Byestetikk

Skitt au

Skitt au

"Hva binder diskusjoner om tigger-forbud, høydebehandling av jenter, omskjæring og tagging sammen? Alle handler om substanser på steder de ikke skal være, om oppfatninger av renhet og moral og om samfunnshierarki," skriver forsker Ada I Engebrigtsen blant annet.

Og til tagging og graffitti: "Men hvem sin moralske orden er det graffitien truer? Ok, det er dyrt å fjerne signaturer og tegninger utover inngangsdøra eller på fasaden på huset eller blokka di, men hvorfor syns vi stort sett tagging er stygt og reklame helt OK? Hva gjør at vi synes det er stygt og provoserende å se en over-tagget trikk eller buss, mens det ikke vekker slike følelser å se en trikk overmalt med reklame?

Er det vissheten om at Sporveien tjener på reklamen slik at vi kan få billigere billetter? Er det vanen ved reklame som gjør at vi ikke ser den lenger? Eller er det rett og slett vårt innebygde samfunnshierarki, eller moral som automatisk bedømmer de mektige annerledes enn de avmektige? Er det slik at ungdommers ikke-sanksjonerte uttrykksformer truer samfunnshierarkiet, mens forretningsstandens bekrefter det?" Les hele under "les mer."

 

Skitt au

Av Ada I Engebrigtsen, forsker, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Den britiske sosialantropologen Mary Douglas skrev i 1966 boka «Renhet og Fare», som er en analyse av hvordan våre oppfatninger av verden, og spesielt hva som er rent og urent, er sosialt konstruert. Hun hevder at det som til enhver tid og i ethvert samfunn oppfattes som skittent kan forståes som materie på feil sted (matter out of place). Videre betraktes det skitne og urene oftest også som farlig.

En vakker dag i april gikk jeg langs Jacob Aalls gate i Oslo og grublet. Jeg så i bakken og ble oppmerksom på ekskrementene som lå på fortauet. Jeg ble interessert og begynte å telle og kom til 27 hundeavføringer på den lille stumpen mellom Maries gate og Prof. Dahls gate på Majorstua. 27 hundeavføringer. Nå er det verdt å huske at moderne hunder spiser nesten like mye og til dels den samme maten som mennesker. For ikke så lenge siden ble det ført en opphisset og sjokkert diskusjon i pressen og på sosiale medier om avføring i hovedstaden; tigger-avføring. Det å gjøre fra seg i kroker og kriker i byen ble beskrevet som både motbydelig og farlig og understøttet ropet om å forby uvesenet; tiggere.

Høydebehandling og omskjæring

Omtrent på samme tid leste jeg en artikkel i Morgenbladet om høydebehandling av jenter 1). Det viser seg at Nederland og Norge er av de landene der høydebehandling av jenter har vært forholdsvis utbredt fra ca. 1970 og også i dag. Behandlingen bestod ifølge artikkelen av store doser østrogen. Seinere forskning utenfor Norge kan tyde på at denne behandlingen kan ha alvorlige bivirkninger fra økt risiko for brystkreft til vanskeligheter med å bli gravid. Det er imidlertid ikke gjennomført oppfølgingsstudier i Norge, ifølge artikkelen.

Et interessant poeng er at det på 1980-tallet var nok med en prognose på 1,81 meter for at en jente kunne få hormonbehandling i Norge, i dag er grensen satt til 1,86. Den eneste begrunnelse for å behandle disse jentene er av sosial art og av disse er utsatthet for mobbing viktig, men artikkelen legger vekt på at jentenes mulighet for å få seg en kjæreste, har vært minst like viktig.

Omtrent samtidig har det foregått en politisk diskusjon om omskjæring av gutter i Norge. Motstanderne har hevdet at gutte-omskjæring er medisinsk uforsvarlig og dessuten helt unødvendig. Forsvarerne har pekt på at omskjæring er en religiøs tradisjon som innlemmer gutter i denne tradisjon og dermed i et religiøst samfunn. Noen har også pekt på helsegevinsten ved omskjæring av gutter. Omskjæring av jenter er for lengst ferdigdebattert og betraktes som en uhyrlighet. De viktigste begrunnelsene for omskjæring av jenter er at det innlemmer jentene i et kulturelt fellesskap og at det er viktig for at de skal bli gift.

Graffiti og reklame

Graffiti har de siste 20 årene prydet eller skjemmet de fleste byer i Europa og etter hvert over hele verden. Fra vakkert utførte malerier på ellers skjemmende murer til klossete «signeringer» på bygninger, butikkvinduer og T-banevogner. Kampen mot tagging og graffiti er mange steder en nulltoleranse-krig. I Norge medfører en dom for tagging og graffiti på feil sted, bøter eller fengsel og prikker i rullebladet, som igjen kan blokkere for innreise i USA.  Det nedlegges politiressurser og rensemidler for å fjerne taggere og graffiti. Tagging er stygt og farlig. Samtidig setter reklamebransjen opp bilder og slagord over hele byen. Noen er vakre og noe er heslige, noen er provoserende og noen er sløvende, men alle er legale.

Hva er det som binder disse sakene sammen? Alle handler om substanser på steder de ikke skulle være. Menneskeskitt på gata er farlig på en måte som hundeskitt ikke er det. For mange centimeter og klitoris på jenter, er materie på feil sted. Gutter skal være høyest slik at den fysiske kjønnstradisjonen opprettholdes, og det er gutter som skal ha utstående kjønnsorgan som vokser, ikke jenter. I det offentlige rom skal det bare være ytringer og bilder med offentlig godkjennelse, som er betalt og som helst kan få oss til å forbruke mer. Personlige, Ikke-kommersielle tegninger og slagord er materie på feil sted; stygt og truende.

Renhet, moral og samfunnshierarki

Renhet og fare handler også om moral. Og vår måte å klassifisere verden på er følgelig dypt forankret i våre moralske standarder. Mennesker skal gjøre fra seg inne, ikke ute, i alle fall ikke i byen. Når mennesker gjør fra seg ute på gatehjørnene blir de moralsk sett mer lik hunder enn mennesker. Ettersom det blant oss nå ansees som menneskelig å gjøre fra seg inne, betegner det et skikkelig menneske. Hunder skal gjøre fra seg ute fordi de er dyr og ikke har innlagt toalett, mens katter har det og er kanskje litt nærmere menneskene moralsk sett? Men det er nok bare et spørsmål om tid før også by-hunden er blitt så menneskelig at han må gjøre fra seg inne.

Sigøynerne bekrefter sin umoral ved å gjøre fra seg ute og dermed true vår klassifikasjon og våre verdier. For høye jenter er truende for seg selv og fellesskapet fordi de kan risikere ikke å bli gift og de er truende for vår kjønnsmoral; forholdet mellom kvinner og menn. På samme måte er jenter med klitoris en trussel mot seg selv og fellesskapet fordi de kanskje ikke blir gift, men også ved at de truer kjønnsmoralen; gutter har penis, jenter er glatte.

Men hvem sin moralske orden er det graffitien truer? Ok, det er dyrt å fjerne signaturer og tegninger utover inngangsdøra eller på fasaden på huset eller blokka di, men hvorfor syns vi stort sett tagging er stygt og reklame helt OK? Hva gjør at vi synes det er stygt og provoserende å se en over-tagget trikk eller buss, mens det ikke vekker slike følelser å se en trikk overmalt med reklame?

Er det vissheten om at Sporveien tjener på reklamen slik at vi kan få billigere billetter? Er det vanen ved reklame som gjør at vi ikke ser den lenger? Eller er det rett og slett vårt innebygde samfunnshierarki, eller moral som automatisk bedømmer de mektige annerledes enn de avmektige? Er det slik at ungdommers ikke-sanksjonerte uttrykksformer truer samfunnshierarkiet, mens forretningsstandens bekrefter det?

Kanskje vi skulle tenke litt mer på Mary Douglas?

1) Hanne Østli Jakobsen: Hvor høyt er for høyt? Morgenbladet 10.04 2014

(også publisert i det utmerkede tidsskriftet Velferd)


Kommentarer   

+2 #1 Trikomhodet 28-08-2014 13:50
Man må vel være samfunnsviter om man skal greie å sause disse tingene og se en eller annen undetrykkende tendens. Det er greit for mennesker å drite på gata fordi hunder gjør det? Det er jo ikke lov for hunder å drite på gata. Hørt om hundepose? Dessuten så er det ikke sånn at 80 bikkjer på 60-100 kilo går og driter på det samme stedet hver dag hele sommeren. Noen hundeeiere gidder eller greier ikke plukke opp hundredritten en gang iblant, men det er prisen man må betale for at folk skal få ha bikkje, og jeg som katte-person synes det er en helt ok pris å betale.

Jeg har aldri gått forbi hundedritt og kjent kloakkstanken rive i neseborene i ti minutter, men det har jeg gjort flere ganger når sigøynere har tatt seg til rette og brukt sentrale deler av Oslo som dass. Og det er ikke pga. noen høytravende forestillinger om renhet og urenhet, men fordi et tonn dritt og piss (unnskyld uttrykkene her - jeg kunne omskrevet dette til newspeak, men det ville vært falskt) lukter mye verre enn noen enslige, inntørkede hundebæsjer her og der.

Noen må også spa opp denne dritten, i og med at et tonn med dritt representerer et trivelses- og helseproblem. Aller helst skulle selvsagt dette vært alle de som ikke ser noen problemer med at hovedstaden fylles opp med sigøynere som driter der det passer dem, men sånn er det jo ikke - det er ikke akademikerne fra samunnsvitenska plig fakultet eller medietrynene eller venstresidepoli tikerne, men kommunearbeider e som helst skulle gjort noe annet som må gjøre det. Hvis de som snakker om at dette ikke er noe problem hadde fjernet dritten selv og huset de samme personene hadde jeg ikke hatt noe problem med det, men det vil de ikke, de vil moralisere og posere, men ikke spa opp dritten som blir resultatet av praten deres.

Når det gjelder høydebehandling , så er dette et tilbud til begge kjønn som gis fordi det å være ekstremt høy har en masse ulemper, men disse er størst for kvinner. Det har med natur og biologi å gjøre. Veldig mye veksthormoner gir et maskulint utseende som kraftig kjeve, stor nese og grov hud. Kroppen er symmetrisk sånn rundt gjennomsnittshø yde, men av fysiske årsaker, så blir proporsjonene forskjøvet om man er for høy. Det gjør at jentene kan se enda rarere ut. Det begrenser utvalget av partnere for kvinner veldig, fordi selv de høyeste mennene gjerne ikke finner dem attraktive, og resten er for lave. Og det er en dog slik at de fleste kvinner ønsker å fremstå som attraktive og finne seg en partner samme hvilket land eller hvilken tid man befinner seg i, og derfor bør de tilbys effektiv behandling som gjør at de ikke framstår som freaks om de ikke ønsker det selv. Det har ingenting med samfunnsorden å gjøre, men å sørge for behovene til innbyggerne i staten.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode