Byestetikk

Inkluderende byrom for alle?

Inkluderende byrom for alle?

Hvordan man ivaretar de svakest stilte i en by er en viktig diskusjon, mener NIBR-forsker Gro Sandkjær Hanssen.

Ekskluderingen av mennesker fra byens offentlige rom har foregått lenge, og utfordrer oss som demokratiske bysamfunn. Hvorfor er dette en demokratisk utfordring? Først og fremst fordi offentlige rom, som gater, torg, parker og møteplasser, er grenseflaten mellom den private og offentlige sfære. Det er det felles grunnlaget for menneskelig samhandling i en by. Det er her det offentlige liv utfolder seg, hvor politiske saker blir debattert og sosiale normer blir bekreftet eller utfordret.  Det er her vi møter på mennesker som ikke tilhører vår nærmeste krets. Vi møter de som er annerledes enn oss selv, og utvikler en forståelse for alle grupper i samfunnet i en fredelig sameksistens, med toleranse for annerledes livsførsel og annerledes tenkende.

En viktig årsak til tendensen til ekskludering er den økende kommersialiseringen av byrom, hvor «kjøpesenterholdningen» sprer seg og også favner offentlige rom. Kjøpesenterholdningen vil si at man bare legger til rette for kjøpesterke grupper – potensielle kunder til forretninger og kafeer i nærheten. For eksempel at de eneste sitteplassene er uteserveringen til kafeer, hvor man må betale for å oppholde seg. Dersom potensielle kunder er målgruppen man utformer offentlige rom for, er dette en snever målgruppe som ikke favner hele bybefolkningen. Og som systematisk rammer de med minst kjøpekraft," skriver Gro Sandkjær Hanssen blant annet.

Les hele hennes artikkel nedenfor.

 

Inkluderende byrom for alle?

Av Gro Sandkjær Hanssen

NIBR, By- og regionforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus

I løpet av det siste året har fiendtlig arkitektur og ekskludering fra offentlige rom i by fått mer oppmerksomhet. Det er på høy tid, for ekskluderingen av mennesker fra byens offentlige rom har foregått lenge, og utfordrer oss som demokratiske bysamfunn. Hvorfor er dette en demokratisk utfordring? Først og fremst fordi offentlige rom, som gater, torg, parker og møteplasser, er grenseflaten mellom den private og offentlige sfære. Det er det felles grunnlaget for menneskelig samhandling i en by. Det er her det offentlige liv utfolder seg, hvor politiske saker blir debattert og sosiale normer blir bekreftet eller utfordret.  Det er her vi møter på mennesker som ikke tilhører vår nærmeste krets. Vi møter de som er annerledes enn oss selv, og utvikler en forståelse for alle grupper i samfunnet i en fredelig sameksistens, med toleranse for annerledes livsførsel og annerledes tenkende.

Demokratiske verdier

Dersom man systematisk ekskluderer grupper av mennesker fra de fysiske offentlige rom, for eksempel tiggere og rusmisbrukere, rokker det ved grunnleggende demokratiske verdier. Det er lakmustesten på hva vi som et demokratisk samfunn står for verdimessig, om vi tolererer de svakeste blant oss.

De fleste er enige i disse grunnleggende demokratiske prinsippene. Så hvorfor får vi da så mange eksempler på offentlige rom som tydelig er formet for noen grupper og ikke for andre? Byrom som retter seg mot kjøpesterke ungdom og voksne i «caffe latte»-alderen, men som ikke ivaretar barn og eldres behov. Og på fiendtlig, eller lite inkluderende arkitektur? Benker med armlener på og stålknaster på brede kanter – som hindrer folk til å legge seg og sove, er noen av eksemplene som er trukket frem i media. Eller ekskluderende drift? Som badeforbudet på Tjuvholmen på kvelden og vektere som systematisk viser bort grupper av mennesker. Slike typer av ekskludering stiller nye krav til kommunene, og vi må øke bevisstheten om hvordan slik ekskludering kan svekke oss som et demokratisk samfunn. På den måten kan vi bli bedre i stand til å sikre at de offentlige rommene er allment tilgjengelige – for alle.

Kommersialisering

En viktig årsak til tendensen til ekskludering er den økende kommersialiseringen av byrom, hvor «kjøpesenterholdningen» sprer seg og også favner offentlige rom. Kjøpesenterholdningen vil si at man bare legger til rette for kjøpesterke grupper – potensielle kunder til forretninger og kafeer i nærheten. For eksempel at de eneste sitteplassene er uteserveringen til kafeer, hvor man må betale for å oppholde seg. Dersom potensielle kunder er målgruppen man utformer offentlige rom for, er dette en snever målgruppe som ikke favner hele bybefolkningen. Og som systematisk rammer de med minst kjøpekraft.

Retten til byen

En annen årsak er en for snever holdning til hvem som har rett til byen. En viktig diskusjon her er hvordan man ivaretar de svakest stilte i en by. Retten til byen kan sies å ha blitt ytterligere innsnevret ved betoningen av sikkerhet det siste tiåret, noe mange mener bunner i en økende frykt og mistillit. Sikkerhetsfokuset har ført til en større tilstedeværelse av vektere, også i offentlige rom, med mandat til å ivareta sikkerhet og trygghet for alle. I og for seg et viktig mål, men et mål som i praksis fører til at noen grupper systematisk vurderes som en sikkerhetsrisiko og vises bort. Dette gjelder ofte rusmisbrukere og tiggere.

Den tredje årsaken handler om et demokratisk underskudd i hvordan våre offentlige rom blir utviklet og utformet. Ved økt fortetting og kompakt byutvikling er behovet desto større for godt utformet, tilgjengelige og hensiktsmessige offentlige rom, for å øke trivselen – og for å sørge for sosial nettverksbygging i den tette by. Det demokratiske underskuddet oppstår fordi plan- og bygningsloven sikrer medvirkning bare i planfaser for rammene, overordnede planer og reguleringsplaner, og ikke i selve utformings- og designfasen av offentlige rom. Studier viser også liten medvirkning i reguleringsplanprosessen. De formelle medvirkningskanalene underkommuniseres av utbyggingsaktører, som ofte velger lovens minstekrav om varsel om oppstart og høring. Mulighetene for å komme med innspill går ofte innbyggerne hus forbi. Slik utformes byens offentlige rom – hvor innbyggerne skal myldre – helt uten innspill fra innbyggerne selv. Det ligger et stort ansvar på kommunene i å stille krav til medvirkning i slike planprosesser. Dette er viktig i planlegging generelt, men særlig i utviklingen av offentlige rom.

Brukermedvirkning

Når det gjelder den fysiske utformingen og arkitekturen i byrommene, så inkluderer man svært sjelden innbyggerne til å medvirke. Dermed går man glipp av verdifull lokal kunnskap om hvordan innbyggerne bruker byen og det offentlige rom forskjellig. Dette er taus kunnskap som kun fanges ved å få innbyggere, eller grupper av dem, i tale. Slik kunnskap kan styrke grunnlaget for politiske og faglige beslutninger og gjøre at byrommene rommer flere, både faktisk og symbolsk. Hva skal for eksempel til for at pensjonister føler seg hjemme på et torg eller en møteplass? Slik at de kan møtes der, og slippe å være ensomme i byen? Hva skal til for at småbarnsforeldre tar med seg barna sine og bruker byens offentlige rom? Slik at både sterke og svake sosiale nettverk dannes. Hva er gode offentlige rom for 14-åringen, som stimulerer til å være både fysisk og sosialt aktiv? Hva skal til for at mennesker som er uteliggere og rusmisbrukere også opplever at byens offentlige rom er for ham og henne?

Det er denne kunnskapen som i større grad må innhentes i byplanleggingen og i selve utformingen av de offentlige rom. Kunnskap finnes hos innbyggerne – hele spekteret. Å få innsikt i hvordan folk bruker byen, hva som viktig for dem, og hva som gjør at de opplever seg hjemme i og ivaretatt i byens offentlige rom, er viktig   fordi slik kunnskap bedrer grunnlaget for beslutninger som tas om offentlige rom, noe som igjen kan gjøre at offentlige rom blir mer hensiktsmessig utformet og mer inkluderende.

For det andre, og vel så viktig, er det at slik kunnskap kan føre til at planleggere, politikere og utbyggere – og vi alle – bygger oss opp en demokratisk ryggmargsrefleks som reagerer spontant når vi observerer denne type ekskludering.

Helsefremmende offentlighet

Vi har som samfunn satt oss svært høye mål fremover, for eksempel når det gjelder folkehelse. Offentlige myndigheter på alle nivåer skal arbeide for å bedre helsen til befolkningen og redusere sosiale helseforskjeller. Offentlige byrom er viktig for å nå dette målet, både for fysisk og mental helse. De kan tilby mer aktiviserende hverdager for oss alle, tilrettelegge for sosiale møteplasser slik at sosiale nettverk skapes, redusere ensomhet og bidra til anerkjennelse av hverandre – uansett livsførsel, kultur og tankesett. Disse målene klarer vi ikke å nå om vi ikke får en mer involverende planlegging av våre byer og våre felles byarealer. Og for å endre planleggingskulturen trenger vi en mer prinsipiell, overordnet diskusjon om hvem byen utformes for.

(Publisert i tidsskriftet Rus & Samfunn nr. 1 - 2016)


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode