handler ikke om å løse sosiale problemer, men å skjule dem, sier svenske Fredrik Edin, kulturredaktør i den svenske, radikale ukeavisen Arbetaren. Han er en av få skandinaver med kompetanse på feltet.

Det klassiske eksempelet på fiendtlig arkitektur er en benk som har armlener plassert midt på slik at man ikke kan ligge på den. Noen ganger er det aggressive tiltak som pigger på bakken, sprinkler som spruter vann og høyttalere som spiller høy musikk. Men det kan også være ting som ser helt uskyldige ut, som for eksempel en tung blomsterkrukke på et sted der folk har sovet tidligere. Det er ofte ikke noe du og jeg legger merke til. De eneste som oppfatter beskjeden, er de som ikke er ønsket.

– Man hører ofte grunneierne si at det skal være åpent for alle. Men i «alle» inngår ikke hjemløse, EU-immigranter og misbrukere, bare de man har lyst til at skal få være der, sier Edin.

«Den herskende klassens benk» heter masteroppgaven der han tok for seg benker i et ideologisk perspektiv. Uttrykket er en omskriving på et sitat fra Karl Marx om at den herskende klasses tanker er de herskende tanker i samfunnet. På samme måte mener Edin at hvordan vi utformer bybildet sier noe om hvilke tanker som hersker blant oss.

– Selv et fysisk produkt som en benk blir et ideologisk utsagn. Man sier jo at samfunnets verdighet avgjøres av hvordan man behandler de som er mest utsatt, sier han.

Økt reklame: Visuell forsøpling av byrommet

Økt reklame: Visuell forsøpling av byrommet

En ny avtale for bysykkelordningen gjør at Clear Channel får tredoble sin reklame i Oslo. – En avveining av kost-nytte, sier Venstre-byråd Guri Melby til Klassekampen. Partiet har tidligere lovet å begrense reklamen i hovedstaden.

I forrige uke vedtok byrådet å inngå en avtale med selskapet Clear Channel om å øke antall bysykler i Oslo fra 1300 til 3000. Det kommer med en pris: Clear Channel får nå øke sin reklamemengde fra 275 til 795 reklameflater – nesten en tredobling. Reklamen skal plasseres på sykler og sykkelstativer. Økningen av antall bysykler ble enstemmig vedtatt i Oslo bystyre i 2011, men SV, Venstre og Rødt stemte mot å åpne for mer reklame.

Som Klassekampen skriver i dag er jeg svært kritisk til reklamemengden det nå legges opp til.

"– De kommersielle interessene overtar byen vår i større og større grad. Reklamen er visuell forsøpling, sier Johansen.

Han mener at byrådet burde si nei til en slik avtale og heller finansiere noe av bysykkelordningen selv.

– Bysykler er såpass viktig i byen både miljø- og helsemessig at større deler av ordningen bør finansieres over bykassa. Vi tåler nok også en høyere egenandel, sier Johansen til Klassekampen. Et bysykkelabonnement koster i år 120 kroner."

Avveining av kost-nytte, sier Venstre-byråden. Ut fra samme tankegang kan vi kanskje få reklame i klasserommene på byens skoler, for å finansiere innkjøp av skolebøker?

Byrådet: Massiv økning av kommersiell reklame i Oslo

Byrådet: Massiv økning av kommersiell reklame i Oslo

Byrådet vil nesten 3-doble byreklamen på grunn av bysykkelordningen.

Byrådet har inngått avtale med Clear Channel Norway som innebærer en massiv reklameøkning i det offentlige rom. Eller som jeg vil kalle det; en massiv kommersiell nedtagging og forsøpling av det offentlige rom fra en handelsstand og et næringsliv som  på en aggressiv måte vil påvirke oss som konsumenter.

Bysykkelordningen er aldeles utmerket, men at den betales ved en massiv økning av reklame i det offentlige rom er særs uheldig. I dag har bysykkelordningen -  i følge byrådssaken - 1.350 sykler som betales med 275 reklameflater, og når det nå utvides til 3.000 sykler økes reklameflatende til hele 795. For at markedsverdien skal være tilstrekkelig vil dette være svært synlig reklame vi ikke kan unngå ved bare å snu oss bort fra eller lukke øynene for.

Det er en stigende erkjennelse for at omgivelsene påvirker vår opplevelse av trivsel, men med den avtale byrådet nå har inngått med Clear Channel settes dette arbeidet langt tilbake. I fagmiljøer er det flere som er i tvil om byrommet vil tåle så mye økt reklame, og herunder er Clear Channel selv blant de som har advart.

Byrådets vedtak er signert Venstre-byråd Guri Melby. Hennes parti lovte dette overfor velgerne: «Venstre mener det er for mye reklame i det offentlige rom. (…) I kommende bystyreperiode vil Venstre fortsette arbeidet med å redusere den visuelle reklamemengden i byen.»

Oslo kommunes utendørskunst i forfall

Oslo kommunes utendørskunst i forfall

Oslo kommune disponerer over en omfattende samling utendørskunst. Vi snakker da om frittstående skulpturer, fontener, minnesmerker, skulpturparker og bygningsintegrert kunst, totalt over 550 verk.

Mange har - dessverre med rette - ment at kommunen i årevis har forsømt sitt vedlikeholdsansvar, og gjennom dette krenket både kunstverkenes og kunstnernes anseelse. Opphavsorganisasjonen BONO har understreket: “– Det er et stort paradoks at kommunen ønsker å smykke ut byen, men vil ikke forholde seg til at det innebærer noen forpliktelser. Man har i en årrekke begrunnet manglende vedlikehold med manglende midler.”

Og sånn er det vel omtrent fortsatt. Vedlikeholdsetterslepet er enormt, og de årlige bevilgninger er så knappe at man vel reelt sett ikke engang tar høyde for å forhindre ytterligere forfall. Jeg har utfordret byrådet, som har sendt fram en oversikt til bystyret over alle kunstverkene, med en beskrivelse av tilstanden og behovet for utbedringer og vedlikehold.

Ta en titt på oversikten. Jeg tar gjerne i mot innspill.

22. juli: Mindre åpenhet, mindre demokrati?

22. juli: Mindre åpenhet, mindre demokrati?

"Etter 22. juli rykket sikkerhetsbransjen inn i regjeringskontorene, Rådhuset og andre steder. Det eneste gangbare var: «Her døde det folk. Det må ikke skje igjen.» Og ingen politiker vil naturligvis tørre å si nei til anbefalinger fra sikkerhetsbransjen eller sikkerhetskonsulenter. Men det kan jo være grunn til å minne om at dette er en bransje som – helt legitimt – har som mål å selge mest mulig sikkerhetsutstyr," sa jeg blant annet da bystyret behandlet sak om terrorsikringstiltak. Og jeg minnet om:

"Professor Ole Møystad ved NTNU i Trondheim har påpekt noe helt grunnleggende: Det er naturstridig og umenneskelig, i den mest bokstavelige forstand, å forsøke å bygge et samfunn med en arkitektur som ikke kan overraske, bryte sammen, endrer seg og falle inn i og ut av kriser og unntakstilstander. Klokere enn å bygge seg bort fra endringer og overraskelser, er å bygge en omverden som kan håndtere en krise, som kan takle en brå, overraskende, uventet og smertefull endring." Les hele innlegget under.

Skitt au

Skitt au

"Hva binder diskusjoner om tigger-forbud, høydebehandling av jenter, omskjæring og tagging sammen? Alle handler om substanser på steder de ikke skal være, om oppfatninger av renhet og moral og om samfunnshierarki," skriver forsker Ada I Engebrigtsen blant annet.

Og til tagging og graffitti: "Men hvem sin moralske orden er det graffitien truer? Ok, det er dyrt å fjerne signaturer og tegninger utover inngangsdøra eller på fasaden på huset eller blokka di, men hvorfor syns vi stort sett tagging er stygt og reklame helt OK? Hva gjør at vi synes det er stygt og provoserende å se en over-tagget trikk eller buss, mens det ikke vekker slike følelser å se en trikk overmalt med reklame?

Er det vissheten om at Sporveien tjener på reklamen slik at vi kan få billigere billetter? Er det vanen ved reklame som gjør at vi ikke ser den lenger? Eller er det rett og slett vårt innebygde samfunnshierarki, eller moral som automatisk bedømmer de mektige annerledes enn de avmektige? Er det slik at ungdommers ikke-sanksjonerte uttrykksformer truer samfunnshierarkiet, mens forretningsstandens bekrefter det?" Les hele under "les mer."

Kampen om sjøen er Oslos største generasjonskonflikt: Borgerkrigen

Friskt innspill fra Magnus Lysberg:

"Det pågår en krig i Oslo. En lavintensiv, men ulmende krig som potensielt kan kaste hovedstaden ut i kaos. Det er oss og dem, vi som har livet foran oss, og de som bare har pengene bak seg. Denne sommeren har vi sett tidlige tegn på ekskalering. Private sikkerhetsfirma sørger for å kontrollere befolkingens bevegelser: På Tjuvholmen, en liten søkkrik enklave på en øy like utenfor byen, er det innført portforbud om natta.

Oslo er en av de raskest voksende byene i Europa, og befolkningen blir stadig yngre. Som et svar på denne utviklinga har det konservative byrådet beslutta å bygge en pensjonistmur langs sjøen for å begrense de unges tilgang til vannet. Den folkerettsstridige muren tar form av bloddyre, minimalistisk innreda leilighetsblokker, planlagt langsmed sjøkanten fra Sørenga i øst til Filipstad i vest. Den første delen av muren står allerede klar. På Sørenga ligger de nye leilighetskompleksene som et stranda cruise-skip, med disproposjonalt store balkongkasser, kledd i moteriktige, og helt uutholdelige grå-lilla farger. Mange har reagert på den gyselige estetikken, og det ryktes at en professor på Arkitekthøgskolen har vært involvert i prosjeket.

Kommer det til å bli bedre når alt blir ferdig, når vi ser hvordan helheten blir? Nei. Det kommer til å bli mye, mye verre. Problemet er ikke det at hun er stygg, hun er også for gammel. Oslos sjøkant blir sakte, men sikkert okkupert av impotente 60-åringer med dødsangst og Audi. De kjøper leiligheter med maksimal utsikt og kveldssol, og hater tanken på at andre mindre viktige og vellykkede mennesker skal få nyte den samme sola - gratis. Men det skal vi. For denne generasjonskonflikten kommer vi til å vinne. I det lange løp er vi alle døde, som det heter, men noen dør før andre, og i krigen om vannet er det bare å smøre seg med tålmodighet: Tida spiller på vårt lag," skriver Magnus Lysberg i en artikkel i Klassekampen.

Kanskje spisseformulerer han vel mye, men han har kanskje et lite poeng?

Tjuvholmen: Plan- og bygningsetaten tydelig på allmennhetens tilgang

Tjuvholmen: Plan- og bygningsetaten tydelig på allmennhetens tilgang

Plan- og bygningsetaten er rimelig klar på at de private eiendomsbesitterne på Tjuvholmen ikke kan stenge ute offentligheten:

"Bruk og allmennhetens tilgjengelighet er regulert gjennom to reguleringsplaner fra 2004 og 2009. Som det fremgår av begge reguleringene er det et nedfelt prinsipp om at allmennheten skal være sikret tilgjengelighet til og i området. Dette omfatter fotgjengerforbindelser mellom bebyggelsen og de enkelte byggefeltene, alminnelig tilgjengelighet tuil øvrige offentlige rom som friområder i sjø og på land, herunder til rekrasjonsområder som f.eks. områder som er regulert til bading."

"I tilllegg må det dog nevnes at ved vedtakelsen av reguleringsplanen for Tjuvholmen i 2004 ble tinglyst en erklæring som fstsetter at allmennheten som den brede hovedregel skal ha tilgang til gater og torg, men åpner samtidig for at bestemte traseer kan stenges i tidsrommet kl. 24.00 - 07.00. Denne erklæringen gjelder imidlertid ikke for badeanlegget og får forøvrig heller ingen innvirkning på tilgangen til badeanlegget."

Så viser etaten riktig til at politivedtektene eller støyforskriften kan være aktuelle. Men potensielt brudd på politivedtektene kan bare håndteres av politiet selv, og ikke private vektere. Og støyforskriften som er rettet inn mot såkalt helsefarlige støy håndteres av helsemyndighetene. I den sammenheng understreker Plan- og bygningsetaten: "Som påpekt tidligere er Tjuvholmen ikke et rent boligområde, men et flerfunksjonelt område, slik at det kan reises spørsmål om et høyere støynivå kan aksepteres."

Derfor konkluderer etaten: " I henhold til reguleringen for Tjuvholmen fra 2009 er det ingen tidsbegrensning for allmenhetens tilgjengelighet til badeanlegget. Dette gjelder både adgangen til området og selve bruken."

"Tjuvholmen er - og skal forbli - tilgjengelig for allmenheten. Alle gater, torg, smug, kaifronter og plasser er åpne - døgnet rundt," skriver Tjuvholmen KS i et brev til kommunen. Men dette er jo ikke sant: Besøkende etter kl. 23.00 blir ofte møtt av fysiske sperringer og private vektere. Nå må de korrigere kursen i forhold til Byrådets og Plan- og bygningsetatens tydelige beskjed.

Og en beskjed til Tjuvholmen KS/Tjuvholmen Drift: Jeg kan ikke se at dere har hjemmel for å bortvise fattigfolk som plukker tomflasker for å pante, eller badegjester som ikke ser helt A4-ut. Det vil være klokt om vekterne slutter med det.

Tjuvholmen skal selvsagt være tilgjengelig hele døgnet

Tjuvholmen, selvsagt tilgjengelig hele døgnet

Tjuvholmen i Oslo er ikke for alle. Det fikk et titalls badelystne erfare onsdag kveld. Selskapet som har ansvaret for de utvendige fellesområdene, Tjuvholmen Drift, hadde plutselig innført badeforbud ytterst på holmen. De har leid inn vektere og satt opp sperrebånd. Etter klokken 20.00 skal det være fred og ro, skal folk ha fått opplyst.

Dette er helt uakseptabelt.

Nå vil bystyrepolitiker Ivar Johansen (SV) ta saken opp politisk.

- Jeg har skrevet til byrådet og bedt om svar. Min oppfatning er at hvis det her innføres ferdselsforbud, så bryter det med premissene for utbyggingen. Her skal det være fri ferdsel, og da mener jeg folk også må kunne ta seg et bad, sier jeg til Nettavisen.

I et spørsmål til byrådet peker jeg på hva som ble sagt og skrevet da utviklingen av Tjuvholmen ble behandlet politisk:

«Bydelen skal være tilgjengelig og åpen for allmennheten til alle døgnets tider», het det.

Jeg mener dette rimer dårlig med at selskapet som har ansvaret for de utvendige fellesområdene, Tjuvholmen Drift, har prøvd seg med  sperringer som nekter allmennheten tilgang til deler av Tjuvholmen mellom kl. 20.00 og 07.00.

23. juli

23. juli

"Etter bomben i regjeringskvartalet rykket sikkerhetsindustrien inn. Utover det rent tekniske, var det argumentet «Her døde folk. Det må ikke få skje igjen», som var det eneste gangbare. Dvs åpen dør for sikkerhetsindustrien. Men hva er galt med det? Jo, det innebærer en nedstengning av det offentlige roms åpenhet for skiftende symbolverdier, for fri kommunikasjon. Det er en vending av det offentlige rom fra attraksjon til trussel.

Sikkerhetsindustriens svar er å innrette verden slik at nye, eller ukjente tilstander ikke skal kunne opptre. Det er voldens måte å reagere på. På den annen side har vi kunsten. Den lever i nuet. Den reagerer umiddelbart, den taler til sansene og intuisjonen, og den nærer seg på det uventede og det uforutsette. Kunsten er vår raskeste måte å agere på, og den er den korteste vei mellom tanke og handling. Musikken er kanskje den mest umiddelbare. Cellisten Smailovic reagerte på bombingen av nasjonalbiblioteket i Sarajevo ved å sette seg inn i ruinen og holde konsert. Billedkunsten kommer kanskje like etter. Nadim Karam installerte sine skulpturer i den utbombede bykjernen i Beirut. Litteraturen og filmen er litt langsommere, men har også vist seg som gode måter å bearbeide sterke inntrykk paa – de kalles traumer når de blir for sterke.

Det er naturstridig og umenneskelig, i den mest bokstavelige forstand, å forsøke å bygge et samfunn, med en arkitektur, som ikke kan overraske, bryte sammen, endrer seg og falle inn i og ut av kriser og unntakstilstander. Klokere enn å bygge seg bort fra endringer og overraskelser, tror jeg det er å bygge en omverden som kan håndtere en krise, som kan takle en brå, overraskende, uventet og smertefull endring," skriver professor Ole Møystad ved NTNU i denne artikkelen.

Og den kan være et klokt apropos - og en advarsel - til den sak byrådet har sendt fram til bystyret om terrorsikring, og som vi skal forberede i bystyrets finanskomite.