Byestetikk

Fiendtlig arkitektur: Byrommet skal være for alle

Fiendtlig arkitektur: Byrommet skal være for alle

I dagens Aftenposten uttaler jeg meg igjen i den viktige debatten om fiendtlig arkitektur, og understreker at byrommet i hovedstaden skal være for alle. – Byrådet må stille tydelige krav til at alle har tilgang til byrommet uavhengig av økonomi, sosial status eller helseproblemer, sier jeg blant annet.

- Dette er ikke en inkluderende by. Det er utstøtende by, som gir beskjed til grupper som har problemer fra før om at de ikke er ønsket og at vi helst ikke vil se dem, sier Johansen, som mener dette påfører dem økte lidelser.

Flere av de ansvarlige hevder de noe spesielle benkene er ment som er moderne arkitektonisk grep heller enn å ekskludere noen. Såkalt disiplinær arkitektur skal ha eksistert i mange tiår, men debatten har blomstret i hele verden de siste årene.

Johansen tar til orde for at bystyret må stille tydeligere krav til fremtidens byutvikling – både til offentlig og private aktører. SVs Johansen mener rusavhengige jages fra sentrum blant annet av hensyn til turistene, som ikke skal se Oslos fattigdom.

– Dette er en storby, og de hjemløse er del av den. Turister bør tåle å se dem som ikke er helt A4, og bysentrum bør være fint også for disse, sier jeg blant annet til Aftenposten.

Byrom for alle

Byrom for alle

Fiendtlig arkitektur brer om seg i byene. Også i Oslo finnes det byrom som bevisst ekskluderer. Debatten går videre.  

Forsker Gro Sandkjær Hanssen fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) påpeker at det offentlige rommet, ved sin åpenhet og inkludering, er en viktig del av demokratiet. Hvis vi begynner å stigmatisere enkeltpersoner eller grupper her, tukler vi med det dypeste i vårt demokratiske tankegods.  

– Det offentlige rommet er der vi utvikler toleranse for annerledes tenkende. Det er her vi møter folk som er annerledes enn oss selv, og opparbeider oss en forståelse for alle grupper i samfunnet. Det er lakmustesten på om vi tolererer de svakeste blant oss. Hvis vi systematisk marginaliserer grupper i dette rommet, har vi tapt, forklarer hun.  

"Gamle trebenker byttes ut med nye stålbenker, noen av dem med armlener mellom setene som gjør at man ikke kan ligge på dem. Busskur får seter som vipper svakt fremover og sørger for korte opphold under et kjærkomment takutspring. Pigger i vinduskarmer og utenfor bygninger gjør det umulig å sitte, ligge eller oppholde seg akkurat der. Knotter og andre stengsler hindrer skating. Kampsteiner under broer forhindrer camping. Trær og skulpturer gjerdes inn for å verne mot antasting, og søppelbøtter lukkes igjen for å hindre søppelhamstring, " skriver Arkitektnytt blant annet. 

Bildet er tatt av Johanna Engen, og er ved Akerselvas utløp i Bjørvika.

Oslo S: Hvile på en benk? Det er forbeholdt den som kan betale for seg

Oslo S: Hvile på en benk? Forbeholdt den som kan betale for seg

Snart må du ha råd til en spagetti bolognese for å slappe av på Norges største jernbanestasjon.

De statlige virksomhetene Jernbaneverket og Rom Eiendom tar nå i bruk såkalt fiendtlig arkitektur. Som Vårt Land så riktig skriver: "En skråstilt benk er umulig å sove på for en hjemløs. Pigger på bakken utenfor butikken gjør at det ikke er mulig for en tigger å sitte der. Offentlige sitteplasser blir byttet ut med kafeer som kun de med penger kan benytte seg av."

På Oslo S vurderer man nå å ta etter Bærum kommune, og benkene i parken utenfor Bærum rådhus (se Kai-Rune Myhrers bilde): Sefrid Line Jakobsen fra Jernbaneverket sa det rett ut til Aftenposten forleden: «Det vi nå ser på er muligheten for å sette opp armlener mellom sitteplassene slik at det ikke går an å legge seg ned der.»

Rom Eiendoms Signe Horn, som eier Oslo S, går enda lenger: «Vår erfaring med Østbanehallen som ligger vegg i vegg, er at det oppstår få uønskede episoder på området når man lar restauranter ha ansvar for plassene på fellesområdene. Derfor mener vi at det vil være hensiktsmessig å vurdere å redusere antall offentlige sitteplasser slik at vi sammen med de ulike restaurantene kan ha en bedre sosial kontroll på området.»

Jeg deler synspunktet til Vårt Land-journalisten Christian Nicolai Bjørke: " Med andre ord: De som skal kunne sette seg ned og hvile på Norges største jernbanestasjon må ha råd og lyst til å bruke 139 kroner på en spagetti bolognese eller i det minste en kopp svart kaffe til 20 kroner. Det er selvfølgelig prisverdig å ville gjøre Oslo S til et trygt sted å være, men løsningene minner sterkt om det Sigmund Freud kaller fortrengning."

Dette er en politikk for å skjule sosiale problemer, ikke løse dem. Jeg vil ikke ha en slik by, og har sendt fram spørsmål byrådet skal besvare overfor bystyret om dette temaet.

Fiendtlig arkitektur

Fiendtlig arkitektur

Ved å montere armlener på midten av utebenkene, sender man ut et skjult, men likevel tydelig signal: her er det ikke rom for fremmede mennesker som trenger å hvile sine slitne kropper.

«Det er sommermorgen når jeg på min sykkelrute inn til Oslo stopper i Sandvika og setter meg på en benk i parken utenfor Rådhuset i Sandvika for å innta frokosten.

Ganske raskt innser jeg at det er noe rart med denne hvitmalte benken, idyllisk plassert på skiferheller mellom rosebed og frodig grønt gress. Den er påmontert to armlener, ikke på hver ende, slik benker ofte er skrudd sammen, men på midten. Jeg kikker meg rundt og ser at de øvrige benkene i parken har tilsvarende armlener og tenker at det kan ikke være tilfeldig.

Så slår det meg: ved å montere armlener på midten gjør det benkene helt uegnede til å hvile på og helt umulig å legge seg ned på. Dette er ugjestmilde utemøbler i det offentlige rom. Såkalt «fiendtlig arkitektur». Her i parken er det ikke rom for fremmede, trøtte, slitte mennesker. De er uønsket her,» skriver Kirkens Bymisjons Kai-Rune Myhrer blant annet.

Jeg skrev om det samme tema her på bloggen min for 2 måneder siden, og fenomenet ser ut til å tilta. Det sies at Jernbaneverket planlegger for det samme på Oslo S. Og som Tone Bergli Joner skrev: «Vi har fientlige benker i Oslo også. Jeg kaller dem "sadistbenker". De står ved trikkeholdeplasser utenfor Oslo City, Gunerius og på Nydalen T-banestasjon. Jeg undersøkte hvorfor de er glatte og avrundt slik at de er umulig å sitte mer enn et minutt på. Fikk til svar at da kunne ingen uteliggere slå seg ned på dem.»

Den herskende klassens benk

Den herskende klassens benk

Det kalles «fiendtlig arkitektur», og det sprer seg over hele verden.

- Arkitekturen handler ikke om å løse sosiale problemer, men å skjule dem, sier svenske Fredrik Edin, kulturredaktør i den svenske, radikale ukeavisen Arbetaren. Han er en av få skandinaver med kompetanse på feltet.

Det klassiske eksempelet på fiendtlig arkitektur er en benk som har armlener plassert midt på slik at man ikke kan ligge på den. Noen ganger er det aggressive tiltak som pigger på bakken, sprinkler som spruter vann og høyttalere som spiller høy musikk. Men det kan også være ting som ser helt uskyldige ut, som for eksempel en tung blomsterkrukke på et sted der folk har sovet tidligere. Det er ofte ikke noe du og jeg legger merke til. De eneste som oppfatter beskjeden, er de som ikke er ønsket.

– Man hører ofte grunneierne si at det skal være åpent for alle. Men i «alle» inngår ikke hjemløse, EU-immigranter og misbrukere, bare de man har lyst til at skal få være der, sier Edin.

«Den herskende klassens benk» heter masteroppgaven der han tok for seg benker i et ideologisk perspektiv. Uttrykket er en omskriving på et sitat fra Karl Marx om at den herskende klasses tanker er de herskende tanker i samfunnet. På samme måte mener Edin at hvordan vi utformer bybildet sier noe om hvilke tanker som hersker blant oss.

– Selv et fysisk produkt som en benk blir et ideologisk utsagn. Man sier jo at samfunnets verdighet avgjøres av hvordan man behandler de som er mest utsatt, sier han.

Økt reklame: Visuell forsøpling av byrommet

Økt reklame: Visuell forsøpling av byrommet

En ny avtale for bysykkelordningen gjør at Clear Channel får tredoble sin reklame i Oslo. – En avveining av kost-nytte, sier Venstre-byråd Guri Melby til Klassekampen. Partiet har tidligere lovet å begrense reklamen i hovedstaden.

I forrige uke vedtok byrådet å inngå en avtale med selskapet Clear Channel om å øke antall bysykler i Oslo fra 1300 til 3000. Det kommer med en pris: Clear Channel får nå øke sin reklamemengde fra 275 til 795 reklameflater – nesten en tredobling. Reklamen skal plasseres på sykler og sykkelstativer. Økningen av antall bysykler ble enstemmig vedtatt i Oslo bystyre i 2011, men SV, Venstre og Rødt stemte mot å åpne for mer reklame.

Som Klassekampen skriver i dag er jeg svært kritisk til reklamemengden det nå legges opp til.

"– De kommersielle interessene overtar byen vår i større og større grad. Reklamen er visuell forsøpling, sier Johansen.

Han mener at byrådet burde si nei til en slik avtale og heller finansiere noe av bysykkelordningen selv.

– Bysykler er såpass viktig i byen både miljø- og helsemessig at større deler av ordningen bør finansieres over bykassa. Vi tåler nok også en høyere egenandel, sier Johansen til Klassekampen. Et bysykkelabonnement koster i år 120 kroner."

Avveining av kost-nytte, sier Venstre-byråden. Ut fra samme tankegang kan vi kanskje få reklame i klasserommene på byens skoler, for å finansiere innkjøp av skolebøker?

Byrådet: Massiv økning av kommersiell reklame i Oslo

Byrådet: Massiv økning av kommersiell reklame i Oslo

Byrådet vil nesten 3-doble byreklamen på grunn av bysykkelordningen.

Byrådet har inngått avtale med Clear Channel Norway som innebærer en massiv reklameøkning i det offentlige rom. Eller som jeg vil kalle det; en massiv kommersiell nedtagging og forsøpling av det offentlige rom fra en handelsstand og et næringsliv som  på en aggressiv måte vil påvirke oss som konsumenter.

Bysykkelordningen er aldeles utmerket, men at den betales ved en massiv økning av reklame i det offentlige rom er særs uheldig. I dag har bysykkelordningen -  i følge byrådssaken - 1.350 sykler som betales med 275 reklameflater, og når det nå utvides til 3.000 sykler økes reklameflatende til hele 795. For at markedsverdien skal være tilstrekkelig vil dette være svært synlig reklame vi ikke kan unngå ved bare å snu oss bort fra eller lukke øynene for.

Det er en stigende erkjennelse for at omgivelsene påvirker vår opplevelse av trivsel, men med den avtale byrådet nå har inngått med Clear Channel settes dette arbeidet langt tilbake. I fagmiljøer er det flere som er i tvil om byrommet vil tåle så mye økt reklame, og herunder er Clear Channel selv blant de som har advart.

Byrådets vedtak er signert Venstre-byråd Guri Melby. Hennes parti lovte dette overfor velgerne: «Venstre mener det er for mye reklame i det offentlige rom. (…) I kommende bystyreperiode vil Venstre fortsette arbeidet med å redusere den visuelle reklamemengden i byen.»

Oslo kommunes utendørskunst i forfall

Oslo kommunes utendørskunst i forfall

Oslo kommune disponerer over en omfattende samling utendørskunst. Vi snakker da om frittstående skulpturer, fontener, minnesmerker, skulpturparker og bygningsintegrert kunst, totalt over 550 verk.

Mange har - dessverre med rette - ment at kommunen i årevis har forsømt sitt vedlikeholdsansvar, og gjennom dette krenket både kunstverkenes og kunstnernes anseelse. Opphavsorganisasjonen BONO har understreket: “– Det er et stort paradoks at kommunen ønsker å smykke ut byen, men vil ikke forholde seg til at det innebærer noen forpliktelser. Man har i en årrekke begrunnet manglende vedlikehold med manglende midler.”

Og sånn er det vel omtrent fortsatt. Vedlikeholdsetterslepet er enormt, og de årlige bevilgninger er så knappe at man vel reelt sett ikke engang tar høyde for å forhindre ytterligere forfall. Jeg har utfordret byrådet, som har sendt fram en oversikt til bystyret over alle kunstverkene, med en beskrivelse av tilstanden og behovet for utbedringer og vedlikehold.

Ta en titt på oversikten. Jeg tar gjerne i mot innspill.

22. juli: Mindre åpenhet, mindre demokrati?

22. juli: Mindre åpenhet, mindre demokrati?

"Etter 22. juli rykket sikkerhetsbransjen inn i regjeringskontorene, Rådhuset og andre steder. Det eneste gangbare var: «Her døde det folk. Det må ikke skje igjen.» Og ingen politiker vil naturligvis tørre å si nei til anbefalinger fra sikkerhetsbransjen eller sikkerhetskonsulenter. Men det kan jo være grunn til å minne om at dette er en bransje som – helt legitimt – har som mål å selge mest mulig sikkerhetsutstyr," sa jeg blant annet da bystyret behandlet sak om terrorsikringstiltak. Og jeg minnet om:

"Professor Ole Møystad ved NTNU i Trondheim har påpekt noe helt grunnleggende: Det er naturstridig og umenneskelig, i den mest bokstavelige forstand, å forsøke å bygge et samfunn med en arkitektur som ikke kan overraske, bryte sammen, endrer seg og falle inn i og ut av kriser og unntakstilstander. Klokere enn å bygge seg bort fra endringer og overraskelser, er å bygge en omverden som kan håndtere en krise, som kan takle en brå, overraskende, uventet og smertefull endring." Les hele innlegget under.

Skitt au

Skitt au

"Hva binder diskusjoner om tigger-forbud, høydebehandling av jenter, omskjæring og tagging sammen? Alle handler om substanser på steder de ikke skal være, om oppfatninger av renhet og moral og om samfunnshierarki," skriver forsker Ada I Engebrigtsen blant annet.

Og til tagging og graffitti: "Men hvem sin moralske orden er det graffitien truer? Ok, det er dyrt å fjerne signaturer og tegninger utover inngangsdøra eller på fasaden på huset eller blokka di, men hvorfor syns vi stort sett tagging er stygt og reklame helt OK? Hva gjør at vi synes det er stygt og provoserende å se en over-tagget trikk eller buss, mens det ikke vekker slike følelser å se en trikk overmalt med reklame?

Er det vissheten om at Sporveien tjener på reklamen slik at vi kan få billigere billetter? Er det vanen ved reklame som gjør at vi ikke ser den lenger? Eller er det rett og slett vårt innebygde samfunnshierarki, eller moral som automatisk bedømmer de mektige annerledes enn de avmektige? Er det slik at ungdommers ikke-sanksjonerte uttrykksformer truer samfunnshierarkiet, mens forretningsstandens bekrefter det?" Les hele under "les mer."

Kampen om sjøen er Oslos største generasjonskonflikt: Borgerkrigen

Friskt innspill fra Magnus Lysberg:

"Det pågår en krig i Oslo. En lavintensiv, men ulmende krig som potensielt kan kaste hovedstaden ut i kaos. Det er oss og dem, vi som har livet foran oss, og de som bare har pengene bak seg. Denne sommeren har vi sett tidlige tegn på ekskalering. Private sikkerhetsfirma sørger for å kontrollere befolkingens bevegelser: På Tjuvholmen, en liten søkkrik enklave på en øy like utenfor byen, er det innført portforbud om natta.

Oslo er en av de raskest voksende byene i Europa, og befolkningen blir stadig yngre. Som et svar på denne utviklinga har det konservative byrådet beslutta å bygge en pensjonistmur langs sjøen for å begrense de unges tilgang til vannet. Den folkerettsstridige muren tar form av bloddyre, minimalistisk innreda leilighetsblokker, planlagt langsmed sjøkanten fra Sørenga i øst til Filipstad i vest. Den første delen av muren står allerede klar. På Sørenga ligger de nye leilighetskompleksene som et stranda cruise-skip, med disproposjonalt store balkongkasser, kledd i moteriktige, og helt uutholdelige grå-lilla farger. Mange har reagert på den gyselige estetikken, og det ryktes at en professor på Arkitekthøgskolen har vært involvert i prosjeket.

Kommer det til å bli bedre når alt blir ferdig, når vi ser hvordan helheten blir? Nei. Det kommer til å bli mye, mye verre. Problemet er ikke det at hun er stygg, hun er også for gammel. Oslos sjøkant blir sakte, men sikkert okkupert av impotente 60-åringer med dødsangst og Audi. De kjøper leiligheter med maksimal utsikt og kveldssol, og hater tanken på at andre mindre viktige og vellykkede mennesker skal få nyte den samme sola - gratis. Men det skal vi. For denne generasjonskonflikten kommer vi til å vinne. I det lange løp er vi alle døde, som det heter, men noen dør før andre, og i krigen om vannet er det bare å smøre seg med tålmodighet: Tida spiller på vårt lag," skriver Magnus Lysberg i en artikkel i Klassekampen.

Kanskje spisseformulerer han vel mye, men han har kanskje et lite poeng?