Byestetikk

23. juli

23. juli

"Etter bomben i regjeringskvartalet rykket sikkerhetsindustrien inn. Utover det rent tekniske, var det argumentet «Her døde folk. Det må ikke få skje igjen», som var det eneste gangbare. Dvs åpen dør for sikkerhetsindustrien. Men hva er galt med det? Jo, det innebærer en nedstengning av det offentlige roms åpenhet for skiftende symbolverdier, for fri kommunikasjon. Det er en vending av det offentlige rom fra attraksjon til trussel.

Sikkerhetsindustriens svar er å innrette verden slik at nye, eller ukjente tilstander ikke skal kunne opptre. Det er voldens måte å reagere på. På den annen side har vi kunsten. Den lever i nuet. Den reagerer umiddelbart, den taler til sansene og intuisjonen, og den nærer seg på det uventede og det uforutsette. Kunsten er vår raskeste måte å agere på, og den er den korteste vei mellom tanke og handling. Musikken er kanskje den mest umiddelbare. Cellisten Smailovic reagerte på bombingen av nasjonalbiblioteket i Sarajevo ved å sette seg inn i ruinen og holde konsert. Billedkunsten kommer kanskje like etter. Nadim Karam installerte sine skulpturer i den utbombede bykjernen i Beirut. Litteraturen og filmen er litt langsommere, men har også vist seg som gode måter å bearbeide sterke inntrykk paa – de kalles traumer når de blir for sterke.

Det er naturstridig og umenneskelig, i den mest bokstavelige forstand, å forsøke å bygge et samfunn, med en arkitektur, som ikke kan overraske, bryte sammen, endrer seg og falle inn i og ut av kriser og unntakstilstander. Klokere enn å bygge seg bort fra endringer og overraskelser, tror jeg det er å bygge en omverden som kan håndtere en krise, som kan takle en brå, overraskende, uventet og smertefull endring," skriver professor Ole Møystad ved NTNU i denne artikkelen.

Og den kan være et klokt apropos - og en advarsel - til den sak byrådet har sendt fram til bystyret om terrorsikring, og som vi skal forberede i bystyrets finanskomite.

 

23. Juli

Av Ola Møystad

Lille julaften 1972 omkom 40 mennesker i en flystyrt i Asker. Det var det første katastrofen i moderne norsk luftfart. Offerene var de omkomne

7. mars 1980 kantret boreplattformen Aleksander Kielland.  123 omkom. Offerene var de omkomne, de skadde og de pårørende.

7. April 1990 brant Scandinavian Star. 159 passasjerer og mannskap døde. Offerene var de omkomne, de skadde og de etterlatte.

22. juli 2011 ble rammet katastrofen igjen. En terrorist drepte 77 mennesker. Offerene var de drepte, de lemlestede og alle de etterlatte og pårørende. 22.juli var ikke bare en katastrofe for offerene. Det var en terrorhandling, det var en politisk terrorhandling.

For å ta inn over oss hva som skjedde den 22. juli, må vi også ta inn over oss forskjellen mellom 22. juli og de andre katastrofene.

Terroren rammet to grupper. Alle de som ble drept og lemlestet og deres pårørende var selvsagt ofre. Men angrepet var rettet mot alle oss som ønsker et multietnisk samfunn velkommen, som ønsker kulturelle forskjeller velkommen og som ikke føler oss vel bak Schengengrenser lukket av Frontexagenter[1], og som går ut og sier det offentlig. Vi har nå fått en tydelig beskjed om at dette gjør oss til terrormål. Kan vi hvile i sikkerhet om at ABB var en enslig, ond mann? At det ikke finnes andre der ute, som deler hans holdninger og som er villige til å la handling følge ord? ABBs intellektuell forbilde Fjordmann fikk Fritt Ord prisen for sin innsats.

Etter bomben i regjeringskvartalet rykket sikkerhetsindustrien inn. Byggekunsten ble redusert til «Et bygg er et bygg». Det ble bestilt en utredning der man ville ha bygget vurdert som bygg, som kontorbygg. Det var en kunnskapsløs, feig og patetisk bestilling, og det var en like patetisk rapport.

Utover det rent tekniske, var det argumentet «Her døde folk. Det må ikke få skje igjen», som var det eneste gangbare. DVS åpen dør for sikkerhetsindustrien. Men hva er galt med det? Jo, det innebærer en nedstengning av det offentlige roms åpenhet for skiftende symbolverdier, for fri kommunikasjon. Det er en vending av det offentlige rom fra attraksjon til trussel. Det er reduksjonen av en fasades verdi fra yttrykk, tanke, ansikt til beskyttelse mot inntrengere og eksplosjoner. Hører vi det samme argumentet om flytrafikken? Om danskebåtene? Om oljeindustrien? Eller for svingende, om privatbilismen?

Hvordan kan man argumentere mot sikkerhetsindustrien? Hva ville være den arkitektoniske oversettelsen av «mer kjærlighet, mer åpenhet og mer demokrati»? Hvordan kan disse ordene settes om til arkitektonisk handling? Det er et så komplisert spørsmål at de første skrittene mot et svar må taes i blinde, med følelsene, med sansene, med intuisjonen som redskap. Dette er det bare kunsten som kan. I artikkelen «Brå endringer og kulturelt vakuum»[2] skrev jeg at: «Vane og konvensjon er vesentlige deler av menneskets evne til å fungere i sin Umwelt (omverden). Vaner og konvensjoner endres langsomt. Det er et problem i en ny, ukjent situasjon der det er avgjørende å tenke og handle raskt.» Dette gjelder for enhver unntakstilstand, enhver situasjon der en normal tilværelse avbrytes og faller inn i en unntakstilstand, et (sosiokulturelt) vakuum; som for eksempel en naturkatastrofe eller et terrorangrep. Hvordan kan man beskytte seg mot dette?

Sikkerhetsindustriens svar er å innrette verden slik at nye, eller ukjente tilstander ikke skal kunne opptre. Det er voldens måte å reagere på. På den annen side har vi kunsten. Den lever i nuet. Den reagerer umiddelbart, den taler til sansene og intuisjonen, og den nærer seg på det uventede og det uforutsette. Noe som ble utilsiktet, men tydelig illustrert av bildene som Vanessa Baird malte til Helsedepartementet. Hvilken ironi at verneombudet ! valgte aa fjerne denne anledningen til en sunn reaksjon p[ en smertefull erfaring: en bevisst opplevelse av smerten. Kunsten er vår raskeste måte å agere på, og den er den korteste vei mellom tanke og handling. Musikken er kanskje den mest umiddelbare. Cellisten Smailovic reagerte på bombingen av nasjonalbiblioteket i Sarajevo ved å sette seg inn i ruinen og holde konsert. Billedkunsten kommer kanskje like etter. Nadim Karam installerte sine skulpturer i den utbombede bykjernen i Beirut. Litteraturen og filmen er litt langsommere, men har også vist seg som gode måter å bearbeide sterke inntrykk på – de kalles traumer når de blir for sterke. Arkitekturen er den langsomste kunstarten. Derfor er den best egnet som siste del av bearbeidelsen. Arkitekturverkene innskriver den ferdig bearbeidede erfaring i en ukjent fremtid.

En verden der det uforutsette ikke finnes, der unntaket er forebygget og overraskelsen utelukket (eller der Vanessa Bairds bilder er pakket bort i kjelleren), er neppe en verden noen ville ønske seg å leve i. Ikke en gang naturen lever slik. Evolusjonens drivkraft er feilen, overraskelsen. Hvis DNAets intrukser alltid ble forstått og utført uten feil, ville vi fortsatt være enkle organsimer som levde i slimete vann. Derfor tror jeg det er fornuftig, for ikke å si livsnødvendig, å akseptere at ting kan gå galt, at ting bryter sammen, at katastrofer skjer, at livet kan være vondt og vanskelig, og at døden er del av det.

Om man vet at det kan falle opptil 350 kg snø pr kvm, er det direkte dumt å ikke bygge for spissbelastningen. Og det går ikke ut over åpneheten om man hadde stengt Grubbegata for biltrafikk 8 år tidligere. Bilfrie gater er det mange gode grunner til å ha.

Derimot er det naturstridig og umenneskelig, i den mest bokstavelige forstand, å forsøke å bygge et samfunn, med en arkiterktur, som ikke kan overraske, bryte sammen, endrer seg og falle inn i og ut av kriser og unntakstilstander. Klokere enn å bygge seg bort fra endringer og overraskelser, tror jeg det er å bygge en omverden som kan håndtere en krise, som kan takle en brå, overraskende, uventet og smertefull endring.

Når man er utsatt for en katastrofe, stor eller liten, går man gjennom tre faser: først benektelsen – «nei, det er ikke sant, det har ikke skjedd», deretter den kanskje mest smertefulle og vanskelige – aksepten «det har skjedd, men hva, hvorfor, hvordan?». Først når man har tatt katstrofen inn over seg og kjent på den, Bjørneboe kalte det «å stryke fingeren langs sårkanten»[3], først da kan man skrive traumet og tapet inn i sitt eget videre liv som en erfaring og kanskje en kunnskap. Ofrene etter 22. juli har vi vært flinke til å hjelpe gjennom fasene, og deres minnesmerker skal helt sikkert finne sin form. Ofrene etter den 23. juli har derimot ikke kunne bearbeide sine traumer enda. Disse traumene knytter seg uløselig til det politiske liv i regjeringskvartalet, og de bør bearbeides der; midt i byen.

«For å gi et sosiokulturelt vakuum ny mening er det nødvendig å akseptere tap og smerte, og å gi fenomenene man ser rundt seg nye former og fortellinger. Det er nødvendig å utvikle nye chronotoper, for å bruke Bahktins begrep. Og det er akkurat det kunsten gjør: ikke bare kan den simulere et sivilisert liv, men den overskrider også forestillingene om «livet utenfor fremskrittet» (vakuumet), og genererer nye former for sivilisasjon. Verken mer eller mindre.»[4]

Konkret vil jeg foreslå at den videre utredningen og bearbeiding av regjeringskvartalet nå flyttes ut av byråkratiet en stund. Vi vet at utvalgsrapporter og utredninger er uegnet, er feil redskap til det arbeidet som må gjøres først etter en katastrofe som et politisk terrorangrep er. Først må kunsten, kulturen og etterhvert den politiske offentlighet få gjøre sitt. Fortsett serien med kunstarrangementer og debatter i og rundt regjeringskvartalet. Dette handler om uendelig mye mer enn et behov for kontorarealer og sikkerhetstiltak.

(artikkelen er tidligere publisert i Arkitektur N - Norske Arkitekters Landsforbund sitt tidsskrift)


[1] European Agency for the Management of Operational Cooperation at the External Borders of the Member States of the European Union

[2] Ole Møystad, «Brå endringer og kulturelt vakuum», Arkitektur N 08 08 s.46

[3] «Herre Gud, jeg merker hvor ondt det gjør å røre ved det, hvor det smerter å ta på rendene rundt hullene i min hukommelse ... De store, oppspiste sårene i hukommelsen, der hvor jeg ikke husker.» Jens Bjørneboe, s.73 i Frihetens øyeblikk, Gyldendal 1973.

[4] Ole Møystad, ibid.


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode